Sikkerhet, kvalitet og tillit

Den nasjonale planen beskriver et krevende utfordringsbilde for fremtidens helse- og velferdstjenester. Tilsynsmyndigheten har over år gjort mange erfaringer og funn som utdyper og utfyller dette bildet med direkte kunnskap om hva som blir konsekvensen for pasienter og brukere når samhandlingen mellom tjenester og nivåer svikter. Det er kjent at det er økt risiko for at tjenestene ikke blir gode nok når pasientene er i overganger mellom samarbeidende tjenester. Statsforvalterne og Statens helsetilsyn har som oppgave å bidra til sikre og gode tjenester slik at folk kan ha tillit til tjenestene, vi skal bidra til læring og forbedring. Vi er opptatt av at tilsyn må ses som del av helheten og samspillet for å forbedre tjenestene, der tilsynets virkemidler må brukes på en hensiktsmessig måte.  I meldingen er tilsynsfunn er i liten grad brukt og tilsyn er ikke beskrevet som en vesentlig del av virkemiddelapparatet. Tilsynet vil imidlertid understreke at vi også er en del av det nasjonale faglige rammeverket for bedre pasient- og brukersikkerhet, noe som er helt i tråd med tilsynets formål.

Varselutvalgets rapport Fra advarsel til læring og forbedring tar videre tekningen som preger vår policy for tilsyn og som lå til grunn for fjorårets lovendringer om reaksjoner til helsepersonell (Prop. 57 L (2021–2022)). Varselutvalget understreker betydningen av tjenestenes eget ansvar for å undersøke og iverksette tiltak når alvorlige hendelser skjer. Hvordan utvalgets forslag og anbefalinger blir fulgt opp, vil få stor betydning for tilsyn med alvorlige hendelser.

Det er mange berørings- og skjæringspunkter mellom hva som beskrives i meldingen og tilsynsarbeidet. Tilsynsmyndighetene legger det samme strategiske målbildet til grunn når vi nå jobber med å utvikle fremtidens tilsyn. Skal tilsynet kunne bidra til sikkerhet og kvalitet i tjenester og samfunn som er i rivende utvikling, så må vi også tenke annerledes om tilsyn. Etter vår vurdering er tiden inne for å foreta framtidsrettede og bærekraftige veivalg.

Tilsynsaktiviteten må understøtte en kunnskapsbasert utvikling av bedre kvalitet og sikkerhet. Det betyr at tilsynsmyndigheten må ha regulatorisk og ressursmessig handlingsrom til å videreutvikle et tilsyn som er mer i stand til å innhente, sammenstille og analysere informasjon som grunnlag for gode tilstandsvurderinger til nytte for beslutningstagere på ulike nivå.  En tilsynsmyndighet som i hovedsak jobber med de sakene som kommer inn som klager eller varsler, har et visst innsyn i hva som går galt og ikke fungerer godt for noen pasienter. Hva vi kommer i befatning med, er imidlertid ganske tilfeldig. Det er stor variasjon i hvem som velger å klage, på hvilke tjenester osv. Et mer datadrevet tilsyn med mer systematiske aktiviteter for å følge med på tilstanden i helse-, barnevern og sosiale tjenester i NAV, vil både kunne bidra med oversikt og innsikt for dem som trenger det på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, og legge grunnlag for et risikostyrt, målrettet og treffsikkert tilsyn.  Slik kan tilsynets ressurser brukes der risikoen for pasienter og brukere er størst, slik at befolkningen får mest mulig nytte av innsatsen. Tilsynet må ha ulike, målrettede og tilpassede tilnærminger, og bruke sin myndighet og reaksjoner i de situasjonene det er nødvendig og nyttig for å oppnå formålet.   

Slikt tilsynsarbeid er avhengig av at vi klarer å digitalisere mye av arbeidet, at vi får på plass digitale løsninger som legger til rette for informasjonsflyt mellom statsforvaltere, mellom statsforvalterne og helsetilsynet og mellom tilsynsmyndigheten og andre kunnskapsprodusenter. Arbeidet med oversikter og sammenstillinger av data er i dag avhengig av manuelt arbeid og er derfor svært ressurskrevende. Media, som rettmessig spør om og får innsyn i tilsynssaker og avgjørelser, kan i dag ligge langt foran oss i å sammenstille og analysere våre data og slik se trender og mønstre som vi selv ikke har muligheter til.

Helsetilsynet anbefaler at man i behandlingen av meldingen ser og vektlegger tilsyn som en vesentlig del av de samlede virkemidlene for å bedre pasientsikkerheten og kvaliteten i tjenestene slik at befolkningens tillit til tjenestene styrkes.

Tilsynsmyndighetene er også opptatt av å kunne ta del i og bidra til en god teknologisk og digital utvikling i tjenestene, og da særlig i kommunen. Kommunene skal nå stadig anskaffe løsninger og verktøy der det er krevende både å være bestiller og kvalitetssikrer i et stort og uoversiktlig marked. Erfaringer fra tilsyn viser at noen kommuner sliter med dette, og blir sittende med løsninger og verktøy som ikke er sikre og gode nok. Tilsynet med bruk av IKT og medisinsk utstyr må videreutvikles slik at det bidrar til at kommuner og andre virksomheter ivaretar sikkerheten og forsvarligheten for pasientene når de tar nytt utstyr og teknologi i bruk. Å basere tilsynet på å bare ettergå en og en sak der det har skjedd svikt ved bruk av utstyr, vil ikke være en tilstrekkelig kraftfull og effektiv måte for å bidra til forbedring og god sikkerhet i tjenestene. De enkelte sakene må samles og aggregeres opp til et kunnskapsgrunnlag sammen med informasjon og kunnskap fra annen tilsyns- og følge med på aktivitet for å gi grunnlag til kvalitets- og sikkerhetsarbeid i tjenestene utover den aktuelle virksomheten.

Helsetilsynet har videre merket seg meldingens omtale av behovet for å forenkle og tydeliggjøre regelverket. Dagens regelverk er etter vår vurdering for fragmentert, omfattende, komplisert og byråkratidrivende, og vi vil ta til orde for en mer helhetlig gjennomgang av det samlede regelverket. Det er for eksempel flere regler om ulike koordinatorroller som skal ivareta kontinuitet og sammenheng, og som bør vurderes samlet. Det er også grunnlag for å vurdere om reglene har den rette balansen mellom individuelle rettigheter på den ene siden og helheten og mulighetene for innovasjon på den andre. Det bør gjøres en vurdering av om regelverket totalt sett legger til rette for gode prioriteringer og kloke valg.