1.1 Utvalgets overordnede vurderinger og sammendrag
Stortinget besluttet 15. juni 2023 å oppnevne
et utvalg som skulle foreta en helhetlig gjennomgang av Stortingets
regler om dokumentinnsyn. Utvalget skulle blant annet vurdere hvordan
saksbehandlingen i innsynssaker bør innrettes, hvilket organ som
skal behandle klager på avslag om innsyn, og om regler om innsyn
i Stortingets dokumenter bør fastsettes i lov.
Utvalget foreslår nye regler om rett til innsyn
i Stortingets dokumenter. I tråd med mandatet anser utvalget at
offentleglovas regulering er et naturlig utgangspunkt også ved utforming
av reglene om dokumentinnsyn for Stortinget. Utgangspunktet bør
være at det gjelder de samme kravene til åpenhet for Stortinget
som ellers i staten, med mindre Stortingets konstitusjonelle rolle, virksomhet
eller organisering tilsier noe annet.
Utvalget foreslår ikke at reglene om innsyn
for Stortinget inkorporeres i offentleglova, men egne og mer helhetlige
regler om innsyn, saksbehandling og klagebehandling i Stortinget.
Utvalget foreslår samtidig at det i Stortingets regler tydeligere
fremkommer hvilke konkrete deler av offentleglova som også skal
gjelde for Stortinget. Utvalget foreslår at både hovedregler om innsyn
i offentleglovas kapittel 2 og unntak i offentleglovas kapittel
3 også skal gjelde for Stortinget. Dette innebærer at tolkning og
rettsutvikling knyttet til disse bestemmelsene i offentleglova også
vil få betydning ved spørsmål om innsyn i Stortinget.
I lys av at stortingsrepresentantene og gruppesekretariatene
er unntatt fra reglenes virkeområde og på grunn av Stortingets særegne
organisering, hvor virksomheten er inndelt i flere organer, er det
behov for å videreføre og presisere enkelte særregler for den samhandlingen
som skjer som en del av saksforberedelsen i Stortinget. Utvalget
foreslår også på noen områder endringer av innsynsadgangen, både
ved innsnevring av adgangen til unntak og ved enkelte nye unntakshjemler.
Utvalget foreslår også en egen regulering av
både klageinstans og saksbehandlingen av klager i Stortingets regler,
for å legge til rette for en mer uavhengig og tillitsvekkende behandling
av klager over avslag på innsyn hos Stortinget.
I spørsmålet om valg av reguleringsform, om
utforming av unntak for korrespondanse med utredningsseksjonen,
om utforming av klageordningen, om unntak for varsel om kritikkverdige
forhold, og om unntak for dokumenter som allerede finnes hos et
organ offentleglova gjelder for, er utvalget delt i et flertall
og et mindretall.
Når det gjelder valg av reguleringsform,
mener utvalgets flertall, medlemmene
Olve Grotle, Åslaug Sem-Jacobsen, Akhtar Chaudhry, Kristine Foss,
Gard Oterholm og Maria Bakke, at Stortingets regler om dokumentoffentlighet
bør fastsettes ved formell lov. Flertallet viser
til at Stortingets regler om innsyn i lov vil harmonere bedre med
ordlyden i Grunnloven § 100 femte ledd og gi et sikrere grunnlag
for utlevering av personopplysninger. I oppnevningen av dette utvalget fremhevet
presidentskapet betydningen av åpenhet og offentlighet for tilliten
til Stortinget som institusjon, og påpekte at det er viktig at reglene
om rett til innsyn i Stortingets dokumenter har legitimitet hos
borgerne og pressens organer. Den symbolske betydningen av lovfesting
vil derfor være viktig. Lovfesting kan bidra til å øke tilliten
og legitimiteten til innsynsreglene og gjøre loven mer robust mot
skiftende politiske regimer.
Utvalgets mindretall,
medlemmene Svein Roald Hansen, Solveig Horne og Øyvind Andersen,
mener Stortingets regler om dokumentinnsyn fortsatt bør reguleres
ved vanlig stortingsvedtak. Mindretallet viser
til at Stortingets regler om innsyn fra starten har vært regulert
gjennom plenarvedtak, noe som er ansett tilstrekkelig for å oppfylle
krav som følger av Grunnloven og Norges folkerettslige forpliktelser.
