CICERO, i samarbeid med Ruralis, Insam og forsker Arne Grønlund, publiserte i desember 2020 en rapport om forbudet mot nydyrking av myr (CICERO rapport 2020:11). I rapporten utforsker vi i hvilken grad forbudet mot nydyrking av myr vil fungere etter hensikten. Konklusjonen er at forbudet har stort potensiale som klimapolitisk virkemiddel, med lave eller håndterbare konsekvenser for jordbruksnæringen og matproduksjon.

Ingen fare for matproduksjon
Rapporten viser at forbudet i liten grad vil berøre Norges potensial til å produsere mat. Arealressursene som forbys nydyrket står for mindre enn 8 % av det samlede produksjonspotensialet i jordbruket. Heller ikke i kommuner der jordbruksareal er under press ser et nydyrkingsforbud ut til å redusere muligheten til å nydyrke, fordi disse kommunene har dyrkbar mineraljord de kan bruke. I tillegg ser vi at kommuner med mye dyrkbar myr har lite omdisponering av jordbruksareal.

Økonomiske konsekvenser håndterbare
For de gårdsbrukene som ønsker å nydyrke myr for å utvide driften, kan forbudet innebære et økonomisk tap. Men også her kan konsekvensene være relativt små. Avhengig av tilgjengelig leiejord og avstand til gården, har vi beregnet kostnadene til under 300 kr per dekar. Samfunnet vil bare oppleve et økonomisk tap dersom det blir nødvendig og mer kostbart å oppdyrke annet jordbruksareal enn myr for å opprettholde matproduksjonen. Men siden analysene våre tyder på at matvareberedskapen ikke påvirkes av forbudet, er konklusjonen også her at tiltaket er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Positiv klimaeffekt
I rapporten analyserer vi også klimaeffekten av forbudet basert på nye referansebaner (som estimerer hvor mye myr som ville ha blitt nydyrket uten et forbud) og ulike scenarier. Klimaeffekten kan bli betydelig, men den avhenger av hvor store arealer og hvor dyp myren (torvdybden) er i områder som gis dispensasjon.

Vage dispensasjoner
Dersom forbudet skal virke etter hensikten er det viktig at det gis få dispensasjoner. Rapporten avslører derimot skepsis blant en rekke aktører til hvor styringseffektivt forbudet vil være. Dispensasjonskriteriene er vage. Kombinert med manglende kompetanse og kapasitet i mange kommuner til å behandle saker som omhandler myr, kan resultatet bli at myr nydyrkes i samme takt som før. En sterk økning i søknader for å nydyrke myr før lovendringen ble vedtatt kan også bidra til redusert effekt, hvis disse søknadene blir innvilget. Det er derfor ikke faglige holdepunkter for å si at dispensasjonskriteriene er for strenge.

Styrke helhetlig forvaltning av myr
Et alternativ til å oppheve forbudet mot nydyrking av myr kan være å styrke helhetlig forvaltning av myr, herunder vurdere tiltak for andre sektorer enn jordbrukssektoren. Det kan oppleves som urettferdig at én sektor (jordbrukssektoren) ilegges begrensninger, mens annen aktivitet som reguleres under Plan- og bygningsloven (som f.eks. vei og boligutbygging) kan bygge ned myr i samme takt som før. Denne skjevheten bør derimot ikke brukes som et argument for lettelser i jordbrukssektoren, men heller insentivere strengere tiltak i andre sektorer. En helhetlig forvaltning av myr vil også innebære å se nydyrking av myr i sammenheng med nedbyggingen av matjord. Om matjord nedbygges kan presset for å nydyrke myr øke.

Konklusjon
Gitt at forbudet mot nydyrking av myr har betydelig klimaeffekt og er samfunnsøkonomisk lønnsomt vil det være svært beklagelig å oppheve forbudet. En slik oppheving vil gjøre det vanskeligere for Norge å nå sine ambisiøse klimamål, og vil også ha en negativ effekt på biologisk mangfold i myrområder. Det er også beklagelig om klimapolitikken i Norge blir uforutsigbar ved at man opphever relativt nye tiltak. En alternativ løsning kan være at forbudet får tid til å virke, og at man eventuelt gjennomfører justeringer og kompenserende tiltak for jordbruket etter en evaluering.

Med vennlig hilsen

Dr Fay M. Farstad, Dr Erlend A.T. Hermansen og Dr Bob van Oort

CICERO Senter for klimaforskning