Angående beskyttelse av isbjørn §30 a
Forslaget om endringer fokuserer mye på turistnæring og særlig ekspedisjon cruise, men også filmproduksjon.
Om verdien av observasjoner i felt
Når man leser hele proposisjon, er det ganske tydelig at det skilles mellom « the good guys »: Sysselmesteren og forskere (i de fleste tilfeller) og « the bad guys »: turistnæring og filmprodusenter. Hvor fastboende ligger i dette 2-delt visjon er litt uklart.
Det er en lang tradisjon med isbjørnforskning på Svalbard. Det er viktig med forskning men samtidig er det godt kjent at det som praktiseres er invaderende, forstyrrende og traumatiserende for isbjørner som bli jaget med helikopter, bedøvet, utstyrt med øremerker og halsbånd når det er mulig. Isbjørnene husker det og blir forstyrret og stresset hver gang de hører en helikopter som flyr i området. I forbindelse med prosjekt RiS ID 2381, søkes det om tillatelse å fange opp til 120 isbjørner i år, mer enn 10% av de som forventes å være på norsk sida av Barentshavet. I tillegg tas det biopsier fra avstand slik at totalt blir det opp til 200 isbjørner. Det er langt over det som det som regnes som representativ for studiepopulasjon. Og det skjer år etter år. Noen binner får halsbånd hele sitt voksenliv, som for eksempel den som dødde i Hornsund noen år siden.
Isbjørn immobiliseres i den viktigste sesong for jakt, det er alltid en risiko ved bedøvelse i en stressende situasjon. Denne « long-term monitoring » gir info om kroppskondisjon, overlevelse, reproduksjon, økotoksikologi og habitatbruk, men egentlig lite om adferd.
Det er ganske overraskende at man ikke ser verdien av observasjoner i felt, bl. a. av turistnæring og filmproduksjon som til sammen har mange timer med observasjoner over en stor del av Svalbard og gjennom minst 2/3 av året. Det kreves ingen ekstra ressurser, ikke invaderende og definitivt mindre forstyrrende enn å bli jaget med helikopter.
Ironisk nok ønsket, ikke så lenge siden, forskerne Jon Aars og Åshild Pedersen ved Norsk Polarinstitutt hjelp med kartlegging av hendelser av isbjørn som tar reinsdyr (https://www.svalbardposten.no/isbjornforskning-norsk-polarinstitutt-svalbardrein/har-du-sett-isbjorn-som-tar-reinsdyr/486948). De ønsket en beskrivelse som inkluderer detaljer om bjørn (kjønn, alder om mulig, kondisjon, evt om den har halsbånd, øremerke, eller nummer på baken). Det blir ikke så lett å se om en bjørn er øremerket fra 500m avstand.
Jon Aars fortalte at selv om de har halsbånd på en del reinsdyr og isbjørn og kan se hvor de ferdes, så kan de likevel ikke se hva dyrene gjør.
« – Folk ser veldig mye ting som vi ikke får med oss. Er vi heldig så er det kanskje folk som er ute i båt eller på tur som klarer å få tatt bilder eller video av slike hendelser, som kan være med på å øke kunnskapen om hvor vanlig slike hendelser er, sier Aars som også forteller at de ser en økning i rapporter av slike hendelser. »
Turistnæring og filmproduksjon burde vurderes som ressurser og ikke like negativt som i denne proposisjon, nesten fientlig faktisk.
Verden rundt satser det mer og mer pris å involvere vanlig folk og turister i forskningsprosjekter med å samle data, observasjoner osv… På National Geographic Society sin hjemmeside sår det « Citizen science is the practice of public participation and collaboration in scientific research to increase scientific knowledge ». EU har dedikert en side til Citizen Science https://projects.research-and-innovation.ec.europa.eu/en/horizon-magazine/citizen-science-science-and-people og det står bl. a. :
" -By working together as part of a community with professionals, citizen scientists can play an important part in genuine scientific discovery, experiments, data collection and analysis.
