CO2-kvoter ved insolvens  (E-12/123 Norwegian Air Shuttle ASA mot Staten ved Klima- og miljødepartementet)
EUs kvotehandelsdirektiv (2003/87/EF) har vært del av EØS-avtalen siden 2007. Direktivet innebærer at virksomheter som slipper ut CO2 i de omfattede sektorene, hvert år må kjøpe og innlevere et antall CO2-kvoter som svarer til utslippene de har hatt foregående år, slik at disse kvotene deretter slettes. Fra 1. februar ble også kvotehandelsdirektivets sanksjonsbestemmelser inntatt i EØS-avtalen. Dette innebærer at statene må sørge for at aktører som ikke innleverer kvoter i henhold til direktivet, skal ilegges en bot. Luftfarten er blant sektorene omfattet av kvoteplikten.

Saken gjaldt flyselskapet Norwegian, som ble hardt rammet av reiserestriksjoner under Covid19-pandemien, og dermed fikk alvorlige økonomiske problemer. Senhøsten 2020 begjærte Norwegian derfor rekonstruksjonsforhandlinger for domstolene både i Irland og Norge. Rekonstruksjon er en ordning som ble innført gjennom rekonstruksjonsloven under pandemien. Ordningen innebærer i likhet med konkurs at kreditorenes krav kuttes kraftig (de får dividende – dvs. en prosentandel av det opprinnelige kravet) i en rekonstruksjonsplan, men samtidig skal selskapet kunne fortsette sin virksomhet. Den skal hindre «unødvendige» konkurser. I Norwegians tilfelle innebar den foreslåtte rekonstruksjonsplanen at alle usikrede og uprioriterte kreditorer ble tildelt dividende på 5%. Norwegian tilbød dermed dividende også for å oppfylle kvoteplikten. Norwegian – og den oppnevnte rekonstruktøren – mente derimot at det var i strid med lovverket om konkurs og rekonstruksjon, og ville kunne føre til straffansvar, dersom Miljødirektoratets krav skulle gjøres opp til full verdi, mens øvrige kreditorer måtte ta til takke med dividende. Miljødirektoratet aksepterte ikke dette, og anså oppgjør ved dividende for å være i strid med kvotehandelsdirektivet. Miljødirektoratet ila dermed Norwegian et overtredelsesgebyr, og Norwegian brakte vedtaket inn for Oslo tingrett. Tingretten spurte deretter EFTA-domstolen om kvotehandelsdirektivet er til hinder for at «plikten til å innlevere kvoter kan gjøres opp med dividende i tvangsakkord i forbindelse med restrukturering av et insolvent selskap».

EFTA-domstolens la i sitt svar stor vekt på formålet med kvotehandelsordningen og EØS-landenes forpliktelser til å redusere sine utslipp. EFTA-domstolen viste i den forbindelse til den nylig avsagte klimadommen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (Verein Klimaseniorinnen m.fl. mot Sveits). Domstolen vektla deretter at plikten til å innlevere kvoter etter direktivet er en av grunnpilarene i kvotehandelsordningen, og dermed er særlig streng. Forpliktelsene forutsetter streng regnskapsføring og nøyaktighet, og kunne ikke gi rom for fleksibilitet som ville åpne for utnyttelse eller manipulasjon av ordningen. EFTA-domstolen understreket videre at selv om kvotehandelsdirektivet ikke harmoniserer materiell insolvensrett, «kan nasjonal insolvensrett ikke undergrave forpliktelsene som følger av direktiv 2003/87 artikkel 12 2a».  EFTA-domstolen kom derfor til at forpliktelsene til å innlevere kvoter ikke kunne gjøres opp med dividende i tvangsakkord.

