Representanter fra ESA er i disse dager på besøk i Norge, på befaring på vannkraftverkene i Aurland og Hallingdal, i forbindelse med håndtering av vannkraft i vannforvaltningsplanene etter vannrammedirektivet. Bakgrunnen er at departementene har besvart en rekke brev fra ESA om vannforskriften og vannkraft.

Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen i 2007. Direktivet skal sikre en mest mulig helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene, og gjelder både grunnvann, ferskvann og kystvann. Direktivet forutsetter at landet deles inn i vannregioner (basert på nedbørsfelt), og for hver region skal det vedtas en vannforvaltningsplan med tilhørende tiltaksplan. Et hovedprinsipp i direktivet er at vannforekomster skal beskyttes mot forringelse, samt forbedres og gjenopprettes og i utgangspunktet oppnå «god status» innen 15 år fra direktivets ikrafttredelse. Ved samfunnsnyttige tiltak som gjør inngrep i vannforekomster, må det vurderes om direktivets unntaksvilkår er oppfylt. I norsk rett er vanndirektivet gjennomført i vannforskriften.

Norge har store vannforekomster og spredt befolkning, men samtidig har vi tradisjon for utnytting av vannforekomstene til næringsvirksomhet, særlig i forbindelse med vannkraft. Gjennomføringen av direktivet i Norge har i flere runder vært gjenstand for klager til ESA og undersøkelser fra ESA av norsk forvaltning av vannforekomstene. Norges oppfølgning av direktivet ble klaget inn til ESA allerede i 2011 av Landssammenslutninga for vasskraftkommunar og en rekke miljø- og friluftsorganisasjoner. Klagen gjaldt vannforvaltningsplanenes håndtering av gamle vannkraftkonsesjoner: Klagerne mente det var i strid med direktivet at planene la eksisterende vilkår i konsesjonene til grunn for planene, og ikke revideres for å forbedre tilstanden i regulerte vassdrag utenom ordinær revisjon hvert 30. år. Norge aksepterte i løpet av saken at hyppigere revisjoner var nødvendig og mente at norsk lovgivning la til rette for dette. Klagesaken har imidlertid fortsatt, da klagere har ment og ESA har fortsatt å stille spørsmål ved om norsk lovgivning og oppfølgning er tilstrekkelig til å oppfylle direktivets krav. En oversikt over korrespondanse gjennom årene finnes på vannportalen.no.

I tillegg til spørsmålene knyttet til vannkraft, har ESA siden 2015 mottatt en lang rekke klager over manglende gjennomføring eller feilpraktisering av direktivet knyttet til spesifikke tilfeller, særlig i forbindelse med gruveavfall. Disse klagene er knyttet til vannrammedirektivet artikkel 4, som i utgangspunktet setter en frist på 15 år for å sikre at vannforekomster oppnår «god status». Klagene gjelder blant annet den omstridte deponering av gruveavfall i Førdefjorden, samt liknende saker i Repparfjorden, Ranfjorden og Hudningsvatnet. Klager, brev fra ESA og svar fra norske myndigheter er lagt ut på vannportalen.no. Sakene har vakt stort engasjement, og ESA har mottatt klager eller innspill fra en rekke miljøorganisasjoner, privatpersoner, samt Sametinget. Også manglende overholdelse av vannrammedirektivet i forbindelse med fiskeoppdrett skal ha vært et tema i enkelte av klagene.

Sakene har fått mye oppmerksomhet i Norge, og er blant annet av stor betydning for viktige næringer. Blant annet har det vært stilt spørsmål om norsk vannkraft kan anses som bærekraftig i henhold til EUs taksonomiforordning dersom den er basert på unntak fra vanndirektivet, som utsettelse av 15-årsfristen. Ikke-bærekraftig energiproduksjon vil som følge av taksonomiforordningen i fremtiden kunne få dårligere finansieringsvilkår.

Nye brev fra ESA i mai 2024
ESA følger nå opp en sak de har åpnet av eget initiativ, og flere klager. 6 mai sendte ESA to nye brev til Norge, som kan leses her.

