Høringsinnspill Meld. St. 22 (2022–2023) «Kunstnarkår»

Allerede i innledningskapitlet til Kunstnarkår understrekes at nye tider krever fornyet og oppdatert kunstnerpolitikk. Meldingen peker på digital transformasjon, med nye vilkår for produksjon og visning, samtidig som den trekker fram utfordringer knyttet til ytringsklimaet og ytringsfrihet både i Norge og internasjonalt som et viktig tema å følge opp.

Forfatterforbundet deler disse synspunktene.

Forfatterforbundet er naturlig nok opptatt av litteraturfeltet, og vårt innspill må derfor i hovedsak sees som et innspill til hvordan dette feltet bør organiseres, men vi vil tro at flere av våre standpunkter også kan være relevante for andre kunstfelt.

Lik rett til representasjon

Et prinsipielt standpunkt hos Forfatterforbundet er at alle kunstnere må ha reell representasjon på det feltet de virker. I dette ligger medbestemmelse i bruk av opphavsrettslige midler, innretning på og bruk av statlige bevilgninger og støtte, reell medbestemmelse i utforming av avtaler med statlige aktører og Kulturråd, og medbestemmelse i tildeling av statens kunstnerstipend. Det er beint fram udemokratisk at representative enkeltorganisasjoner holdes utenfor komiteene for utdeling av statens kunstnerstipend, eller andre organer som NORLAs styre, som har betydelig innflytelse og kontroll med hvilke litterære verk som mottar oversetterstøtte. At kunstfeltet ellers har organisert seg slik at enkeltorganisasjoner kan stenge andre ute fra å delta i et fellesskap, kan ikke staten klandres for. Men Kulturdepartementet kan, og bør, sørge for at alle kunstnere oppnår reell representasjon.

Med et kunstfelt som på enkelte områder fortsatt opptrer demokratisk umodent, er Forfatterforbundet derfor særs tilfreds med at det i meldingen Kunstnarkår legges vekt på at alle kunstnere nettopp skal ha reell representasjon.

I meldingen står det, i 4.5.4.: "Departementet meiner systemet for kva organisasjonar som har rett til å oppnemne medlemer til stipendkomiteane, må innrettast slik at organisasjonar som reelt sett representerer kunstnarar, etter ei vurdering kan få rett til å oppnemne medlemer av komiteane." 

Det er gledelig lesning at departementet ser viktigheten av at alle representative organisasjoner skal ha lik rett til å være med å ta beslutninger som påvirker hvilke litterære stemmer, hvilke litterære prosjekter, som mottar statlige bidrag. Dette er i tråd med den sårt tiltrengte og nødvendige demokratiseringen av litteraturfeltet.

Forfatterforbundet forventing er at vi vil komme inn i forvaltningen av Statens kunstnerstipend på like vilkår med Den norske Forfatterforening etter at Kunstnarkår er behandlet i Stortinget. Det er ingen forskjell i Forfatterforbundets og andre litterære organisasjoners faglige kompetanse.

Forvaltning og etterprøvbarhet av statens kunstnerstipend

I Kunstnarkår framkommer det, i 4.5.3, «... at forvaltninga av kunstnarstipenda ikkje er tilstrekkeleg etterprøvbar og transparent. Departementet meiner at systemet ikkje er fleksibelt nok til å følgje utviklinga i kunstfelta.»

Departementet argumenterer videre for å gi utvalget for kunstnerstipend innsikt i stipendkomiteenes arbeid, for å sikre at søknadsbehandlingen blir mer samordnet, transparent, etterprøvbar og legitim i tråd med god forvaltningsskikk.

Kultur- og likestillingsdepartementet ønsker også at søknadsbehandlingen av Statens kunstnerstipend skilles fra behandlingen av søknader om andre stipend og at sekretariatsfunksjonen for komiteene overføres til Kulturdirektoratet og at Staten betaler komitémedlemmene, ikke organisasjonene, slik praksis er i dag.

Forfatterforbundet er helt enig i det departementet skriver og støtter disse forslagene fullt ut. Statsråden skal ha ros for å ta denne ryddejobben. Tillit er avgjørende, både tillit hos alle kunstnere og i allmenheten generelt. Etterprøvbarhet, transparens, gode habilitetsvurderinger og god forvaltningspraksis er nødvendig. Og det er ikke noe oppsiktsvekkende i det; dette kreves og gjelder for lengst på alle andre samfunnsområder.

