Kommisjonen sendte forslag til delegert kommisjonsforordning (EU) …/… om utfylling av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/1735 ved å spesifisere reglene om identifisering av autoriserte olje- og gassprodusenter som er pålagt å bidra til målet om å nå EU-målet for tilgjengelig CO2-injeksjonskapasitet innen 2030, på beregning av deres respektive bidrag, og om deres rapporteringsplikter på høring 19. mars. Utkastet utfyller forordning 2024/1735 (NZIA) som er til vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen, hvor ett av spørsmålene er anvendelse på norsk sokkel, der Norge har kapasitet til å lagre CO2 (jf. bakgrunnsinformasjon til europautvalget 6. mars 2025 og EU/EØS-nytt 18. mars 2025).

Net Zero Industry Act

NZIA er trådt i kraft i EU. Forordningen skal gjøre det enklere å etablere industri som er avgjørende for overgangen til et nullutslippssamfunn, og har egne regler for strategiske prosjekter som skal ha prioritert status i nasjonal rett og raskere saksbehandling. Blant nullutslippsteknologi som er omfattet er CCS. Injeksjonskapasiteten skal knytte seg til CO₂-lagre som befinner seg på EUs territorium, i økonomisk sone eller på kontinentalsokkelen, i tråd med forståelsen av disse begrepene etter Havrettskonvensjonen. NZIA skal blant annet bidra til å etablere et marked for CO2-håndtering i EU, med mål om injeksjon av minst 50 millioner tonn CO2 for lagring årlig i EU innen 2030. Oljeselskapene forpliktes til å ta sin andel av dette. I tillegg forpliktes medlemsstatene til å tilrettelegge for CO2- transport.

Når det gjelder reglene om CO2-lagring, viser departementet i sitt EØS-notat til at «En ev. innlemmelse i EØS-avtalen av forordningens bestemmelser knyttet til CO₂-håndtering, vil kunne få administrative og økonomiske konsekvenser for norske rettighetshavere i petroleumsvirksomheten. Virksomheter med utvinningstillatelser definert i konsesjonsdirektivet pålegges etter forordningen å bidra til etablering av CO₂-injeksjonskapasitet innen 2030, basert på petroleumsproduksjon i perioden 2020-23. Plikten vil påføre selskapene direkte kostnader. Størrelsen på byrden vil avhenge av forhandlingene i EØS-prosessen og forutsetningene som det oppnås enighet om, for et EØS-samarbeid om forordningen.

Uavhengig av EØS-prosessen vil rettsakten påvirke virksomheten til norske virksomheter som utvikler eller ønsker å utvikle kommersiell CO₂-lagring, som følge av økt etterspørsel etter Co2-lagringskapasitet fra europeiske aktører (som må innfri sine nye plikter etter NZIA). Samtidig vil NZIA bidra til utvikling av CO₂-injeksjonskapasitet og CO₂-lagre innad i EU, og slik indirekte ha virkning for utviklingen på norsk kontinentalsokkel. Den videre utviklingen i det europeiske markedet for CO2-lagring, blant annet som følge av de nye bestemmelsene om CO₂-håndtering i NZIA, vil sammen med vilkårene for en eventuell innlemmelse i EØS-avtalen av disse bestemmelsene kunne bli avgjørende for om rettsaktens krav innebærer kostnader eller gevinst for norske olje- og gassvirksomheter på sikt.»

En rekke departementer er involvert i det pågående arbeidet med å vurdere EØS-relevans og spørsmål knyttet til blant annet lokalt selvstyre, myndighetsoverføring, plan- og konsesjonsprosesser, naturressurser og aktivitet på kontinentalsokkelen. Etter EØS-avtalens artikkel 126 er det geografiske virkeområdet av avtalen begrenset til territoriet. Dette er imidlertid ikke til hinder for å gi forordningen anvendelse utenfor dette, dersom dette er ønskelig, fremhever EØS-notatet.

Høringen

NZIA introduserer som kjent forpliktelsen for visse EU-baserte olje- og gassprodusenter å bidra til å nå EUs mål om å nå 50 millioner tonn CO2-injeksjonskapasitet i EU innen 2030. Forordningen ble sendt på høring 26. september, med svarfrist 28. oktober. Det var stor interesse for høringen, også for spørsmålet om anvendelse av NZIA på sokkelen og betydningen for CO2-lagring i Norge. Northern Lights JV, fellesforetaket eid av Equinor, Total og Shell som har utviklet et grensekryssende transport- og lagringsanlegg for CO₂, understreke blant annet i sitt høringssvar at bidragsplikten må kunne «oppfylles gjennom avtaler med tredjeparter uavhengig av hvor i Europa lageret er lokalisert», at Norge er en del av et felleseuropeisk marked, og at det er viktig å unngå konkurransevridning. Equinor viste i sitt høringssvar til at prosjekter for CO2-fangst og lagring kan defineres som strategiske prosjekter under NZIA, med de fordelene det innebærer, dersom forordningen innlemmes. Flere aktører i olje- og gassnæringen ellers uttrykte skepsis mot å gi NZIA anvendelse på kontinentalsokkelen, og flere pekte på spørsmål om fastsettelse av totalmålet ved eventuell utvidelse av NZIA til Norge. Offshore Norge understreket i sin høringsuttalelse at «CO2 injeksjonskapasitetsforpliktelsen Norge forplikter seg til må kun være et tillegg utover EUs mål om 50 millioner tonn CO2 per år innen 2030. Tilleggsmålet for Norge må være realistisk og basert på reelle behov for lagring av CO2 fra fangstprosjekter i Norge med tilhørende infrastruktur.»

Denne delegerte forordningen som nå er på høring vil spesifisere hvordan bidragende virksomheter skal identifiseres, hvordan deres bidrag vil bli beregnet, og hvordan de skal rapportere om sitt bidrag. Det fremgår i høringsutkastet at alle lagringsplasser skal utformes for å fungere minimum fem år og overholde prinsippene om rettferdig og åpen tilgang.

Kilder

Have your say: Carbon storage – oil and gas producers’ contributions to the EU’s 2030 storage objective | Lenke til saken på Europalov