På norsk initiativ var de nordiske utenriksministrer i juni 2008 enige om å iverksette en uavhengig studie som skal se på hvorledes det nordiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet kan utvikles og utdypes de neste 10–15 årene. Tanken var å stimulere til en bredere debatt om disse spørsmålene, samtidig som studien skal se på hvorledes det nordiske samarbeidet kan styrkes i nærområdene og globalt. Tidligere utenriks- og forsvarsminister Thorvald Stoltenberg fikk i oppdrag å gjøre utredningen. Til støtte for ham ble det opprettet en nordisk referansegruppe med to deltakere fra hvert land.

Rapporten med 13 forslag ble fremlagt 9. februar 2009. Utenriksministrene drøftet rapporten på sitt møte 8.–9. juni 2009 i Reykjavik og avga en erklæring om hvorledes det videre arbeid med rapporten skal skje. Rapporten er delt inn i sju hoveddeler med i alt 13 forslag. Ni forslag er i hovedsak av sivil karakter, tre av militær karakter og det trettende forslaget gjelder en nordisk gjensidig solidaritetserklæring.

Fredsbygging omfatter innsatsenhet for militær og sivil stabilisering. Enheten kan settes inn i stater preget av stor indre uro eller andre kritiske situasjoner som gjør internasjonal innsats ønskelig. Enheten består av en militær komponent, en humanitær komponent, en statsbyggende komponent (politi, dommere, etc.) og en bistandskomponent.

Luftovervåking gjelder nordisk samarbeid om luftovervåking over Island.

Havovervåking og arktiske spørsmål skulle innebære et nordisk system for overvåking og varsling i de nordiske havområdene. Systemet skal i utgangspunktet være sivilt og rettet mot overvåking av havmiljø, forurensning og sivil trafikk. Dessuten bør det etableres en nordisk maritim innsatsenhet bestående av elementer fra de nordiske landenes kystvakter og redningstjenester. Enheten bør patruljere jevnlig i de nordiske havområdene. Et supplerende tiltak vil være etableringen av et nordisk satellittsystem i polar bane innen år 2020. Nordisk samarbeid om arktiske spørsmål må utvikles i en mer praktisk retning som miljø, klima, sikkerhet og redning.

Samfunnssikkerhet må tas på alvor. Det bør etableres et nordisk kompetansenettverk til forsvar mot digitale angrep mot det nordiske området. Det bør også etableres en nordisk katastrofeenhet med tanke på større katastrofer og ulykker i Norden og andre land. Det bør dessuten etableres en etterforskningsenhet som kan samordne nordisk etterforskning av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser begått av personer som oppholder seg i de nordiske landene.

Utenrikstjenesten i de nordiske land kan samordnes hva gjelder ambassader og konsulater. I land og områder der de nordiske landene ikke har ambassader eller generalkonsulater, kan landene drive felles stasjoner.

Militært samarbeid om transport, sanitet, utdanning, materiell og øvingsfelt bør styrkes. Det bør dessuten etableres en nordisk amfibisk enhet med utgangspunkt i eksisterende enheter og dagens svensk-finske samarbeid. Enheten vil kunne settes inn i internasjonale operasjoner. På lengre sikt bør den utvikle en egen arktisk kompetanse.

Solidaritetserklæring bør inngås mellom de nordiske land. De nordiske regjeringer bør utstede en gjensidig sikkerhetspolitisk solidaritetserklæring der de på en forpliktende måte klargjør hvordan de vil reagere dersom et nordisk land blir utsatt for et ytre angrep eller for utilbørlig press.

Forslagene krever ikke at alle fem land er med om alt. Det legges opp til et fleksibelt samarbeid som kan være mellom to land eller opp til fem land. Samarbeidet krever grundig koordinering mellom flere nivåer, samtidig som hensyn i flere tilfeller må tas til frivillige organisasjoner som deltar.

Rapporten er først og fremst rettet mot et samarbeid mellom de nordiske land. Men den har også vekt interesse hos de baltiske land. Dette gjelder særlig fire punkter som havovervåking, nordisk kampgruppe, luftovervåking og nordisk solidaritetserklæring.

Nordisk Råd har fulgt arbeidet med denne rapporten med stor interesse. Delegasjonen fikk en orientering av Thorvald Stoltenberg 2. desember 2008. På møte i Nordisk Råds presidium 9. desember 2008 i København redegjorde Stoltenberg for innholdet i sin rapport.

Presidiet drøftet den 25. juni 2009 hvorledes Nordisk Råd bør følge opp rapporten og sikre at det blir en god, nordisk parlamentarisk forankring av gjennomføringen av de fremlagte forslag. Presidiet anså at hva gjelder den politiske oppfølgingen av rapporten er det viktig at det ikke skapes nye parallelle strukturer på regjeringssiden, men at de etablerte organ i Nordisk Ministerråd benyttes, og dermed også kontaktene med Nordisk Råd. Presidiet besluttet å be utenriksministrene å avgi en særskilt redegjørelse på Nordisk Råds sesjon i oktober 2009 i Stockholm angående oppfølging av Stoltenbergs rapport. Presidiet ga Inge Lønning i oppdrag å klargjøre parlamentarikernes rolle ved oppfølgingen av Stoltenbergs rapport og gjennomføringen av de fremlagte forslag.