Forfatterforbundet vil videre peke på at den enkelte stipendkomité har et selvstendig forvaltningsansvar, slik meldingen også vektlegger, og at det er uheldig at kunstnerorganisasjonene bruker de samme stipendkomiteene både til sine egne stipender, og statens kunstnerstipender. Det er åpenbart at det med en slik organisering oppstår både en urimelig maktkonsentrasjon, men også habilitetsproblemer når samme komité forvalter både den enkelte kunstnerorganisasjons egne arbeidsstipender, samtidig som den forvalter statens kunstnerstipend for samme opphavergruppe. I praksis kan da enkeltorganisasjoner i betydelig grad styre et opphaverfelt ­ – altså hvilke kunstnere som skal få stipend.

Vi registrerer at det blant andre organisasjoner uttrykkes skepsis til atskilte komiteer, dels fordi man er redd for at staten ikke lenger vil opptre med armlengdes avstand til kunstfeltet, og dels fordi to komiteer vil være fordyrende sett opp mot dagens ordning med én komite. (Norsk faglitterære forfatter- og oversetterorganisasjon praktiserer separate komiteer). Til dette vil Forfatterforbundet bemerke at sjansen for nepotisme, og at komiteen framelsker ett snevert litterært syn framfor større kunstnerisk bredde, er større med én-komitesystemet enn med et to-komitesystem. Ser man på historien, der enkeltforfattere har fått så rause og gjentatte stipendbevilgninger at det minner mer om periodevist statsstipend, er det grunn til å spørre om ikke det er på tide at litteraturfeltet også opparbeider armlengdes avstand til seg selv.

Etter Forfatterforbundet skjønn representerer én-komitsystemet stor og uakseptabel ulempe for opphaverne. Det er en bedre, mer gjennomsiktig og mer demokratisk ordning at det oppnevnes en nøytral fagperson uten organisasjonstilknytning til komiteene for statens kunstnerstipend for voksen skjønn og barne- og ungdomslitteratur, og at de organisasjonene som representerer samme kunstnerpopulasjon oppnevner et likt antall medlemmer. Uavhengige komiteer vil kunne treffe bredere i kunstnerpopulasjonen. Et beskrivende poeng i denne sammenhengen er hvordan enkeltorganisasjoner har delt ut stipender, enten statens eller sine egne, til de samme kunstnerne i nært opp mot 20 år. 

Rett til rimelig vederlag

Forfattere tilhører generelt en lavinntektsgruppe. De få kjendis-forfatterne som lever greit og godt av sine bøker er i et lite mindretall; for alle andre er det økonomisk utfordrende å overleve på en forfatterlønn.

I meldingens 8.1.2 står det: Åndsverklova § 69 slår fast at opphavaren har krav på rimeleg vederlag ved overdraging av rettar, og at føresegnene i denne paragrafen ikkje kan fråvikast til skade for opphavaren. Det inneber at den som er opphavar til eit åndsverk eller kunstnarleg arbeid, slik det er definert i åndsverklova, har ein såkalla ufråvikeleg rett til rimeleg betaling.

Forfatterforbundet hilser dette velkomment, og mener at både Bokloven, Lov om opphavsrett til åndsverk og denne meldingen til sammen styrker forfatternes krav om rimelig betaling i hele næringskjeden. Det er et vesentlig tankekors at forfatteren, som har den aller største innsatsfaktoren i utgivelsen av en bok, kanskje flere årsverk, kun sitter igjen med (i beste fall) 17% av inntektene.

Som kjent møter også forfatterne tung motstand hos forleggerne i sitt forsøk på re-forhandle normalkontrakten, på avtalepunkter som både gjelder rettighetsoverdragelsens omfang, inntektsfordeling og beregningsgrunnlag for royalty og avtalens lengde. Det er svært viktig, og kjærkomment for forfatterne, som er den svake part overfor forleggerne, at lovverk, forskrifter og meldinger gir oss en stødigere plattform å sikre våre yrkesmessige rettigheter ut ifra.

Oslo 11.12.23

Eystein Hanssen

Forfatterforbundet