Høringsinnspill om Fullføringsreformen fra Landslaget for norskundervisning (LNU)

Landslaget for norskundervisning (LNU) er en ideell organisasjon for og av norsklærere. Organisasjonen ble stiftet i 1977, har vært høringsinstans under utarbeidelse av nye og reviderte læreplaner, og er ellers en sentral fagpolitisk stemme på norskfagets vegne.

Formålsparagrafen

LNU mener at innholdet i videregående opplæring (VGO) skal være relevant, både for elevenes hverdag og framtid, men VGO bør i kommende styringsdokumenter i større grad vektlegges som en utdanningsinstitusjon med selvstendig verdi og hensikt når formålet med den formuleres. Når det gjelder formål, er LNU glade for presiseringen om at verdiene og prinsippene i formålsparagrafen og overordnet del skal være førende for opplæringen (s. 10). Vi savner likevel en sterkere konkret gjenspeiling av formålsparagrafen i stortingsmeldingen, for eksempel: «Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon». Begrepet «kulturtradisjon» er ikke nevnt en eneste gang i stortingsmeldingen. «Kulturarv» er nevnt to ganger, men utelukkende i forbindelse med verneverdige tradisjonshåndverksfag (s. 87). I en proposisjon eller i kommende styringsdokument bør formålsparagrafen være synligere implementert, og VGOs rolle som bærer og formidler av «den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon» bør nevnes eksplisitt.

Norsk må bestå, også som kulturfag

LNU vil sterkt fremholde at norskfaget, både i LK06 og i fagfornyelsen, er fellesfaget i videregående skole som forvalter og formidler ånds- kunst- og kulturarvstoff. I stortingsmeldingen nevnes det flere ganger at innholdet i fellesfagene i større grad skal innrettes mot ulike utdanningsprogram, studier eller yrker. Mengden av hvert fellesfag og innholdet i dem kan «i langt større grad enn i dag tilpasses utdanningsprogrammenes øvrige innhold og retning» (s. 75) For studieforberedende programområders del, frykter LNU at norskfaget blir redusert til et redskap for universitetssektorens etterspørsel etter bedre ferdigheter blant studentene i akademisk skriving, i lesing og forståelse av lengre, komplekse tekster. LNU støtter at vi i norskfaget bør jobbe mer og bedre med akademiske skriveferdigheter i VGO, men det må ikke gå på bekostning av de delene av norskfaget som ikke er ferdighetsorienterte.

Stortingsmeldingens vektlegging av relevans (i snever forstand) og sluttkompetanse gjør at vi mellom linjene leser at kulturfaget norsk ikke nødvendigvis skal være en del av fellesfaget norsk. I Lied-rapporten ble det foreslått å redusere antallet norsktimer som fellesfag og å legge store deler av kulturarvstoffet (som språk- og litteraturhistorie) til et eget programfag. LNU er svært bekymret for at et kommende norskfag i for stor grad vil bli et redskapsfag der sentralt norskfaglig innhold går tapt. LNU vil fremheve at det ikke er noen motsetning mellom å videreføre norsk som både ferdighets- og kulturfag, og å møte behovene som etterspørres i høyere utdanning. I norskfaget leser vi både lange og komplekse tekster, og vi gir elevene redskaper til å forstå komplekse tekster gjennom analyse og tolkning.

Ludvigsenutvalget foreslo i NOU 2015:8 å kategorisere norskfaget som et språkfag som skulle trekke veksler på og ses i sammenheng med engelsk og fremmedspråkene. Utvalget foreslo også å gjøre kultur- og litteraturdelen av faget mindre. Forslaget møtte motstand i sentrale fagmiljøer og ble deretter justert. Resultatet ble en godt balansert fagfornyelse der norskfaget har fått beholde sin identitet som både ferdighets- dannings- og kulturfag. Kampen om norskfagets innhold har lange tradisjoner, og det er godt forankrede årsaker til at faget i dag både er et kultur- og et ferdighetsfag.

