Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) mener at tiltak og krav til kulefang hvor det kan tillates blyholdig ammunisjon må kunne fastsettes nasjonalt, og tiltak må stå i forhold til risiko på den enkelte lokasjon. Hva som er nasjonal «best practice» bør være det eller de tiltakene som, på en kostnadseffektiv måte og basert på tilgjengelig kunnskap, er best egnet til å ivareta miljøhensyn på den enkelte bane. Det må legges vekt på at evt. tiltak er gjennomførbare, både praktisk og økonomisk, for baner som driftes etter den «norske modellen» – d.v.s. organisasjoner i frivillig sektor. NJFF ber om at norske myndigheter jobber for et EU/REACH regelverk som ivaretar dette på beste måte som foreslått i representantforslaget (Dokument 8:64 S (2024-2025)).

Drift av skytebaner i Norge vs EU
Utredningene foretatt av det europeiske kjemikaliebyrået ECHA har i liten grad tatt hensyn til norske (og nordiske) forhold, hvor vi har en desentralisert skytebanestruktur med et stort antall baner av liten/moderat størrelse. Skytebaner i sentrale deler av EU er i stor grad store, kommersielle skytebaneanlegg, i motsetning til i Norge og Norden hvor skytebanene driftes av ikke-kommersielle frivillige foreninger/skytterlag.

Norge skiller seg også i stor grad fra landene i sentrale deler av EU ved at en stor del av befolkningen er registrerte jegere (ca. 10% av befolkningen over 16 år). Til sammenligning utgjør andelen jegere i Tyskland ca. 0,4% (ca. 340 000 jegere) og Polen 0,2% (ca. 100 000 jegere) av befolkningen. Norge er derfor ikke bare blant landene med høyest jegertetthet i Europa, men har også flere jegere i antall enn flere av de største EU landene til sammen.

Norge skiller seg også ut som det eneste landet i Europa som har årlige obligatoriske treningsskudd for storviltjegere, i tillegg til en årlig skyteprøve. Dette utgjør en stor andel av aktiviteten på norske riflebaner.
Den norske skytebanestrukturen gjør at allmennheten i dag har tilstrekkelig tilgang på skytebaner i forhold til aktivitetsnivået, men mange steder er kapasiteten til skytebanene utnyttet nær maksimalt i forhold til det banene er godkjent for.  

Norge (og Norden) skiller seg også i stor grad fra flere av de store landene på kontinentet ved at jakt og skytesport er en aktivitet som er tilgjengelig for allmennheten, på lik linje med det øvrige høstingsbaserte friluftslivet. Dette i motsetning til i Sentral-Europa, hvor jakt i større grad er en aktivitet som kun er tilgjengelig for de mest bemidlede i samfunnet. I tillegg til jegertrening er sportsskyting en av de største idrettsaktivitetene i Norge, og skytebanene er derfor viktige idrettsanlegg for utøvelse av denne aktiviteten.    

Drift og vedlikehold av skivemateriell, kulefang etc. på norske skytebaner gjennomføres i all hovedsak på dugnad av frivillige i medlemsforeninger. Flere av kulefangløsningene som fremheves av ECHA vil ofte kreve spesielt kompetent personell ifb. med drift og vedlikehold (eks. vedlikehold på, og tømming av stålkulefang), noe som gjør disse løsningene mindre egnet for drift av frivillige foreninger. Det er også et faktum at mange norske skytebaner er anlagt på lokasjoner hvor kulefanget er lagt til f.eks. naturlige terreng, eller at kulefanget ikke er enkelt tilgjengelig for maskinell bearbeiding. Det er forhold som både vanskeliggjør full ombygging med tiltak som er skissert av ECHA, eller fordyrer ombygging av kulefang i den grad ombygging i det hele tatt er teknisk mulig.

Forskjellene på drift av skytebaner i Norge/Norden og øvrige deler av EU er også påpekt av NJFF i tidligere høringer, men i liten grad hensyntatt i ECHA sine vurderinger.

