I en uttalelse publisert denne uka, går generaladvokat Emiliou ved EU-domstolen inn for å erklære minstelønnsdirektivet ugyldig. Saken var anlagt av Danmark, med støtte fra Sverige, mot Rådet og Europaparlamentet.

Hvorfor ønsker Danmark å få minstelønnsdirektivet opphevet? Minstelønnsdirektivet ble vedtatt høsten 2022, og har vært kontroversielt i de nordiske landene. Det har som mål å sikre at minstelønner er egnet til å sikre anstendige lønns- og arbeidsvilkår, å fremme kollektive forhandlinger og tariffavtaler, og sikre arbeidere tilgang til minstelønn fastsatt i lov eller tariffavtale. Land som har en tariffavtaledekning på under 80%, skal lage en plan for å øke dekningen. Det angir også en prosedyre, og elementer som skal tas i betraktning, ved fastsettelse av lovfastsatt minstelønn i de landene som har dette.

Direktivet har vært svært kontroversielt i de nordiske landene, da det anses å gripe inn i den frie forhandlingsretten til arbeidslivets parter. Direktivet harmoniserer ikke minstelønnen i EU, og det pålegger heller ikke land å innføre minstelønn. Som angitt foran, gir det likevel føringer for hvordan lønnsfastsettelsen skal foregå. EU-sjef Johan Moesgaard Andersen i Dansk Metal har tidligere uttalt til Altinget.dk at «[s]elve implementeringen af direktivet vil ikke true vores model,[…] Men det er heller ikke vores bekymring. Den handler om, at vi nu får en lovramme ned over vores overenskomstforhandlinger med meget vide fortolkningsmuligheder for en EU-domstol, hvis nogen skulle finde på at rejse en sag om lave lønninger». Generaladvokatens uttalelse ble – ikke overraskende – mottatt med stor glede i Danmark: Den danske arbeidsministeren Ane Halsboe-Jørgensen uttaler i et brev til Folketingets europautvalg at «[G]eneraladvokaten bakker således op om Danmarks primære påstand i sagen, hvilket er meget positivt».

Generaladvokatens overordnede syn er at EU mangler hjemmel i traktaten for å vedta direktivet. Direktivet var nemlig vedtatt med hjemmel i artikkel 153 TEUV, som gir hjemmel for å harmonisere «working conditions», men som også inneholder et uttrykkelig unntak i femte ledd: «The provisions of this Article shall not apply to pay, the right of association, the right to strike or the right to impose lock-outs». Danmark og Sverige hevdet at minstelønnsdirektivet uttrykkelig gjaldt nettopp «pay». Rådet og parlamentet, støttet av en rekke andre medlemsstater, mente derimot at unntaket for «pay» bare gjaldt forsøk på å harmonisere selve lønnsnivået, ikke bestemmelser om prosedyrene for lønnsfastsettelse. De viste blant annet til at EU allerede hadde vedtatt en rekke andre rettsakter som påvirker lønn, blant annet rettsakter om likelønn, samt at EU hadde kompetanse til å gi vage og generelle føringer.

Generaladvokat Emiliou avviser disse argumentene: Til forskjell fra de andre rettsaktene Rådet og Parlamentet hadde vist til, er hele hovedformålet med minstelønnsdirektivet nettopp å regulere minstelønn. En forståelse om at prosessuelle bestemmelser om lønnsdannelsen faller utenfor, ville dessuten uthule vernet av arbeidslivets parters frihet: For eksempel ville EU kunne vedta så detaljerte regler om når og hvordan forhandlinger skulle foregå, at det ikke blir mye igjen av forhandlingsfriheten. Han minner om at selv om unntak normalt skal tolkes snevert, kan de ikke tolkes «so strictly as to be deprived of their effectiveness» (avsnitt 55). Senere i uttalelsen peker generaladvokaten dessuten på at blant annet en del av bestemmelsene i artikkel 5 i realiteten er materielle – for eksempel angir de hvilke elementer som skal ligge til grunn for beregning av minstelønnen.

Konklusjonen blir dermed at direktivet strider med forbudet mot å regulere lønn. Generaladvokaten er også enig med Danmark og Sverige i at dersom domstolen ikke skulle kjenne hele direktivet ugyldig, kan eventuelt bestemmelsene om tiltak for å øke organisasjonsgraden kjennes ugyldig separat. Danmark får derimot ikke støtte for sin alternative argumentasjonslinje om at direktivet også strider mot forbudet mot å regulere «the right of association».

En interessant side ved uttalelsen er at generaladvokaten i innledningen minner om at Danmark og Sverige i realiteten ikke berøres av direktivets hovedforpliktelser: De har ikke minstelønn, og de har en organisasjonsgrad over 80%. Deres motstand mot direktivet bunner i stedet i «a mere principled opposition, that is to say of those Member States’ stiff opposition against any form of interference with the contractual autonomy of the social partners». Dette kunne ikke få betydning for vurderingen: «If the EU legislature adopts a directive in a field in which it is not competent to legislate, that directive cannot be saved on grounds of mere practical nature, such as the fact that its adoption will only carry ‘mild’ consequences for the few (in casu, two) Member States that have voted against it» (avsnitt 34 – 35).

Også i Norge har det vært stor skepsis mot direktivet, av samme grunner som i Danmark og Sverige. Norske myndigheters syn har imidlertid primært vært at direktivet ikke er EØS-relevant, jf. EØS-notatet i saken. Europakommisjonen har senere snudd i dette spørsmålet. På europautvalgets møte 6. desember 2023 redegjorde utenriksminister Espen Barth Eide for saken, og ga uttrykk for at en samlet redegjørelse for Norges syn nylig var sendt over til Kommisjonen. Han understreket at «[…] innlemmelse av rettsakter i EØS-avtalen forutsetter at alle parter er enige om at en rettsakt skal tas inn. Så lenge vi ikke er det, vil direktivet om minstelønn heller ikke bli tatt inn i EØS-avtalen». Dersom domstolen følger generaladvokatens syn, vil spørsmålet om EØS-relevans ikke komme på spissen. Fri fagbevegelse omtalte uttalelsen fra generaladvokat Emiliou samme dag som den kom.