-The professional scientist can get more data than they would otherwise. This leads to better precision in their measurements and more lines of enquiry in their research.
-Environmental monitoring is a particularly active field of citizen science."
I tillegg, i noen tilfeller har turistnæringen også meldt viktige observasjoner som for eks. en binne med tau rundt halsen eller en annen binne med en fiskenot hektet til øremerket sitt som beskrevet i denne artikkel: https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/isbjornen-havnet-i-soppelgarnet-1.11854619
Når det gjelder Sysselmesteren, er det dessverre slik at Sysselmesteren preges av for stor utskifting, gjennomsnittlig ansettelsestid hos Sysselmesteren er 1,4 år og tapet av kompetanse er veldig merkbart (https://www.svalbardposten.no/bolig-jobb-sysselmesteren/tapet-av-kompetanse-er-veldig-merkbart/506041). Det er få feltinspektører, vanligvis 2 vinterstid og 6 sommerstid, med politi- eller biolog-bakgrunn. Det kreves ikke kunnskap om Svalbard fra før av. Det burde innrømmes at Sysselmesteren ikke står med bedre kompetanse enn mange som har jobbet i turism i flere tiår og ikke særlig kunnskap om isbjørn og pattedyr generelt egentlig.
Følge og forfølge
Det er også symptomatisk at man gjør ingen forskjell mellom følge og forfølge:
« Forbudet mot å «forfølge» isbjørn rammer etter ordlyden alle tilfeller der man følger etter en isbjørn ».
Det er stor forskjell mellom følge og forfølge, men det kreves å forstå og lese dyr for å forstå det. Når en isbjørn går langs strandlinjen i jevnt rolig fart og en båt følger parallelt fra god avstand er det ikke forstyrrende.
Det er en slags hysteri rundt isbjørn. Hvis en isbjørn løfter hodet og se på deg i et brøkdel del av et sekund dukker det en moraliserende pekefinger, mens ingen reagerer når folk provoserer med vilje fugler på reir for å ta « kule bilder » når fuglene angriper dem, selv om egg/fuglunger kan gå tapt. En fugl er egentlig mer sårbar enn en isbjørn og flere arter er rødlistet.
Det er feil å kriminalisere folk som er interessert i dyreliv og ønsker å observere en isbjørn.
Om skremming av isbjørn for å unngå habituering
Det kreves at isbjørn skremmes bort når den nærmer seg en båt som ikke kan forflytte seg rask nok for å unngå habituering (side 23 « Det tar tid å starte opp en båt og trekke seg tilbake, og hensy- net til sikkerhet kan tilsi at isbjørn heller må skremmes vekk i slike situasjoner. »). Det fins ingen forskningstudie som kan dokumentere dette, mens det er godt kjent at bjørn venner seg til signalskudd. Med å fokusere på å skremme isbjørn i situasjoner uten fare vil man åpne akkurat motsatt effekt enn ønsket: farligere isbjørner fordi de blir vanskeligere å skremme dem bort når det virkelig trengs. En isbjørn kan forstå forskjell mellom en båt og et hus, de lukter forskjellig, og egentlig lærer det isbjørn at om det lukter mat, betyr det ikke at mat er tilgjengelig, fordi naturligvis skal de ikke kaste mat fra en båt.
Det mangler en konsekvent handling. Tradisjonelt blir ikke isbjørn skremt bort når den beveger seg i Ny-Ålesund og Pyramiden. Jeg ble sagt at det er fordi det ikke fins barn der. Jeg har sett videoer av isbjørn som rusler ned uforstyrret mellom bygningene… En isbjørn kan ikke forstå forskjell mellom et hus i Ny-Ålesund og et hus i Longyearbyen og lærer at det er ufarlig å besøke bebodde områder. Det er slike situasjoner som skaper farlige isbjørner, ikke en isbjørn som rusler forbi en båt.
