Danske tiltak mot parallellsamfunn, tidligere omtalt som «ghettolover», har fått mye oppmerksomhet også i Norge. En sak om disse reglene, C-417/23 Slagelse Almennyttige Boligselskab Afdeling Schackenborgvænge, ligger nå for EU-domstolen, og generaladvokat Ćapeta avga denne uken sin uttalelse i saken. Hun konkluderer med at reglene for omdannelsesområder innebærer direkte etnisk diskriminering, i strid med EUs rasediskrimineringsdirektiv. Saken er en foreleggelsessak, dvs. at den har sitt utspring i en tvist som verserer for danske domstoler. Det er den nasjonale domstolen som skal avgjøre tvisten, men EU-domstolens tolkning skal legges til grunn. EU-domstolen er ikke forpliktet til å følge generaladvokatens uttalelse, men slike uttalelser får ofte stor betydning for resultatet.

Saken for den nasjonale domstolen gjelder oppsigelse av leiekontrakter i såkalte «allmennboliger». «Allmennboliger» er en særlig boligsosial ordning i Danmark, og omfatter rimelige utleieboliger som drives av såkalte «almene boligorganisasjoner». Slike boliger er oppført med offentlig støtte. Allmennboliger er en bredere boligordning enn sosialboliger – ca. 1 million dansker bor i en allmennbolig. Leietakerne i denne saken bodde i såkalte «omdannelsesområder», dvs. sosialt utsatte områder der boligselskapene og kommunen i fellesskap skal lage en utviklingsplan, blant annet med sikte på å redusere andelen av «allmenne familieboliger». Som gjengitt i generaladvokatens uttalelse, kan tiltak for å nå disse målene omfatte blant annet salg av boliger og omdannelse til ungdomsboliger. Leietakerne kan da sies opp, men skal tilbys ny bolig et annet sted.

Denne saken gjaldt nettopp leietakere som var blitt oppsagt fordi andelen allmennboliger i et omdannelsesområde skulle reduseres, og som motsatte seg oppsigelsen. Problemet, slik leietakerne så det, var at dansk lovgivning for utpeking av omdannelsesområder innebar etnisk diskriminering: Et omdannelsesområde var definert som et område som de siste fem årene hadde vært et såkalt «parallellsamfunn». Parallellsamfunn er definert som et område som oppfyller minst to av fire sosioøkonomiske kriterier, men hvor i tillegg «over 50% af beboerne består af ‘indvandrere og efterkommere fra ikkevestlige lande’». De aktuelle leietakerne var altså ikke sagt opp på grunnlag av sin etniske bakgrunn – men området de bodde i, var valgt ut som omdannelsesområde etter et kriterium knyttet til etnisk bakgrunn.

EUs rasediskrimineringsdirektiv (2000/43/EF) forbyr direkte og indirekte diskriminering basert på rase eller etnisk opphav innenfor de områder som omfattes av EU-retten. Direkte diskriminering finner sted «når en person på grund af race eller etnisk oprindelse behandles ringere end en anden bliver, er blevet eller ville blive behandlet i en tilsvarende situation», mens indirekte diskriminering etter direktivets definisjon omfatter situasjoner der en tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse eller praksis negativt forskjellsbehandler personer med en bestemt rase eller etnisk opprinnelse, uten at dette kan begrunnes i et objektivt, legitimt formål og kriteriene er egnede og nødvendige for å nå dette målet.

I uttalelsen drøfter generaladvokaten først om tilgang til bolig overhodet omfattes av direktivet, ettersom boligpolitikk er en nasjonal kompetanse. Det mener hun at det er, da EUs traktatverk gir EU mulighet til å vedta bestemmelser for å bekjempe diskriminering på grunnlag av bl.a. rase eller etnisk opphav. Medlemsstatene har derfor akseptert at også boligpolitikken må utøves i tråd med direktivets krav til ikke-diskriminering.

Uttalelsen går deretter inn på forståelsen av «etnisk opprinnelse», blant annet i lys av domstolens tidligere praksis. Generaladvokaten fremhever her at diskriminering som er forbudt etter direktivet, bygger på en «oss» og «dem»-tankegang, basert på «visse fysiske og sociokulturelle karakteristika eller i det mindste af opfattelsen af forskelle i disse karakteristika» (avsnitt 73).  At gruppen «ikke-vestlige innvandrere» ikke er én ensartet gruppe, er ikke avgjørende: Domstolen har anerkjent at en forskjellsbehandling av alle «utlendinger» er etnisk diskriminering (avsnitt 96).