Spesielle forhold ved bygging og ombygging av kulefang i Norge vs EU
Tiltakene som ECHA skisserer i sin «best practice sand trap» er tiltak som både hver for seg og sammen kan være aktuelle for å ivareta miljøhensyn, men norsk topografi med kupert terreng vil kreve lokale tilpasninger av kulefang. NJFF mener det er urimelig at alle baner skal ombygges med én bestemt løsning, hvis eksisterende løsninger, eller andre og mer kostnadseffektive/rimeligere løsninger ivaretar formålet på en like god måte. Eksempelvis vil et absolutt krav om at alle sand/jordkulefang skal ha underliggende membran, være ekstremt utfordrende, da dette medfører enorme kostnader for sanering og full ombygging av tilnærmet alle norske kulefang, framfor forbedring av de eksisterende kulefangene med mer kostnadseffektive tiltak som kan ha like god effekt (jfr. undersøkelser utført av Det frivillige Skyttervesen (DFS).  

Mekaniske kulefang (typisk stålkulefang), er foruten å være kostbare, også krevende å få installert på mange lokasjoner, samt mindre egnet for vedlikehold av frivillige (krever særskilte rutiner/vernetiltak pga. blystøv). Det er stor usikkerhet knyttet til om mekaniske kulefang har særlige fordeler knyttet til helse og miljø sammenlignet med eksisterende løsninger. ECHA har i liten grad basert sine «best practice» løsninger på faktiske undersøkelser, men gjort sine estimater basert på antagelser om funksjon og effekt av ulike tiltak. Fra faglig hold er det også dokumentert at ECHA sine beregninger av korrosjonshastighet på blyprosjektiler er overestimert, noe som bl.a. er påpekt av Det frivillige Skyttervesen (DFS) i tidligere høringer.

Kostnader for ombygging av skytebaner tilhørende NJFFs foreninger vil være uhåndterbare. Mange av anleggene til NJFFs foreninger er samlokalisert med baner tilhørende DFS, og samlet har vi estimert at kostnader for baneombygging i Norge kan beløpe seg opp mot et tosifret antall milliarder.

Tidsperspektivet ECHA legger til grunn, er at nye kulefang skal være på plass i løpet av fem år. Det er så langt vi vurderer det ikke mulig å gjennomføre, verken praktisk eller økonomisk.
Pr. i dag er det veldig begrensede finansieringsmuligheter for frivilligheten til å gjennomføre omfattende og kostbare tiltak på så kort tid, og det er urealistisk å kunne finansiere ekstraordinære tiltak med inntekter fra ordinær drift av skytebanene. Eksterne finansieringsløsninger er i slike tilfeller eneste mulighet.
Uavhengig av finansiering av selve kulefangløsningene, er vår erfaring at prosesser knyttet til aktuelle tillatelser og tiltak i seg selv både er tid- og kostnadskrevende.

Generelt om overgang til blyfri ammunisjon
NJFF har jobbet med miljøtilpasninger knyttet til jakt og skytebaner gjennom mange år, og gjennomførte blant annet overgangen til bruk av stålhagl på haglebanene før blyhaglforbud på skytebaner ble innført. For jaktammunisjon med både rifle og hagle har aspektene knyttet til human jakt vært førende, og vårt utgangspunkt har vært at den mest effektive ammunisjonen til aktuelle jaktform bør være tillatt når risikoen for dyr, mennesker og miljø er minimal eller kan håndteres med f.eks. gode rutiner for behandling av felt vilt.

