Les mer om stortingsbygningen 150 år.

Abid Q. Raja, stortingsrepresentant for Venstre, Akershus

− Jeg elsker stortingsbygningen. Jeg føler den er ekstremt ærverdig, og jeg fylles med følelse av respekt overfor bygget i seg selv, overfor de som er inni den nå og har vært der før oss, men mest overfor hva bygget representerer. Stortingsrepresentanter kommer og går; bygget og hva den representerer vil forhåpentligvis bestå evig.

Stortingspresident Olemic Thommessen

– Stortingsbygningen er et hus jeg trives godt i. Det er et flott parlament, som fungerer godt som en ramme for det parlamentariske arbeidet. Den er lavmælt i sitt uttrykk, men samtidig høytidsstemt. Bygningen har en intimitet som legger godt til rette for gode politiske debatter og arbeid. Det mest spesielle ved dette huset som parlamentsbygning, er at stortingssalen ligger åpen og synlig med innsyn fra byen utenfor. Her kan folk se representantene i arbeid med store og små politiske saker, som påvirker folks hverdag.

Stortingets 1. visepresident Marit Nybakk.

– Stortingsbygningen er inkluderende i bysamfunnet, sidefløyene nærmest omfavner plenen på Eidsvolds plass. For meg er huset min arbeidsplass og vi løper i trapper og korridorer mellom møter og avtaler og tar imot grupper og lobbyister. Som oslorepresentant bruker jeg kontoret også som base for utadvendt arbeid. Jeg blir like stolt hver gang jeg har folk på omvisning, for Langlets særegne bygning har sjel!

Arkitekt Peter Butenschøn, forfatter av boken «Stortinget. Huset på Løvebakken gjennom 150 år».

– Som barn, oppvokst på landet, syntes jeg alltid at stortingsbygningen var litt rar, litt fremmedartet. Bygningen har alltid vært enestående, noe helt for seg selv, den likner ikke på noe annet. Jeg har etter hvert sett på den som et utforskende, ukonvensjonelt og dristig uttrykk for et nytt norsk demokrati som på 1860-tallet nettopp ville forme vårt viktigste nasjonsbygg etter vårt eget hode, ikke etter andres. Den er ikke en kopi av andre nasjoners og epokers stilarter, men skriver sin egen arkitekturhistorie. Og det er jo ganske flott!

Tidligere stortingssekretær Harald Grønn, jobbet på Stortinget til 2015.

– Det var med en viss ærefrykt, både for bygningen og det som var inni den, jeg åpnet den tunge døra mot Løvebakken for første gang høsten 1973. Ikke ante jeg da hvor langvarig forholdet til dette huset med det mangfoldige og pulserende livet skulle bli. Men har man først fått Stortinget «under huden» blir det livsvarig. Det har vært et privilegium å få være «bevegelig inventar» i denne demokratiets høyborg.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

– Da jeg var ung gutt fra Porsgrunn og besøkte Oslo fremsto stortingsbygget som et monumentalt og majestetisk bygg. Så ble jeg stortingsrepresentant i 2009. Det var fortsatt en høytidsstemning å gå på kontoret, men da ble jeg først og fremst forvirret av de mange gangene og møterommene. Jeg liker stortingsbygget veldig godt, selv om jeg nok synes den moderne delen ikke akkurat er en arkitektonisk perle.

Journalistene Lisbeth Skei fra NRK og Kjetil Løset fra TV2.

 – Stortingsbygningen er også vår arbeidsplass. Vi tilbringer ofte store deler av arbeidsdagen her, og vi bruker huset på samme måte som representanter og ansatte. Her er mange kriker og kroker. De uformelle samtalene i korridorene er interessante, men for oss journalister er vandrehallen selve hjertet i bygget. Her sitter vi og venter på at representanter og statsråder skal komme ut av salen og svare for seg. Det er et eget liv her inne, men beslutningstakerne er lett tilgjengelige.

Per Kristian Engebretsen, ansatt i Stortingets administrasjon siden 1975.

 – Jeg har et oppriktig kjærlighetsforhold til stortingsbygningen. Den har sjel, er spennende, litt mystisk og gir samtidig en trygghet. Jeg er så privilegert å få være med på å vedlikeholde, drifte, utvikle og historisk tilbakeføre den ærverdige bygningen. Jeg har mitt første inntrykk av bygningen som 3-åring i 1952, rett før de rev det gamle, vakre tilbygget. Det blir veldig spennende å få være med på veien videre, og jeg håper bygningen selv kan bli bedre hørt som premissgiver i den videre utviklingen.