Se ytterligere omtale av saken her:
EFTA Court: A restructured airline, after undergoing insolvency proceedings, cannot settle its obligation to surrender emissions allowances with an EEA state through a ‘dividend’ from a debt settlement under the Emissions Trading Scheme Directive - Nordic Institute of European Legal Studies (NIELS)

Tredjelandsborgeres rettigheter – vern mot utvisning (E-6/23 MH)
Retten til fri bevegelighet gjelder etter EØS-avtalen i utgangspunktet bare for fysiske personer som selv er EØS-borgere. Både tidligere rettspraksis og unionsborgerdirektivet, som er inntatt i EØS-avtalen, gir likevel også EØS-borgeres familiemedlemmer visse avledede rettigheter. Tanken er at retten til fri bevegelighet ikke er reell dersom man hindres i å ha med seg sin nærmeste familie.

De senere årene har det vært en rekke saker om slike rettigheter, og saken om MH er et eksempel: MH er iransk statsborger, som etter avslag på asylsøknad hadde vedtak om utvisning og innreiseforbud. I 2017 ble han dessuten idømt fengselsstraff for narkotikalovbrudd, falsk forklaring og bruk av falske identifikasjonspapirer under politikontroll. I 2018 fattet Utlendingsdirektoratet vedtak om utvisning av MH fra Norge med varig innreiseforbud til Norge, og innmelding til Schengen Information System. Han ble uttransportert til Iran, men fikk i 2020 opphold med flyktningstatus i Hellas. Deretter bosatte han seg i Sverige, med sin norske ektefelle. I 2022 ble han pågrepet av norsk politi i Moss, for kjøring i ruspåvirket tilstand. Han ble deretter tiltalt for å ha oppholdt seg i riket til tross for at han var utvist fra Norge med varig innreiseforbud, og ble dømt til to års fengsel i tingrett og lagmannsrett. Dommen ble anket inn for Høyesterett, som forela tre spørsmål for EFTA-domstolen: Har en tredjelandsborger gift med en EØS-borger som har flyttet til et annet EØS-land rett til innreise og opphold i EØS-borgerens hjemstat i inntil tre måneder, også dersom han er varig utvist fra denne hjemstaten? Kan staten i så fall kreve at tredjelandsborgeren først søker om oppheving av innreiseforbudet? Og endelig: Begrenser EØS-avtalen muligheten til å straffe brudd på innreiseforbud i en slik situasjon?

EFTA-domstolen innledet sin vurdering av det første spørsmålet med å påpeke at rettighetene etter direktivet også gjelder ved reiser tilbake til EØS-borgerens hjemstat, og at MH som utgangspunkt derfor hadde avledede rettigheter til innreise og midlertidig opphold i Norge etter direktivet. Når det så gjaldt spørsmålet om dette stilte seg annerledes som følge av innreiseforbudet, pekte EFTA-domstolen på at direktivet artikkel 27 nr. 1 gir staten mulighet til å begrense rettighetene for tredjelandsborgere av hensyn til den offentlige orden, offentlig sikkerhet og folkehelsen. Likevel følger det av artikkel 27 nr. 2 at tidligere straffedommer ikke automatisk skal føre til begrensninger, og EFTA-domstolen minnet om at grunnleggende rettigheter utgjør en del av EØS-rettens generelle prinsipper. Vedtak etter artikkel 27 nr. 1 ville imidlertid forutsette at MHs innreise virkelig utgjør en trussel mot en tungtveiende samfunnsinteresse. Utvisningsvedtaket mot MH bygget imidlertid primært på brudd på innreiseforbud vedtatt før han var gift med sin ektefelle, og dermed fikk avledede rettigheter etter direktivet. EFTA-domstolen påpekte at vedtaket synes å ha vært fattet automatisk, dvs. uten nærmere vurdering av MHs individuelle situasjon. Det tidligere innreiseforbudet kunne dermed ifølge EFTA-domstolen «ikke i seg selv gi grunnlag for å begrense rettighetene til fri bevegelighet, siden det ikke medførte en individuell vurdering av om vedkommende utgjør en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot en grunnleggende samfunnsinteresse» (avsnitt 72), og derfor ikke lenger kan håndheves overfor ham. Det må eventuelt fattes et nytt vedtak i samsvar med artikkel 27, dvs. etter en reell vurdering av om MH utgjør en tilstrekkelig alvorlig trussel mot den offentlige orden, sikkerhet eller folkehelsen. Frem til dette eventuelt skjer, kan ikke innreise- og oppholdsretten etter direktivet begrenses. Staten kunne derfor heller ikke kreve at han først søkte om opphevelse av innreiseforbudet.