Hovedproblemet er også at isbjørn har lært seg at den kan finne mat på hyttene og leir, en gang er nok for at en isbjørn å få en litt ekstra interesse og motivasjon å komme seg i en hytte eller telt for å sjekke om det fins mat.
Overraskende nok, kommer det ingen restriksjoner mot overnatting i telt som skaper de farligste situasjoner og ender med de fleste mennesker og bjørner drept. Det tillates å sette opp leir på samme sted år etter år sommerstid, selv om isbjørn har flere ganger vært i leiret og forsynt seg. Det er også en unødvendig risiko å la folk sove i telt i nærheten av byen (campingplassen) når det fins trygge alternativer i byen.
En studie om isbjørnangrep (https://www.researchgate.net/publication/318110246_Polar_bear_attacks_on_humans_Implications_of_a_changing_climate) konkluderte at mat og beskyttelse av unger er hovedgrunner for isbjørnangrep. Det fins ingen dokumentasjon/studie som viser noen form av habituering til mennesker når mat ikke er involvert (ellers er det vel kjent « a fed bear is a dead bear »).
I romjul 2019 var en isbjørn på vandring i byen. I etterkant ble det funnet med DNA-analyse at det var en ukjent isbjørn. Det var garantert ikke en lokal isbjørn, alle er merket. Det er ingen grunn å tro at denne isbjørn ble habituert, den var allikevel veldig interessert i å undersøke byen og lite motivert å forlate området.
Isbjørnangrepet ved Von Post i 2011: isbjørnen kom sannsynligvis med drivisen, det var ikke en lokalbjørn, den var avmagret, ikke habituert.
Hvis man vil virkelig beskytte isbjørn og unngå at flere blir unødvendig skutt eller skadet, bør det fastsettes at rifle ikke skal brukes som skremmemiddel, i hvert fall ikke uten å ha prøvd signalskudd o.l. først. Det burde også åpnes for bruk av bjørnespray som kunne vært den beste løsning når en isbjørn kommer i en telt eller hytte.
Om valg av avstandsgrense
Det står i proposisjonen at Norsk Polarinstituttet ikke har grunnlag for å anbefale en eksakt avstandsgrense.
NP har også sagt at « med foreliggende forslag kan det bli for stort fokus på avstand ».
Som begrunnelsen, står det at denne grensen på 500 meter for å beskytte isbjørnen i en sårbar periode samsvarer med grensen som er satt for å beskytte viktige hiområder på Kong Karls Land ». Ironisk nok er det ikke et eneste hi lenger der men forbudet gjelder fortsatt.
NP har fått midler for en prosjekt (RiS ID 12066) om forstyrrelse av isbjørn med snøskuter. Det er ganske overraskende at man tillater å forstyrre isbjørn med vilje, særlig når det det stipuleres at målet blir grupper med isbjørn, noen som mest sannsynligvis betyr binne med unge/r eller eventuelt hann/binne. Denne type forskning kunne ha blitt brukt om det kom i forkant av endringene i Svalbardmiljøloven. Det finnes i tillegg lignende studie fra 2008 da skutere var mer forstyrrende (bråk og lukt) enn i dag. Det er ingen fornuftig personen som kommer nærmere enn 500 m av en isbjørn på skuter uansett.
På Grønland kom det i fjor regler som åpner for isbjørnturisme med en avstandsgrense av 200 m og andre begrensninger (som bruk av en lokal operatør med lisens).
Om økonomiske konsekvenser
Det savnes fortsatt en realistisk vurdering av de økonomiske konsekvensene.
Det er bare direktoratet som mener at « innenfor de foreslåtte rammene er (det fremdeles) mulig å tilby gode opplevelser hvor man både kan se og oppleve isbjørn på avstand ». Hvis én har fått anledning å se en isbjørn på 500m -avstand, vet én at det er bare de færreste som kan kvalifisere det som god opplevelse.