Småviltjakt med hagle foregår allerede i all hovedsak med blyfri ammunisjon, og forutsetningene for bruk av blyfri ammunisjon på storviltjakt begynner nå å komme på plass, men det er et faktum at det fremdeles er mange kalibre hvor blyfri jaktammunisjon ikke finnes på markedet. De foreslåtte restriksjonene på blyholdig ammunisjon for jakt med hagle, og på storviltjakt er likevel realistiske å gjennomføre, forutsatt at implementeringsperioden blir tilstrekkelig lang. Konsekvensen for jegerne vil i all hovedsak være økonomisk, knyttet til høyere ammunisjonspris, samt utskifting av våpen som ikke er egnet for bruk av blyfri ammunisjon.

For finkalibrede rifler (spesielt 22LR.) er det så langt ikke funnet gode alternativer med akseptabel presisjon (noe som reflekteres i at ECHA anerkjenner at det ikke eksisterer alternativer på kort sikt, og at nye vurderinger må gjøres før evt. forbud iverksettes).

For skyting med rifle, på skytebaner stiller saken seg annerledes enn for restriksjoner knyttet til jaktammunisjon. Unntakene fra forbudet mot blyholdig kuleammunisjon (rifle/pistol) på skytebaner er av avgjørende viktighet for øvelses- og konkurranseskyting, da det pr. i dag ikke er alternativer som er særlig egnet. I den grad det vil bli utviklet blyfrie alternativer til konkurransebruk i fremtiden, vil det i stor grad også kreve utskifting av eksisterende våpen. Restriksjonsforslagets foreslåtte unntak fra blyforbud på skytebaner for kulevåpen reflekterer det faktum at blyfri kuleammunisjon egnet til konkurranse-/sportsskyting, ikke vil være tilgjengelig i overskuelig fremtid.

I Norge har vi relativt gode data knyttet til miljøforhold og avrenning fra kulefang, deriblant fra undersøkelser gjennomført av NIVA. Forsvarsbygg og DFS har også opparbeidet seg et relativt stort erfaringsgrunnlag basert på forsøk med ulike kulefangløsninger. Disse erfaringene benyttes i stor grad ved etablering av kulefang på nye sivile baner. I tillegg ser vi til gode løsninger som benyttes i våre naboland, som f.eks. Finland, hvor konstruksjon av kulefang tilpasses utlekkingsrisiko på den enkelte lokalitet.

I motsetning til f.eks. blyhagl i våtmark hvor fugl beiter, eller risiko knyttet til bly i viltkjøtt, er det ingen dokumentasjon på at bly i kulefang normalt utgjør fare for forgiftning av fugl/dyr (og mennesker) gjennom konsum.  

Konsekvenser for sports- og treningsskyting, samt gjennomføringen av pålagt årlig skyteprøve for storviltjegere
NJFF er betenkt over at ECHA tar tilsynelatende lett på det faktum at de stiller krav som vil medføre at en (potensielt stor) andel skytebaner må legge ned, og at økt reisevei for jegere/skyttere er den eneste konsekvensen. I Norge vil konsekvensen av nedlagte baner også bety nedlagte frivillige foreninger, samtidig som gjenværende baner ikke vil ha kapasitet eller mulighet til å håndtere økt pågang. Mange av de mindre skytebanene befinner seg i små/middels store kommuner i utkant-Norge, hvor jakt og skytesport er viktige aktiviteter. Den desentraliserte skytebanestrukturen vi har i dag er avgjørende for at jakt og skytesport skal forbli en aktivitet for allmennheten.

Nedlagte skytebaner vil kunne medføre at det blir vanskelig å få gjennomført obligatoriske treningsskudd og skyteprøve slik som i dag. Det vil igjen gå direkte ut over den norske modellen for god og nødvendig naturforvaltning – f,eks. knyttet til forvaltning av hjortevilt – der myndigheter, grunneiere og jegere har et «trepartssamarbeid» hvor jegerne er den utøvende part.

Det må også understrekes at mange sivile baner som eies og driftes av skytterorganisasjonene er viktige for offentlige brukere, som politiet og forsvaret. Det er således ikke bare sivil bruk av skytebaner som vil bli påvirket dersom utfallet av restriksjonene er at frivilligheten rammes urimelig hardt.