Saken ESA har tatt på eget initiativ, gjelder vannrammedirektivets krav om periodisk revisjon av de kontrollmekanismene som skal fastsettes i vannplanene. ESA påpeker i sitt brev av 6. mai at norsk lovgivning bare fastsetter periodisk revisjon hvert 30. år (konsesjoner etter vassdragsreguleringsloven) og ikke i det hele tatt etter vannressursloven. Ellers er revisjoner basert på myndighetenes skjønn. Der det er indikasjoner på at målsetningene om vannkvalitet i direktivets artikkel 4 «are unlikely to be met», skal det videre innledes særlige revisjonsprosesser. ESA mener norsk lovgivning setter terskelen for slike ad hoc-revisjoner for høyt, og at prosessene er for langdryge. Flere miljø- og friluftsorganisasjoner sendte 16. juni et brev til ESA i saken, der utdypet hva de mener er manglene med norsk lovgivning på disse punktene.

Klagesaken gjelder artikkel 4(4), som tillater at fristen på 15 år for å sikre «god status» for vannforekomster i visse tilfeller utsettes, blant annet der det ikke er mulig å nå fristen grunnet «technical feasibility». ESA mener at Norge særlig tolker unntaket for «technical feasibility» for vidt, blant annet ved å åpne for utsettelse ved manglende kapasitet i offentlig forvaltning eller rettslige utfordringer i forbindelse med håndhevingen. I sitt brev tar ESA også opp klagen over gruveavfall i Hudningsvatnet Aust i Trøndelag, der fristen var blitt utsatt fordi man ikke klarte å identifisere hvem som var ansvarlig. ESA gir uttrykk for at denne typen «legal reasons» ikke er tilstrekkelig for utsettelse av fristen. Klima- og miljødepartementet skriver i sitt svar av 7. juni at de mener den norske tolkningen ligger innenfor en korrekt tolkning av direktivet, da de «praktiske vanskelighetene» man viser til i realiteten er situasjoner der det ikke finnes noen teknisk mulig og miljømessig forsvarlig løsning. Som eksempel nevner departementet blant annet situasjoner der det ikke er klart hvilke tiltak som vil være egnet for å avbøte situasjonen (se Norges brev på Vannportalens oversikt over klagesakene om gruveavfall).

Brevene fra ESA og Norges svar er del i en innledende brevveksling, og ESAs konklusjon er foreløpig.

Spørsmålet om gruveavfall – på vei til EFTA-domstolen
Saken om deponi for gruveavfall har også funnet veien til rettssystemet. Naturvernforbundet og Natur og ungdom gikk til sak mot staten ved Klima- og miljødepartementet for å få tillatelsen til å deponere gruveavfall i Førdefjorden kjent ugyldig. De tapte i tingretten, men anket til lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett har nå bedt om rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen.

Spørsmålene til EFTA-domstolen dreier seg om et unntak fra kravet om å oppnå god status der et inngrep i en vannforekomst foretas av hensyn til en «overriding public interest» (artikkel 4(7)(c)). Saken gjelder avfall fra en gruve for utvinning av rutil (titanoksid) og granat. Utvinningen skaper arbeidsplasser og økonomisk utvikling, men er ifølge staten også viktig fordi det utvinnes strategisk viktige mineraler som det er mangel på i Norge og Europa. EFTA-domstolen har stilt spørsmål om hvilke hensyn som kan utgjøre en «overriding public interest» og dermed begrunne inngrep til tross for at det fører til forringet vannstatus. Blant annet er det stilt spørsmål om begrepet «overriding public interest» kan omfatte hensynet til arbeidsplasser og skatteinngang, eller hensynet til å sikre Norge og Europa tilgang på kritiske mineraler. Videre stiller EFTA-domstolen spørsmål om hvordan legitime hensyn skal balanseres mot hensynet til vannforekomsten. Blant annet lurer domstolen på om de legitime interessene som begrunner deponeringen, må veie kvalifisert tyngre enn hensynet til vannforekomsten.

EFTA-domstolen har satt frist til 24. juli for skriftlige innlegg i saken. Det er foreløpig ikke fastsatt noen dato for muntlig høring. Når EFTA-domstolen har truffet sin avgjørelse, blir det opp til Borgarting lagmannsrett å avgjøre realiteten i saken.