Den 15. februar godkjente EU-kommisjonen støtte på til sammen 6,9 milliarder euro til hydrogenprosjektet «Hy2Infra», og støtten forventes ifølge Kommisjonen å utløse ytterligere 5,4 milliarder euro i private investeringer. Prosjektet dekker en stor del av verdikjeden for hydrogen, herunder utrulling av storskala elektrolysører (til sammen 3,2 GW) for produksjon av «grønt hydrogen», transmisjons- og distribusjonsnett for hydrogen på til sammen 2700 kilometer, utvikling av storskala lagringsfasiliteter for hydrogen og bygging av terminaler og havneinfrastruktur for transportører av flytende hydrogen. Prosjektet har til sammen 32 deltakere fra sju medlemsstater (Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Polen, Portugal og Slovakia), og det er disse landene, ikke EUs egne finansieringsmekanismer, som står for støtten. Ifølge Kommisjonens pressemelding er flest aktører involvert på produksjonssiden. Tyske aktører er særlig sterkt representert på alle trinn i verdikjeden. I sin uttalelse om godkjennelsen understreket konkurransekommissær Margrethe Vestager, som er ansvarlig for godkjennelsen, blant annet at prosjektet vil «significantly reduce CO2 emissions of the off-takers and has an important cross-border dimension», og «will also help Europe diversify energy sources and reduce fossil fuels imports».

Prosjektet er et «Important Project of Common European Interest», også kjent under forkortelsen «IPCEI». Dette er en type prosjekter som kan kvalifisere for særlig høy støtte under EUs statsstøtteregler, som også gjelder i EØS. Det er gitt egne statsstøtteregler for slike prosjekter. Bakgrunnen for dette er at IPCEI-prosjekter skal fremme samarbeid og forbindelser mellom ulike aktører i ulike medlemsland, og dermed antas å kunne gi et særlig viktig bidrag til å overvinne markedssvikt, og å fremme bærekraftig økonomisk utvikling, sysselsetting, konkurransekraft og motstandsdyktighet i næringslivet, samt Europas strategiske autonomi. Samarbeid mellom aktører i ulike land er et vilkår for å falle inn under IPCEI-reglene. Deltakerne gjennomgår en omfattende søknads- og utvelgelsesprosess. Reglene krever at prosjektet har betydning utover den sektoren som direkte berøres, og at ny kunnskap spres utenfor de deltakende virksomhetene. Gitt IPCEI-prosjektenes størrelse, gjøres det også en inngående vurdering av markedet og risikoen for at støtten kan være konkurransevridende. Støtten kan gis til særlig innovativ forskning og utvikling, førstegangs industriell realisering, eller til bygging av infrastruktur, men ikke til regulær kommersiell drift. Hy2Infra, som nettopp er godkjent, er et såkalt «integrert prosjekt», det vil si at det egentlig dreier seg om en gruppe enkeltprosjekter som inngår i en felles struktur, veikart eller liknende. En grundigere gjennomgang av reglene for og bruken av IPCEIs er gitt i dette notatet fra Stortingets utredningsseksjon fra desember 2022.

Hy2Infra er det tredje IPCEIet som godkjennes på hydrogenområdet: I 2022 godkjente Kommisjonen støtte på til sammen 5,4 milliarder euro til prosjektet «Hy2Tech», som særlig gjaldt teknologiutvikling for ulike trinn i verdikjeden for hydrogen, og på til sammen 5,2 milliarder til «Hy2Use», som særlig gjaldt bruk av hydrogen i industrielle prosesser. I Hy2Use var også Norge med, og to norske delprosjekter fikk støtte: Barents Blue, som skal produsere «blå ammoniakk», det vil si ammoniakk produsert fra naturgass med CO2-fangst og -lagring, og Tizir, som får støtte for å erstatte kull med hydrogen i titanproduksjon. Fordi støtten til disse prosjektene gis av Norge (gjennom Enova), måtte prosjektet også godkjennes av ESA. I Hy2Infra er det derimot ingen norske deltakere.

