Forrige uke kom Rådet og Europaparlamentet til politisk enighet om den nye bredbåndsforordningen, som skal erstatte bredbåndsdirektivet fra 2014. Formålet både med bredbåndsdirektivet og den nye forordningen er å legge til rette for økt utbygging av høyhastighetsbredbånd, blant annet ved å gjøre det lettere å utnytte annen fysisk infrastruktur (for eksempel grøfter, trekkrør, etc.) knyttet til eksisterende elektroniske kommunikasjonsnett, men også til andre typer nettverk som veier, jernbanelinjer eller strømnett. EU/EØS-nytt har tidligere skrevet om Kommisjonens forslag fra februar 2023 og Rådets enighet om en felles forhandlingsposisjon.

Behovet for oppdatering begrunnes i Kommisjonens forslag med at «the digital agenda targets on which the BCRD [bredbåndsdirektivet 2014] was based have mostly been met, but they have also become obsolete», ettersom over 90 % av europeiske husstander hadde tilgang til bredbånd med hastighet på 30 mbps eller mer i 2021. Samtidig har både folk og næringsliv større behov for høyhastighets internett enn noensinne, noe blant annet COVID-epidemien synliggjorde. Kommisjonen oppdaterte derfor sine mål for Europas tilgang til høyhastighets internett for 2030 i meddelelsen «Digital Compass: the European way for the Digital Decade» fra 2021. Forslaget innebar derfor blant annet at bredbåndsutbyggere gis rett til flere typer infrastruktur og fysiske anlegg enn i 2014-direktivet (blant annet gatemøbler, stolper, trafikklys etc., samt bygningselementer eid av det offentlige). Eiere av slike typer infrastruktur skal imøtekomme «en rimelig anmodning» om tilgang. Det tas sikte på å tilrettelegge for bedre digital oversikt over infrastruktur som kan benyttes til utbygging av høyhastighetsnett, og større grad av koordinering mellom nettutbygging og andre typer infrastrukturarbeider. Forslaget stilte også strengere krav til frister og mer strømlinjeformede prosesser for behandling av søknader, samt krav om tiltak for å sørge for at alle nye bygninger eller bygninger som renoveres er «fiberklare», dvs. at de er enkelt å legge inn fibernett. Et kontroversielt forslag for å sikre raskere prosesser, var såkalt «stilltiende godkjennelse», dvs. at en søknad skulle anses som automatisk godkjent dersom ikke søker hadde fått svar innen den angitte fristen.

Mens målet om å sikre EUs innbyggere og næringsliv bedre tilgang til høyhastighetsnett har stor oppslutning, er det på flere punkter betydelige interessemotsetninger mellom bredbåndsutbyggere, grunneiere og offentlige myndigheter, samt mellom ulike typer bransjeaktører. Raske prosesser er viktig for rask utbygging, men griper inn i nasjonal forvaltningspolitikk, og må balanseres mot eiendomsretten og tredjeparters interesser: EUs eget organ for ekomreguleringsmyndigheter, BEREC, har for eksempel pekt på at stilltiende godkjennelse for eksempel kan innebære at en privatperson må tåle omfattende arbeider på sin eiendom fordi myndigheten har oversittet fristen for å svare bredbåndsutbyggeren. BEREC anså derfor at stilltiende godkjennelse som uforholdsmessig og potensielt som et inngrep i eiendomsretten. I Europaparlamentets utredningstjenestes «Legislative Briefing» om bredbåndsforordningen, vises det videre til innspill fra bransjeaktører om at omfattende rett til tilgang undergrave eksisterende investeringer. Dette gjelder for eksempel for aktører som er spesialisert i å tilby fysisk infrastruktur, som mobilmaster, og særlig dersom det ikke finnes egnede retningslinjer for hva som er «rimelige tilgangsvilkår». Andre innspill peker på at omfattende plikt til offentliggjøring av samfunnskritisk infrastrukturs beliggenhet gjør denne mer sårbar for sabotasje.

Europaparlamentets vedtok å innlede forhandlinger i september, og foreslo blant annet enda strammere frister, og la til en bestemmelse om avskaffelse av tilleggsprising av grensekryssende mobilsamtaler og SMS.

Rådet vedtok sin felles posisjon 5. desember. Som omtalt i EU/EØS-nytt 15. desember 2023, foreslo Rådet blant annet å fjerne «stilltiende godkjennelse», å innta et unntak for en overgangsperiode for mindre kommuner, å klargjøre hva som skal anses som rimelige tilgangsvilkår, samt å innta en rekke unntak for kritisk infrastruktur.

