18. april kom en ny rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen i en sak om trygdeforordningen. I kjølvannet av den såkalte «NAV-saken» har det vært flere avgjørelser om trygdeforordningen de senere årene, særlig knyttet til oppholdskrav. Den nye saken gjelder derimot et annet sentralt spørsmål som forordningen regulerer, nemlig rett til sammenlegging av trygdetid mellom ulike medlemsstater. For at det skal være attraktivt ta arbeid eller etablere virksomhet på tvers av landegrensene i Europa, er det avgjørende at trygdetid/botid fra ulike medlemsland kan legges sammen, slik at personer som har hatt opphold i ulike stater i EØS-området ikke kommer ugunstig ut dersom de blir trygdet. Prinsippet følger av EØS-avtalen artikkel 29, og konkretiseres i forordningen.

Saken for EFTA-domstolen gjaldt en person, A, som hadde bodd i Irland mellom 2006 og februar 2014. Han flyttet så hjem, og ble senere erklært 80% ufør fra april 2014. Grunnet et opphold i hans trygdemedlemskap (han var en periode verken dekket av norsk eller irsk trygdeordning) ble han innvilget uføretrygd etter unntaksregelen i folketrygdloven § 12-2 tredje ledd. Ytelsen han ble tildelt, var imidlertid lavere enn satsene for uføretrygd i § 12-13 annet ledd, som fastsetter uføretrygd for enslige til 2,48 x folketrygdens grunnbeløp (G). Da saken ble brakt inn for Trygderetten, hevdet A at bestemmelsene § 12-13 var en «minsteytelse» i henhold til trygdeforordningen artikkel 58(1), og at han derfor hadde krav på såkalt garantitillegg etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen innebærer ifølge EFTA-domstolen «i hovedsak at en ytelsesmottaker som kapittel 5 får anvendelse på, ikke kan gis en ytelse som er lavere enn minsteytelsen fastsatt i den aktuelle lovgivningen for en trygdetid eller botid som tilsvarer all tid medregnet for utbetaling etter lovens kapittel 5» (avgjørelsen avsnitt 60). Norge argumenterte imidlertid for at reglene om beregning av uføretrygd på grunnlag av G i § 12-13 ikke er en slik «minsteytelse», fordi den er avhengig av trygdetid, og at artikkel 58 derfor ikke gjaldt.

I sin uttalelse viste EFTA-domstolen til at en minsteytelse etter artikkel 58 foreligger «når bostedsstatens lovgivning inneholder en særskilt garanti, som har til formål å sikre mottakere av trygdeytelser en minsteinntekt som overstiger ytelsesbeløpet de kan kreve alene på grunnlag av deres trygdetid og avgiftsbetaling. […]» (avsnitt 68). EFTA-domstolen påpekte deretter at artikkel 58 uttrykkelig henviser til «all tid medregnet for utbetaling’ etter forordningen avdeling III kapittel 5», og dermed «gjennomfører sammenleggingsprinsippet særskilt med hensyn til minsteytelser» (avsnitt 72). Hele formålet med bestemmelsen var ifølge domstolen «hovedsakelig å ta hensyn til en situasjon der størrelsen på minsteytelsen etter en EØS-stats lovgivning varierer ut fra tilbakelagt trygdetid eller botid» (74). EFTA-domstolen godtok derfor ikke Norges syn om at artikkel 58 ikke kom til anvendelse når ytelsen kan reduseres på grunnlag av trygde- og botid.

Det er også verdt å merke seg at domstolen (i avsnitt 76) omtaler hvorfor anvendelse av artikkel 58 var viktig i lys av det grunnleggende sammenleggingsprinsippet i EØS-avtalen artikkel 29: Det fremgikk nemlig av anmodningen at personer som bare har bodd i Norge «alltid vil oppnå full trygdetid, som er 40 år, med hensyn til beregning av den aktuelle ytelsen». Hvis man i en slik situasjon godtar at en forholdsmessig reduksjon av ytelser i henhold til trygdetid medfører at ytelsen faller utenfor artikkel 58, vil det nettopp føre til at tidsrom tilbakelagt etter lovgivningen i andre EØS-stater ikke blir tatt i betraktning til støtte for et krav om en minsteytelse. Dermed vil personer som benytter seg av retten til fri bevegelighet bli stilt i en ugunstig situasjon i sin hjemstat.

Saken er også omtalt i en artikkel på Rett24 22. april. Det fremgår her at NAV i 11 år har hatt som praksis at personer som har deler av opptjeningen utenlands nektes det såkalte garantitillegget. Saken vil dermed kunne ha prinsipiell interesse for NAVs praksis i slike saker fremover. As prosessfullmektig, advokat Olav Lægreid, påpeker overfor Rett24 at Norge har tapt fire av fem trygdesaker for EFTA-domstolen, og kaller situasjonen «alvorlig».