Høringsinnspill fra KS Kommunesektorens organisasjon

Det er positivt at meldingen synliggjør kommunesektorens rolle inn mot kunstfeltet, men den kunne gjerne blitt løftet frem i en mer samlet fremstilling av det offentliges innsats, fordi sammenhengene her er vesentlig. Kommunesektoren innsats på kunstfeltet er omfattende, og handler om alt fra kunst i opplæringen til eierskap, og finansiering av kunsthaller, ateliéer, kunstmuseer og regionale kunstsentre. Det handler om oppdrag og arbeidsplasser i DKS, kunst i offentlig rom, kulturskoler, kompetansesenter, festivaler, kulturhus og bibliotek, og om stimuleringsmidler som prosjektmidler, stipender og priser. Kommunesektoren jobber for å bidra til levende kunstmiljø i hele landet. Som eksempel har Agder fylkeskommune en intensjon om å være det fylket med høyest kunstnertetthet etter Oslo, og distriktskommunen Åfjord satser tungt på kunst i offentlig rom gjennom internasjonalt samarbeid. Kommunesektoren utfordrer nå også kommunal- og distriktsdepartementet til å innrette sine distriktspolitiske virkemidler slik at de i større grad underbygger muligheten til kunstsatsning som en samfunnsutviklende kraft.

Regjeringen vil styrke kunstnerøkonomien, som ofte omtales som en såkalt «lappeteppeøkonomi». KS vil her peke på at kommunesektoren er en viktig arbeids- og oppdragsgiver, blant annet gjennom DKS, som oppstod i kommunesektoren, og som i dag er landets største oppdragsgiver for kunstnere. Styrkede bevilgninger til DKS vil dermed også kunne bidra til økte inntekter for kunstnere.

Kunstnermeldingen tar opp viktigheten av armlengdes avstand-prinsippet som en grunnleggende forutsetning for at kunsten skal kunne ta en demokratisk rolle i å stille spørsmål og skape refleksjon. Meldingen viser samtidig til at overordnet politisk styring og forventninger knyttet til offentlige tilskudd også er en grunnleggende del av demokratiet. Nettopp balansen mellom den aktive og nødvendige kulturpolitikken og den kunstneriske friheten er KS opptatt av å belyse og gjøre folkevalgte trygge på, og vi lanserer 11. desember et helt ferskt refleksjonshefte som tar opp temaet.

Meldingen viser videre til at bruken av fagfellevurdering er en god metode for å sikre armlengdes avstand-prinsippet, men viser også til at heller ikke dette er problemfritt med tanke på potensielle habilitetsutfordringer. KS vil vise til at uavhengig av hva det offentlige skal vurdere, så må det sikres kompetanse til dette. Hvor denne kompetansen befinner seg vil være ulikt fra kommune til kommune. En spesifikk organisatorisk struktur på vurderingene er dermed ikke nøkkelen, snarere å sikre riktig kompetanse uavhengig av hvor denne befinner seg. KS sitt refleksjonshefte vil bidra til å styrke kommunenes arbeid med dette.

Mangel på lokaler er et stadig tilbakevendende tema på alle områder innen kulturpolitikken, innen kunstpolitikken særlig mangel på produksjonslokaler. Kommunesektoren bidrar med mange ulike kulturarenaer, men behovet er større enn sektoren klarer å dekke. Det er behov for et sterkere statlig virkemiddelapparat som underbygger kommunesektorens mulighet til å løse disse utfordringene, spesielt spillemiddelordningen må styrkes.

KS vil også minne om intensjonen om regionale kulturfond, og at innretningen av disse må skje i tett dialog med kommunesektoren dersom de reelt skal være regionale virkemidler, og ikke statlige virkemidler som kun skal administreres av kommunesektoren.

Meldingen viser til at hvert departement har et ansvar for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag, og for forskning på sine fagområder. KS vil påpeke at kunnskap er makt, og at utvikling av kunnskap som legges til grunn for politikk, av demokratiske grunner må skje på flere nivå. En for sektorisert kunnskapsutvikling vil også kunne underkjenne den helheten kunstnerpolitikken er en del av, og som fordrer innsats fra mange politikkområder. Det er da positivt at meldingen viser til intensjoner om å følge opp flere av de tverrgående utviklingstrekkene.

Både kunstnermeldingen og sannhets og forsoningskommisjonens rapport tar opp kunstpolitikken rettet mot samiske kunstnere og kunstnere fra nasjonale minoriteter. Det er bra at meldingen påpeker at eksisterende strukturer innen eksempelvis tilskuddsforvaltning må utfordres, og at virkemiddelapparatet i større grad må tilpasses det reelle nedslagsfeltet både med hensyn til geografi og genre. Kommunesektoren har en rekke tiltak på dette området, og det er viktig at forvaltningsnivåene har tett dialog om hvordan tiltak samlet sett kan innrettes best mulig.

Det vil fra 1. januar 2024 tre i kraft en justering av arbeidsmiljøloven, hvor det presiseres at arbeidstakerstatus skal legges til grunn med mindre oppdragsgiveren gjør det svært sann­synlig at det foreligger et selvstendig oppdrags­forhold. Dette etter ønske fra kunstnerorganisasjonene. KS minner her om at dersom tilknytningen til eksempelvis DKS gjøres gjennom et arbeidstakerforhold vil dette medføre rettigheter (etter tariffavtalene) men også plikter. Innenfor det inngåtte arbeidsforholdet vil DKS-utøveren eksempelvis bli underlagt arbeidsgivers styringsrett og arbeidsgiver eier det som produseres. En rekke organisasjoner på kulturfeltet er også avhengig av mindre og periodevise oppdrag, samt mulighet til endret kunstnerisk profil fra år til år. Det er derav vesentlig at det på en hensiktsmessig måte legges til rette for også denne typen tilknytning i kultursektoren.

Det er fint at meldingen løfter frem KS sin styrkede innsats på kulturfeltet, blant annet gjennom initiativet til det kulturpolitiske toppmøtet i den formen det nå har, og vår veileder i å utvikle lokal og regional kulturpolitikk. Det er videre bra at den trekker frem viktigheten av systematisk samhandling mellom forvaltningsnivåene som en forutsetning for god ressursutnyttelse.