Det er helt klart at Svalbard blir mindre attraktivt og det er kanskje noe Departementet ønsker egentlig, men turismen er per i dag den viktigste pillar, nå at kulldrift er så å si ut av bildet. Det hjelper ikke så mye å « skape » et par offentlige arbeidsplasser på en kunstig måte eller sponse Svalbard Folkehøgskole, ikke helt i tråd med målet av et norsk familiesamfunn som det står i Svalbardmeldingen.
I 2018 kjørte Visit Svalbard en gjesteundersøkelse om bl.a. hvilke motiver turistene har hatt for å velge Svalbard ( https://www.visitsvalbard.com/dbimgs/Gjesteundersøkelse%20Svalbard%202018.pdf §6.). « Nest viktigste begrunnelse er det å oppleve dyrelivet. Og det er yngre (under 40 år), utlendinger, de med høy utdannelse (universitet/høyskole), de som reiser alene og de som har langt opphold (5 dager +) som er mest opptatt av dette. »
De fleste får ikke sjanse å se isbjørn (bare 10% av turistene får se isbjørn) mens de valgte Svalbard som destinasjon med håpet om å se isbjørn. De fleste booker aktiviteter som i utgangspunkt ikke åpner for å se isbjørn i hele tatt egentlig men de er ikke klare over det. Et 500m/300m avstandskrav blir veldig fort kjent of skal stoppe de fleste å komme hit. Isbjørn er en viktig del av Svalbard-identitet: en isbjørnrn er det første man ser når man henter bagasjen på flyplassen og isbjørn er med på Visit Svalbard sin logo.
I tillegg blir det ikke mulig å filme isbjørn med en kvalitet som treffer dagens forventninger. Det er også viktig både for å spre kunnskap om Svalbard og dyrelivet, klimaendringer... og en god reklame for Svalbard som turistdestinasjon. Selv om det står at «Sysselmesteren kan gi dispensasjon etter svalbardmiljøloven § 37 for vitenskapelige formål eller når andre helt særlige grunner foreligger », er det sannsynlig at det blir veldig begrenset eller uaktuelt. Vi har sett nylig at Sysselmesteren har blitt mer og mer restriktivt i forbindelse med dispensasjon for filming, inkludert når det gjelder søknader som ikke involvere forstyrrelse av dyrelivet eller søknader som det ble gitt dispensasjon til i noen landinger med helikopter i nærheten av veien.
Konsekvenser blir at ekspedisjonscruise skal forflyttes til pakkisen utenfor Svalbard grenser hvor Svalbardmiljøloven ikke gjelder, noe som kan utfordre beredskap og SAR.
Det er stor risiko at uorganisert turisme skal øke fordi reglene blir for strengt og noen private personer blir villig til å ta sjansen å gjøre som de vil når det uansett er lite tilsyn i felt. Det er bare å se hvor mange turister flyr drone over Longyearbyen for å få en idé om hvor godt reglene blir fulgt.
Det blir en nedgang i inntektene og arbeidsplasser skapt av turistnæring og filmindustri, men det er vanskelig å vite hvor stort det blir uten en realistisk konsekvensutredning.
Det jobbes også hard for å øke bolyst blant fastboende, og disse endringene går ikke i riktig vei.
Om begrunnelse i føre-var–prinsippet
Føre-var–prinsippet legges til grunn. Det står at miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser.
Det virker som miljøhensyn veier tyngre i noen sammenheng enn andre, for eksempel når det åpnder for deep sea mining, åpner for leting etter olje nord for den definerte iskantsonen, forflytter iskantsonen lengre og lengre nord, tillater tråling rundt Svalbard inkludert i Hinlopen…
Den beste måte å beskytte naturen og dyrelivet på Svalbard er å stenge det helt, stenge byene og flytte. Dette er vel ikke et alternativ per i dag. Det er derfor viktig å ikke ødelegge for den viktigste næring per i dag.