Når det gjaldt spørsmålet om straff, viste EFTA-domstolen til at MHs innreise og opphold i henhold til direktivet, i fravær av ny vurdering og vedtak i samsvar med artikkel 27 nr. 1, er lovlig. Dermed er det også i strid med EØS-retten hvis han straffes for brudd på det tidligere innreiseforbudet.  

Tilleggspensjon etter direktiv 2014/50/EU (E-14/23 ESA mot Norge)
Saken er en traktatbruddssak, dvs. en sak anlagt av ESA mot Norge for manglende gjennomføring av EØS-rettsakter. Den gjelder tilleggspensjonsdirektivet fra 2014. Direktivet skal legge til rette for arbeidstakermobilitet, ved å sikre at arbeidstakere som beveger seg over landegrensene ikke kommer dårligere ut med hensyn til tilleggspensjon og dermed avskrekkes fra å benytte sin rett til fri bevegelighet. Norge meddelte i 2020 at direktivet var delvis gjennomført i Norge. Det fremgår av ESAs beslutning om å ta saken inn for domstolen, fra i fjor sommer, at dette var gjort ved endringer i Lov om beskyttelse av supplerende pensjonsrettigheter for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som flytter innenfor EØS-området, men at én bestemmelse gjenstod: Artikkel 4(1)(c) regulerer situasjonen der en arbeidstaker som flytter ut ennå ikke har opptjent rettigheter når arbeidsforholdet opphører, og bestemmer at innbetalte bidrag da skal tilbakebetales. Her var det ikke gjort endringer direkte i loven, men gitt en forskriftshjemmel i § 8. Da ESA tok saken inn for domstolen, var det ennå ikke gitt noen forskrift.

Norge bestred ikke at artikkel 4(1)(c) ikke var innlemmet, og dommen er derfor svært kort. Man kan derimot merke seg at det ble gitt forskrift i september i fjor, som trådte i kraft første oktober 2023. Saken er derfor en illustrasjon av at traktatbruddssøksmål gjelder situasjonen ved utløpet av fristen i den grunngitte uttalelsen. Dommen tar derfor ikke stilling til Norges etterfølgende innlemmelse. Forutsatt at ESA anser den norske forskriften som tilstrekkelig, vil saken antakelig ikke få videre oppfølgning.

Forretningshemmeligheter i konkurransesaker (E-11/23 Låssenteret mot Assa Abloy Opening Solutions Norway AS)
Spørsmålene i saken er stilt i en tvist mellom Låssenteret, som driver salg, installasjon og vedlikehold av lås- og sikkerhetssystemer, og Assa Abloy, som produserer og selger låser og tilhørende utstyr samt tjenester innen adgangskontroll. Låssenteret hadde flere avtaler med Assa Abloy om forhandling av deres produkter og tilgang til Assa Abloys koder for utvikling av egne løsninger, men avtalene ble sagt opp, og Låssenteret mente oppsigelsene var i strid med konkurranserettens forbud mot misbruk av dominerende stilling. I saken for de nasjonale domstolene begjærte Låssenteret bevistilgang til interne dokumenter fra Assa Abloy, som senteret mente var nødvendige som bevis i saken. Assa Abloy nektet, og mente at dokumentene inneholdt forretningshemmeligheter beskyttet etter direktiv (EU) 2016/943. Spørsmålet i saken gjaldt hvilke ordninger som kunne benyttes i et slikt tilfelle, for eksempel om man kunne nekte partene tilgang til bevisene, slik at disse kun vurderes av retten og partenes advokater.