Selv om det kan synes utenkelig at en regjering skal nekte å sanksjonere
en lov om offentlighetsbestemmelser i Stortinget, mener mindretallet prinsipielt at Stortinget
selv fullt ut bør fastsette og forvalte denne type regler. Også reglene
i Stortingets forretningsorden fastsettes ved stortingsvedtak, og
går ved motstrid foran Stortingets regler om dokumentoffentlighet,
slik at rangordning og sammenhengen mellom reglene tilsier bruk
av ordinært stortingsvedtak.
Når det gjelder spørsmålet om unntaksadgang
for korrespondanse mellom stortingsrepresentanter, gruppesekretariatene
og Stortingets utredningsseksjon, mener utvalget det fortsatt er
behov for en form for adgang til å unnta dokumenter fra offentlighet.
Dette for å legge bedre til rette for at stortingsrepresentanter
kan innhente utredninger til bruk i sitt arbeid med politiske og parlamentariske
saker. I spørsmålet om utforming av unntaksadgangen er utvalget
delt i et flertall og et mindretall.
Utvalgets flertall,
medlemmene Svein Roald Hansen, Solveig Horne, Øyvind Andersen, Olve
Grotle, Åslaug Sem-Jacobsen og Maria Bakke, mener bruken av utredningsseksjonen
fortsatt bør kunne foregå innenfor konfidensielle rammer når dette
er ønsket av oppdragsgiver. Flertallet anser
at denne unntaksadgangen har en parallell i den adgang forvaltningen
har til å unnta dokumenter som inngår i den interne saksforberedelsen. Videreføring
av unntaksadgangen vil i størst mulig grad legge til rette for bruk
av utredningstjenesten i en forberedende fase av politikkutforming.
Full offentlighet om alle oppdrag bestilt fra utredningsseksjonen
vil trolig redusere omfanget av bestilte utredninger og svekke grunnlaget
for forberedelse og utredning av politiske initiativ. Særlig gjelder
dette for tema som kan fremstå som politisk vanskelige og kontroversielle.
I praksis blir også utredningsseksjonen i størst grad brukt av partier
og representanter i en opposisjonsrolle på Stortinget, og redusert
bruk av utredningsseksjonen vil særlig gå utover opposisjonens mulighet
til utredning av faglige spørsmål. Også hensynet til mindre partier
med begrensede egne utredningsressurser tilsier at dagens ordning
om konfidensialitet opprettholdes.
Utvalgets mindretall,
medlemmene Akhtar Chaudhry, Kristine Foss og Gard Oterholm, mener
dagens unntak for korrespondanse med utredningsseksjonen er for
omfattende og at unntaket bør begrenses til utsatt innsyn i seks
måneder og eventuelt anonymisering av den aktuelle representanten
som har stilt spørsmålet. Mindretallet viser
til at slike utredninger kan ha stor offentlig interesse, og velgerne
som de «reelle oppdragsgiverne» har krav på å vite hvordan skattepengene
deres blir brukt, noe som vil styrke demokratiet. Mindretallet mener
det ikke er logisk å sammenligne interne utredninger utført for
regjeringsmedlemmer med utredninger bestilt av stortingsrepresentanter,
da det ofte vil dreie seg om ulik type informasjon. Selv om noen
stortingsrepresentanter kan være engstelige for innsyn i hvilken
politikk de ber om å få utredet, vil velgerne forstå at noen utredninger
er del av en tankeprosess, og utredninger som brukes for å fremme
konkret politikk, må representanten uansett eie og begrunne overfor
velgerne.
Når det gjelder spørsmålet om klageordning,
mener utvalget at dagens ordning med at samme organ som behandlet
innsynskravet i første instans, også behandler klage over avslag
på innsyn, er lite tillitsvekkende. Det er behov for en endring
som i større grad tilrettelegger for en ny og uavhengig saksbehandling ved
klager over avslag. Ved siden av å beholde dagens klageordning har
utvalget vurdert tre alternative modeller for utforming av en ny
klageordning:
-
1. Presidentskapet
som eneste klageorgan, kombinert med organisatoriske tiltak i administrasjonen.