Generaladvokaten går deretter over til å drøfte den danske loven. Noe av det som gjorde saken omdiskutert, var at selve utvelgelsen av leietakerne som ble oppsagt, ikke var basert på et etnisk kriterium. En av disse var visstnok etnisk dansk. Den forutgående utpekingen av området som «omdannelsesområde», som gjorde at boligselskapet kunne gå til oppsigelse, var derimot basert på etnisitet. Loven var derfor likevel diskriminerende, og generaladvokaten viser blant annet til at domstolen allerede i tidligere saker har slått fast at diskriminerende regler også kan ha «indirekte ofre» som ikke omfattes av den diskriminerte gruppen.

Deretter drøfter Generaladvokaten om man står overfor direkte eller indirekte forskjellsbehandling. Dette skillet er viktig, da direkte diskriminering uten videre er forbudt, mens indirekte diskriminering bare er forbudt dersom det ikke er tilstrekkelig begrunnet. Generaladvokaten konkluderer med at de danske reglene innebærer direkte diskriminering. Riktignok hadde allmennboligloven også regler om utsatte boområder som ikke er basert på et etnisk kriterium, men i slike områder ville det ikke være grunnlag for å vedta planer som innebærer utkastelse av beboere. Hun legger til at det ikke er nødvendig å konstatere at danske myndigheter har diskriminerende hensikt: Det er tilstrekkelig «at den ringere behandling er en konsekvens af, at der lægges et etnisk kriterium til grund» (avsnitt 140).

Generaladvokaten kommenterer også Danmarks anførsler om at formålet med loven er «at muliggøre og fremme en bedre integration af indvandrere og efterkommere fra ikkevestlige lande i det danske samfund». Hun aksepterer at det kan tenkes at innvandrere fra ikke-vestlige land og deres etterkommere er vanskeligere å integrere i Danmark enn andre innvandrere, og at man må kunne påpeke dette «hvis denne [konstatering] er videnskabeligt underbygget» (avsnitt 143). Men etnisk bestemt, negativ forskjellsbehandling er likevel i strid med direktivet: «Anerkendte strukturelle uligheder kan imidlertid ikke afhjælpes gennem forskelsbehandling af etniske grupper, som allerede befinder sig i en vanskeligere situation. EU’s ligebehandlingslovgivning, herunder direktivet om ligebehandling af alle uanset race eller etnisk oprindelse, giver mulighed for positiv særbehandling for at imødegå disse integrerede uligheder. Medlemsstaterne kan således træffe foranstaltninger for at opveje ulemper knyttet til etnisk oprindelse. Mens sådanne foranstaltninger kan være til fordel for den mindre fordelagtigt stillede gruppe uden samtidig at komme andre grupper til gode, må foranstaltninger i forbindelse med positiv særbehandling ikke være diskriminerende over for mindre fordelagtigt stillede grupper, selv hvis det lægges til grund, at dette på langt sigt vil være til fordel for disse grupper» (avsnitt 145). I tillegg viser generaladvokaten til at reglene virker stigmatiserende, noe blant annet flere FN-organer har påpekt.

Europakommisjonen hadde i sitt innlegg for domstolen ment at loven bare innebar indirekte diskriminering, fordi de aktuelle leietakerne ikke selv var blitt uvalgt på etnisk grunnlag. Generaladvokaten drøfter også dette, som en subsidiær løsning. Hun slår fast at kriteriene for utvelgelse av omdannelsesområder innebærer at ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere løper større risiko for bli oppsagt fra sine leiligheter enn andre. I vurderingen av om forskjellsbehandlingen kan rettferdiggjøres, understreker hun at det må undersøkes om det påberopte behovet for integreringstiltak rettet spesifikt mot «ikke-vestlige», i motsetning til andre utsatte grupper, er «baseret på fremherskende sociale fordomme og ikke på videnskabelige kendsgerninger» (avsnitt 169). Det må også gjøres en grundig proporsjonalitetsanalyse der man blant annet vurderer om det ikke var mulig å benytte mindre inngripende tiltak, og de politiske målsetningene må veies opp mot inngrepet i retten til bolig. Selv om selve proporsjonalitetsvurderingen overlates til den nasjonale domstolen, uttrykker generaladvokaten at hun er «skeptisk over for, om den danske almenboliglovgivning kan begrundes i formålet om at gøre det muligt at integrere ‘indvandrere og efterkommere fra ikkevestlige lande’» (170), og viser i den forbindelse til at hun som utgangspunkt mener man står overfor direkte forskjellsbehandling.

Rasediskrimineringsdirektivet er ikke omfattet av EØS-avtalen, men Norge har likevel valgt å gjennomføre direktivet i norsk rett gjennom bestemmelser i diskrimineringslovgivningen.