Når det gjelder norsk på yrkesfag, uttrykker regjeringen et ønske om en ytterligere programretting av norskfaget: «Regjeringen ønsker at innholdet i fellesfagene skal være mer relevant for sluttkompetansen enn de er i dag, og i større grad tilpasses de enkelte utdanningsprogrammene» (Fra «Prinsipper spesielt for yrkesfaglige utdanningsprogrammer», s. 76). I fagfornyelsen skal 25-30% av norskundervisningen yrkesrettes, men det er først høsten 2021 at den fagfornyede planen i norsk på yrkesfag iverksettes. LNU mener at fagfornyelsen med dens grad av yrkesretting må få virke og prøves ut før man trekker konklusjoner om at det skal yrkesrettes ytterligere. Eksempelvis er det allerede med fagfornyelsen bare ett kompetansemål i norsk på yrkesfag som handler om litteratur. Også yrkesfagelevene bør møte en faglig bredde i vgs.

Fagfornyelsen

Fagfornyelsen møter allerede flere av utfordringene som trekkes fram i stortingsmeldingen, ikke minst i norskfaget. I både Liedrapporten og i stortingsmeldingen nevnes elevers opplevelse av VGO som en repetisjon av ungdomsskolen. Men det er i ny læreplan lagt opp til et markert skille mellom hva elevene skal lære på henholdsvis ungdomskolen og på VGO. Det er problematisk at repetisjonsargumentet brukes, før man har fått mulighet til å undersøke om grepene i fagfornyelsen har effekt på elevenes oppfatning av VGO. Dybdelæring, kritisk tenkning, tverrfaglighet, akademisk skriving (på studieforberedende) og lesing av lengre tekster har fått god plass i faget, noe som er et svar på behov etterspurt både i Liedrapporten og i Stortingsmelding 21.  

Ved innføringen av fagfornyelsen jobbes det mye med at elevene skal se sammenhenger mellom ulike fag, og det satses på tverrfaglige opplegg og tilnærminger. Tverrfaglige opplegg lar seg med dagens fagstruktur gjennomføre, særlig på vg1 siden elevene der har flere fag felles. Muligheten for tverrfaglige tilnærminger vil reduseres dersom elevene i større grad skal følge ulike løp fra og med vg1. Også her bør fagfornyelsen få virke før man trekker konklusjoner.

Fragmentering og vurderingspress som følge av at elevene møter for mange fag samtidig, er et viktig poeng i stortingsmeldingen. LNU vil peke på at det innenfor dagens rammer er mulig å strukturere elevenes skolehverdag på måter som åpner for mer fordypning og mindre fragmentering. Flere videregående skoler organiserer undervisningen i såkalte «fagdager», der all undervisning i et fag foregår på samme dag. Dermed får man mulighet til å gjennomføre større arbeider og å gå mer i dybden, samtidig som man slipper mange skifter av fag på en dag. LNU mener også at elevers opplevelse av negativ stress i forbindelse med mange vurderingssituasjoner i flere ulike fag på samme tid, best kan løses ved å gjøre noe med vurderingspraksisene/-ordningene, og ikke ved å fjerne fagene.

Til slutt reagerer LNU på at det i innledningen til kapittel 5 stilles opp en motsetning mellom «god fagkompetanse» og evne til kreativitet, innovasjon, kritisk tenkning og problemløsning, formulert slik: «Elever og lærlinger trenger god fagkompetanse både i yrkesfaglige og i studieforberedende løp. Men gjennom fagene må elevene også opparbeide seg andre sentrale kompetanser, som evne til kreativitet, innovasjon, kritisk tenkning og problemløsing […].» (våre uthevinger). Ordlyden gir inntrykk av at disse kompetansene ikke allerede eksisterer i skolefagene. Her vil LNU påpeke at de etterspurte kompetansene allerede utgjør sentrale deler av fagkompetansen elevene skal tilegne seg i fagfornyelsen. For eksempel henger elevenes evne til kritisk tenkning tett sammen med deres evne til å tolke, avkode, forstå og reflektere over mening og flertydighet i tekster. Kompetanse i kritisk tenkning er med andre ord tett sammenvevd med sentral norskfaglig kompetanse. Det samme gjelder «evne til kreativitet». I samme passasje i kapittel 5 står det at «Det er mindre viktig at alle elevene har de samme fagene med det samme innholdet. Ferdighetene de opparbeider seg gjennom fordypningen, vil uansett kunne tas i bruk i arbeid og utdanning» (s. 69). Vi mener denne formuleringen i stortingsmeldingen står som et uttrykk for en for liten vektlegging av verdien av kollektive kunnskapsmessige og kulturelle referanser.