-
2. Presidentskapet som eneste klageorgan,
kombinert med et nytt uavhengig organ som avgir rådgivende uttalelser
under saksforberedelsen.
-
3. Etablering av et nytt uavhengig klageorgan
som med bindende virkning avgjør klager.
Utvalget har i tillegg vurdert et
alternativ som innebærer å gi Sivilombudet en rolle i klagebehandlingen overfor
Stortinget.
Utvalget mener avgjørelsesmyndigheten fortsatt bør
ligge i Stortinget, men at det er grunn til å endre kompetansen
til å behandle klagesaker innenfor Stortinget slik at klager blir
behandlet av Stortingets presidentskap. Utvalget viser særlig til
at presidentskapet innenfor de rammer som er vedtatt av Stortinget,
har et overordnet ansvar for administrative saker etter forretningsordenen
§ 9 a. Presidentskapet må også vurdere hvilke saker som skal forankres
i plenum, ettersom det er plenum som fastsetter rammene for presidentskapets
fullmakter. Ved å legge avgjørelsesmyndighet i alle klagesaker til
presidentskapet forankres ansvaret for klagebehandlingen direkte
hos folkets valgte representanter.
Når det gjelder den nærmere utformingen av en
ny klageordning, er utvalget delt i et flertall og et mindretall.
Utvalgets flertall,
medlemmene Åslaug Sem-Jacobsen, Akhtar Chaudhry, Kristine Foss,
Gard Oterholm og Maria Bakke, mener det bør etableres et eksternt
organ som skal avgi rådgivende uttalelser til presidentskapet i
klagesaker. Åpenhet og offentlighet har stor betydning for tilliten
til Stortinget som institusjon, jf. også innstillingen fra Stortingets
presidentskap til utvalgets mandat (Innst. 476 S (2022–2023)). Selv
om Stortinget består av flere enheter som i noen henseende opererer
uavhengig av hverandre, fremstår Stortinget utenfra som ett og samme
organ.
Uansett hvor uavhengig man forsøker å organisere en
klagesaksforberedelse i Stortinget, vil det gis et inntrykk av at
klagebehandlingen ikke er reell. Et rådgivende innsynsutvalg vil
bidra til å skape større avstand mellom førsteinstansen og klageinstansen,
og styrke tilliten til at prosessen for behandling av innsynsklager
er tilstrekkelig uavhengig og reell.
Flertallet viser
også til Tromsø-konvensjonen behandlet i kapittel 11.2. Uten etablering
av et rådgivende organ vil klager enten måtte betale for en dyr
domstolsbehandling eller nøye seg med at en innsynssak både avgjøres,
forberedes og klagebehandles internt på Stortinget. Uavhengig av
om konvensjonen stiller et konkret krav om uavhengig klageinstans,
er det ingen tvil om at en større grad av uavhengig klagebehandling vil
være mest i tråd med konvensjonens formål og intensjon.
Flertallet mener
et innsynsutvalg bør kunne prøve alle sider av saken, inkludert
merinnsynsvurderingen. Flertallet mener
organets uttalelser bør utformes slik at de kan være offentlige,
slik at allmennheten får kjennskap til hvilken anbefaling som er
gitt Stortingets presidentskap i den enkelte saken. Det rådgivende organet
bør ha tre medlemmer, som oppnevnes av Stortinget. I utvalget bør
ett medlem ha juridisk kompetanse, ett medlem god kjennskap til
Stortingets virksomhet, og ett medlem som oppnevnes etter forslag
fra pressens organer.