Startskuddet for bruk av IPCEIs på hydrogenområdet kom med et program for å fremme slike prosjekter som ble lansert mot slutten av 2020, og som er omtalt  EU/EØS-nytt 13. januar 2021. EUs satsning på hydrogen som ledd i fornyelsen av europeisk industri og realisering av det grønne skiftet er forankret i hydrogenstrategien fra 2020, der det blant annet pekes på at hydrogen kan ha særlig betydning for sektorer der batterier eller elektrisitet er utilstrekkelig, som enkelte typer industrielle prosesser eller visse former for transport. For å runde vippepunktet der hydrogen blir lønnsomt, trengs det ifølge strategien «critical mass in investment, an enabling regulatory framework, new lead markets, sustained research and innovation into breakthrough technologies and for bringing new solutions to the market, a large-scale infrastructure network». Ambisjonene ble ytterligere konkretisert ved RePowerEU-planen av 18. mai 2022, som inneholdt et punkt kalt «hydrogenakseleratoren», med mål om 10 millioner tonn produksjonskapasitet i EU og 10 millioner tonn import innen 2030, og pekte på IPCEI som en av flere måter å sikre finansiering til nødvendige prosjekter på. EU har også gjort betydelige endringer i det regulatoriske rammeverket for hydrogen, blant annet gjennom oppdaterte regler for å avkarbonisere gassmarkedet og skape et hydrogenmarked, samt med nye delegerte forordninger med tekniske regler for fornybart hydrogen. Kommisjonen skriver i pressemeldingen at slike andre europeiske initiativer «played an important role for the objectives of the IPCEI Hy2Infra and facilitated the creation of partnerships».

I tillegg til de tre IPCEIene, åpner statsstøttereglene også for at EUs medlemsland og EØS-EFTA-landene kan gi annen type statsstøtte til hydrogenprosjekter, særlig etter reglene om klima, miljø- og energistøtte, de midlertidige krisereglene TCTF, samt under gruppeunntaksforordningen (GBER). Disse reglene er nylig oppdatert, og er bedre tilpasset hydrogenprosjekter enn tidligere. I tillegg har EU egne støttemidler for hydrogen, blant annet den europeiske hydrogenbanken, som skal bidra til at hydrogenmarkedet kommer i gang.   

Norges rolle i verdikjedene for hydrogen
Også i Norge har hydrogen vært utpekt som et satsningsområde: Solberg-regjeringen lanserte sin hydrogenstrategi omtrent samtidig med EU, det vil si i juli 2020. Støre-regjeringen lanserte «Veikart for grønt industriløft» i 2022, der det blant annet uttrykkes en ambisjon om at Norge skal «utvikle en verdikjede for produksjon, distribusjon og bruk av hydrogen produsert med ingen eller lave utslipp, og bidra til å utvikle hydrogenmarkedet i Europa». Oppdatert versjon av veikartet (Veikart 2.0) kom i 2023, og også her vies hydrogen mye plass. De norske strategiene gjelder «hydrogen med ingen eller lave utslipp», det vil si både blått hydrogen (produsert fra naturgass med karbonfangst og -lagring), og grønt hydrogen (produsert ved elektrolyse av vann ved hjelp av fornybar energi). Norge og norske aktører deltar allerede i en rekke felleseuropeiske samarbeidsprosjekter på hydrogenområdet, og Enova har støtteordninger rettet mot differansekontrakter for rent hydrogen verdikjeden for hydrogen, også utover deltakelsen i IPCEIet i 2022.

Til tross for dette har det fra industriens side vært påpekt at rammevilkårene i Norge er for dårlige, og særlig etterlyses differansekontrakter for rent hydrogen. Regjeringen bestilte i 2022, og mottok i mai 2023, en ekstern rapport fra Sintef, Oslo Economics og Greensight om verdikjeder for hydrogen. Rapporten anbefaler at det primært benyttes virkemidler som fremmer markeder for klimateknologi generelt, men anerkjenner at differansekontrakter for hydrogen kan være et treffsikkert virkemiddel hvis man ønsker å akselerere hydrogenverdikjeder ytterligere. I budsjettet for 2024 viste regjeringen blant annet til denne konklusjonen, og uttalte at differansekontrakter ikke er det mest egnede virkemiddelet før markedet er mer modent, men at norske virksomheter i stedet kunne delta i auksjoner om støtte fra EUs hydrogenbank. Utover behov for statlig støtte, pekte den eksterne rapporten på at knapphet på fornybar kraft, nettkapasitet og andre viktige innsatsfaktorer som kompetent arbeidskraft og areal, gjør at hydrogenprosjekter må avveies mot andre satsninger og hensynet til natur og miljø. Dertil kommer betydningen av det generelle regulatoriske rammeverket: En rekke av EUs initiativer på energi- og miljøområdet, som klimakvotesystemet (ETS), karbongrensemekanismen (CBAM), bygningsenergidirektivet, og EUs delegerte forordninger for rent hydrogen samt gassmarkedsreglene, vil kunne påvirke lønnsomheten i norske prosjekter. For flere av disse rettsaktene er også innlemmelse i EØS-avtalen forsinket eller omstridt, slik EU/EØS-nytt tidligere har skrevet om.