Den politiske avtalen mellom institusjonene innebærer enighet om følgende endringer sammenliknet med Kommisjonens forslag:

• Innføring av en meglingsmekanisme mellom offentlige myndigheter og bredbåndsselskap for å forenkle tillatelsesprosedyrer. Dette henger, ifølge Euractiv, sammen med at den omstridte mekanismen for stilltiende godkjennelse gjøres valgfri. Medlemsstatene kan i stedet velge å oppfylle andre krav om for eksempel egnede klageprosedyrer, hvor blant annet bruk av meglingsprosedyre er en mulighet.
• Det gis unntaksmuligheter for mindre kommuner i en overgangsperiode, samt særlige bestemmelser for å sikre utbygging av høyhastighetsnett i ikke-sentrale områder.
• Klargjøring av hva som er rimelige tilgangsvilkår.
• Særlige bestemmelser om mellommenn mellom grunneiere og infrastrukturselskaper.
• Flere unntak for kritisk nasjonal infrastruktur.
• Regler om prising på forbrukernivå: Europaparlamentet fikk ikke gjennomslag for å fjerne tilleggspris på grensekryssende telefonsamtaler og SMS umiddelbart. Imidlertid videreføres dagens regulerte pris (på henholdsvis 0,19 EUR/minutt for samtaler og 0,06 EUR for SMS), som egentlig skulle opphøre i mai i år. Det skal også være lagt opp til å at Kommisjonen må gjennomføre en evaluering, og vedta gjennomføringsbestemmelser som sikrer at tilleggsprisen avskaffes innen 2029.

Foreløpige reaksjoner og neste skritt
Mens Kommisjonen ønsket avtalen velkommen, var reaksjonen fra bransjeaktører mer blandet. Nettstedet MobileEurope visere til uttalelser fra bransjeorganisasjonene GSMA og ETNO, som blant annet uttrykker misnøye med at avtalen «dilute crucial measures to reduce timing and cost of roll-out» i Kommisjonens opprinnelige forslag, blant annet ved at stilltiende godkjennelse ikke gjøres obligatorisk.

Det gjenstår teknisk arbeid med teksten fra både Rådets og Europaparlamentets side. Når dette er gjennomført, vil teksten bli forelagt Rådets underutvalg (COREPER) og vedtatt formelt av Rådet og Europaparlamentet. Forordningen skal gjelde 18 måneder etter at den trer i kraft (med unntak for enkelte bestemmelser). Selv om reglene vedtas som en forordning, kan medlemsstatene på mange områder vedta strengere og/eller mer detaljerte regler enn det som fremgår av forordningen.

Forslaget var, noe overraskende, ikke merket som EØS-relevant fra Kommisjonens side, men dette ble tatt inn i Rådets forhandlingsposisjon. Bredbåndsdirektivet er imidlertid innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett ved bredbåndsutbyggingsloven. I departementets EØS-notat (oppdatert pr. 24. oktober 2023) legges det til grunn at forslaget vil få begrenset effekt i Norge fordi man allerede har god dekning av høyhastighetsnett, men vil kunne få en viss positiv effekt for videre utbygging. Videre uttales at forslaget «er indre markedsregulering og vil i utgangspunktet være EØS-relevant», noe som støttes av at det eksisterende bredbåndsdirektivet er innlemmet i EØS-avtalen. Det er imidlertid for tidlig å ta endelig stilling til dette før endelig tekst foreligger.

Forholdet til annen regulering – Kommisjonens gigabit-anbefaling
Bredbåndsdirektivet og den nye bredbåndsforordningen er ikke den eneste reguleringen av ekomsektoren. Svært viktige regler finnes i ekomdirektivet av 2018, som er i kraft i EU. Direktivet er også vedtatt innlemmet i EØS-avtalen og var på høring i Norge i 2021, men departementet har ennå ikke fremmet noen proposisjon for Stortinget, og EØS-komiteens beslutning om innlemmelse er ennå ikke trådt i kraft. Direktivet avløser tidligere direktiver fra 2002, som ligger til grunn for den norske ekomloven. Ekomdirektivet inneholder også regler om bredbåndsutbyggeres tilgang til eksisterende infrastruktur, men disse reglene gjelder bare tilgang til nett og tjenester fra andre ekomtilbydere med såkalt «sterk markedsposisjon» (SMP). Såkalt SMP-regulering pålegges enkelttilbydere ut fra deres markedsstilling for å bedre konkurransen i markedet, og kan derfor gå lenger enn de generelle reglene i bredbåndsforordningen.

Samme dag som enigheten mellom Rådet og Europaparlamentet ble kjent, la Kommisjonen frem sin såkalte «Gigabit-anbefaling». Denne klargjør særlig bruk av tilgangsforpliktelser innenfor rammen av SMP-regulering etter ekomdirektivet. Anbefalingen gir veiledning om «how to design access remedy obligations for operators with significant market power, to guarantee fair competition and at the same time to foster the rollout of gigabit networks by ensuring that all operators can have access to existing network infrastructures». Formålet er å fremme konnektivitet og utbredelse av nettverk med svært høy kapasitet, fremme virksom konkurranse, bidra til utviklingen av det indre marked innen elektroniske kommunikasjonstjenester, fremme unionsborgernes interesser og å bedre rettssikkerhet og regulatorisk forutsigbarhet for markedsaktørene. Anbefalingen klargjør blant annet at der det er ansett nødvendig å pålegge SMP-regulering for tilgang til fysisk infrastruktur, vil slik regulering kunne være strengere og mer detaljert, og vil gå foran de generelle reglene om tilgang etter bredbåndsdirektivet.