EFTA-domstolen kom til at forretningshemmelighetsdirektivets regler om fremleggelse av bevis kun gjelder direkte i saker om misbruk av forretningshemmeligheter, ikke der det kreves tilgang til forretningshemmeligheter som bevis. Man kunne likevel se hen til direktivets løsninger utenfor dets egentlige virkeområde, men måtte også ta hensyn til at løsningene skulle være i samsvar med andre EØS-rettslige regler, i dette tilfellet muligheten for effektiv håndhevelse av EØS-rettens konkurranseregler. EFTA-domstolen viste i sin vurdering til tidligere rettspraksis som understreker viktigheten av tilgang til bevis for effektiv privat håndhevelse i konkurransesaker, men understrekte samtidig at det var opp til nasjonal rettsorden å fastsette metodene for og begrensningene på fremleggelse av opplysninger og bevis i slike saker. Både en løsning der kun retten og partenes advokater fikk tilgang til bevisene, og en løsning der tilgang ble gitt til retten, advokatene, og minst én fysisk person ansatt hos hver av partene, kunne være i samsvar med EØS-retten.

I saken hadde det også vært vist til direktiv 2014/104/EU, som gjelder private søksmål i konkurransesaker, og inneholder visse regler om tilgang til bevis. Fordi direktivet ikke er innlemmet i EØS-avtalen, kom imidlertid domstolen til at det ikke forelå noen EØS-rettslig plikt til å tolke nasjonale prosessregler i samsvar med direktivet.

EFTA-domstolens kompetanse til å tolke Overvåknings- og domstolsavtalen (E-10/23 X mot Finansmarktaufsicht)
Saken gjaldt en klage for et liechtensteinsk tvisteløsningsorgan på finansområdet, hvor spørsmålet i saken (om konfidensialitetsforpliktelser i henhold til direktiv 2013/36/EU) tidligere var avgjort av høyere rettsinstanser i Liechtenstein, visstnok med bindende virkning for lavere instanser. Tvisteløsningsorganet lurte på om det, til tross for at det var bundet av høyere instansers avgjørelser, i henhold til Overvåknings- og domstolsavtalen artikkel 34, kunne forelegge spørsmål for EFTA-domstolen om det omstridte tolkningsspørsmålet. Dette ga opphav til nok et spørsmål, nemlig om EFTA-domstolen er kompetent til å avgi rådgivende uttalelser om forståelsen av Overvåknings- og domstolsavtalen (ODA). Spørsmålet skyldes at EFTA-domstolen i foreleggelsessaker skal «gi rådgivende uttalelser om fortolkningen av EØS-avtalen», jf. ODA artikkel 34. ODA er imidlertid ikke del av selve EØS-avtalen: Det er en avtale inngått innad i EFTA-pilaren, altså mellom Norge, Island og Liechtenstein. EU og EUs medlemsland er ikke part i avtalen.

EFTA-domstolen kom likevel til at den hadde kompetanse til å uttale seg om tolkningen av ODA. Domstolen understreket at foreleggelsessaker skulle ivareta samarbeidet mellom EFTA-domstolen og nasjonale domstoler og sikre ensartet tolkning og forståelse av EØS-retten. Videre understreket domstolen at ODA, til tross for at den ikke er del av selve EØS-avtalen, «constitutes an integral part of EEA law, without which the institutional framework of the EFTA pillar of the EEA would not function as intended and the obligations which the EFTA States have undertaken under the EEA Agreement would not be fulfilled». Det er videre forutsatt i EØS-avtalen artikkel 108 at EFTA-statene skal inngå en slik avtale. Dermed kunne domstolen gi fortolkningsuttalelser om forståelsen av ODA.

Domstolen fant også at ODA artikkel 34 ga det liechtensteinske tvisteløsningsorganet rett til å forelegge tolkningsspørsmål, til tross for at det etter nasjonal rett var bundet av tidligere avgjørelser fra nasjonale domstoler. Dette var viktig for å ivareta ensartet anvendelse av EØS-avtalen, og for å sikre EØS-avtalens gjennomslag i nasjonal rett i samsvar med EØS-avtalens krav.