Utvalgets mindretall,
medlemmene Svein Roald Hansen, Olve Grotle, Solveig Horne og Øyvind Andersen,
anser at avgjørelsesmyndigheten i klager over innsyn fortsatt bør
ligge i Stortinget, men at kompetansen til å avgjøre klager bør
legges til presidentskapet som overordnet organ, med saksforberedelse
i Stortingets administrasjon. En slik ordning vil også være i tråd
med normalordningen i forvaltningen, der klagen går til overordnet
organ etter saksforberedelse av underinstansen. Ved å beholde saksforberedelse
og avgjørelsesmyndigheten i Stortinget legges det til rette for
full overprøving av også merinnsynsvurderinger. For å sikre en ny
og uavhengig gjennomgang ved saksforberedelsen av klagesaker foreslår mindretallet også organisatoriske tiltak
for å styrke tilliten til saksbehandlingen, hvor saksforberedelsen
bør legges til en enhet som ikke har vært involvert i den opprinnelige vurderingen
av innsynsbegjæringen.
Når det gjelder spørsmålet om etablering av
en ordning med rådgivende organ i klagesaker, viser mindretallet til at Stortingets regler
om innsyn så langt det er hensiktsmessig bør tilsvare reglene i
offentleglova. Dette taler mot at Stortinget etablerer en avvikende
ordning. Også den begrensede saksmengden av klagesaker og hensynet
til rask saksbehandling taler mot å opprette et nytt organ som skal
involveres i klagesaksbehandlingen. Selv om et eksternt organ bare
er rådgivende, vil det skapes en forventning om at presidentskapet
vil følge organets forslag til avgjørelse. Det vil innebære at avgjørelsesmyndighet
i slike saker i praksis flyttes ut av Stortinget. Ved å legge avgjørelsesmyndigheten
i klagesaker til presidentskapet uten involvering av et eksternt
organ forankres ansvaret for klagebehandlingen direkte hos folkets
valgte representanter.
Når det gjelder unntak for varsel
om kritikkverdige forhold, mener utvalgets
flertall, medlemmene Svein Roald Hansen, Solveig Horne, Øyvind
Andersen, Olve Grotle og Åslaug Sem-Jacobsen, at det kan være behov
for en noe utvidet unntaksadgang for Stortinget knyttet til Stortingets
kontrollvirksomhet. Dette vil legge til rette for at Stortinget
i sin kontrollvirksomhet i størst mulig grad vil kunne motta informasjon
om kritikkverdige forhold som kan være av sensitiv karakter, uten
at opplysningene nødvendigvis gjelder lovbrudd eller er taushetsbelagte.
Fordi slike opplysninger ofte har stor offentlig interesse, bør
unntaksadgangen begrenses til henvendelser mottatt i Stortingets
kontrollvirksomhet og til situasjoner der det er nødvendig å unnta
dokumentet av hensyn til Stortingets kontrollfunksjon.
Utvalgets mindretall,
medlemmene Akhtar Chaudhry, Kristine Foss og Gard Oterholm, mener
de gjeldende unntaksreglene i offentleglova og unntaksadgangen for
taushetsbelagte opplysninger er tilstrekkelige også for Stortinget. Mindretallet kan ikke se at det finnes
gode nok grunner til å utvide dette unntaket i de særlige reglene
for Stortinget sammenlignet med hva som gjelder ellers i forvaltningen.
Tvert imot kan det være opplysninger om mulig kritikkverdige forhold som
er relevant og av offentlig interesse.
Når det gjelder reguleringen av at
krav om innsyn i forvaltningens dokumenter skal rettes mot avsenderorganet
og ikke Stortinget, mener utvalgets flertall, medlemmene
Svein Roald Hansen, Olve Grotle, Åslaug Sem-Jacobsen, Solveig Horne,
Øyvind Andersen og Maria Bakke, at den gjeldende reguleringen for
Stortinget og Stortingets organer har gode grunner for seg, og foreslår
å videreføre denne. Flertallet viser
særlig til at Stortingets kontrollvirksomhet taler for å ha et rammeverk
som legger til rette for best mulig informasjonstilgang fra forvaltningen.
Utvalgets mindretall,
medlemmene Akhtar Chaudhry, Kristine Foss og Gard Oterholm, ønsker
ikke å fravike hovedregelen om at det organet som mottar innsynskrav,
skal vurdere innsyn, og viser særlig til at dette er et grunnleggende
prinsipp som gjelder ellers i forvaltningen.