5. desember avsa EU-domstolen dom i forente saker C-451/21 P og C-454/21 P. Domstolen opphever Kommisjonens vedtak fra juni 2018, som slo fast at det franske energikonsernet Engie hadde mottatt ulovlig statsstøtte i form av selektive skattekutt, og påla Luxembourg å kreve tilbake ca. 120 millioner Euro i ubetalt skatt fra Engie. Både Luxembourg og Engie brakte saken inn for domstolen. Førsteinstansretten ga i mai 2021 Kommisjonen medhold, men saken ble anket videre til EU-domstolen, som altså var enig med Luxembourg og Engie.

Saken skriver seg inn i en lang rekke statsstøttesaker på skatteområdet de siste årene om såkalte «tax rulings», altså bindende forhåndsuttalelser. EU har ikke et felles, harmonisert lovgivning om direkte skatter – dette ligger til medlemsstatene. Samtidig kan skattesystemer påvirkes av en rekke andre EU-regler, blant annet statsstøttereglene. Statsstøtteregelverket, som vi også har i EØS-avtalen, forbyr i utgangspunktet statsstøtte (subsidier) til næringslivet. Støttebegrepet omfatter ikke bare direkte subsidier, men også fritak fra avgifter, skatter, priser etc. som andre næringsdrivende må betale. At et land har lavere skattenivå enn andre EU-land, er ikke statsstøtte. Gis det derimot lettelser som bare gjelder for enkelte selskap, enkelte næringer eller enkelte regioner i landet, vil statsstøttereglene kunne komme inn i bildet. Tanken er at slike såkalte «selektive fordeler» har den samme effekten som tradisjonelle subsidier, og derfor bidrar til konkurransevridning i det indre marked.

Innad i EU er det stor variasjon i skattenivået, og enkelte land har også en utbredt praksis med bindende forhåndsuttalelser, der selskaper får forhåndsavtale om en bestemt, ofte svært gunstig, skattesats. Siden 2014 har EU-kommisjonen, under ledelse av den nylig avgåtte danske konkurransekommissæren Margrethe Vestager, innledet en rekke statsstøttesaker mot land som Kommisjonen mener bruker slike forhåndsuttalelser til å gi selektive skattefordeler til store, multinasjonale selskaper. Konsekvensen er ofte at selskapene etablerer sitt europeiske hovedkontor i landet. Kommisjonen går ikke etter bruken av bindende forhåndsuttalelser i seg selv, da dette kan være et nyttig og legitimt verktøy for å gi rettslig forutsigbarhet i komplekse skattespørsmål. Kommisjonen mener derimot at det gis ulovlig statsstøtte når slike uttalelser brukes til å gi enkeltselskaper unntak fra regler som gjelder for andre selskaper i landet. Her begynner vanskelige vurderinger: For å slå fast at det dreier seg om et unntak, må man først etablere hva som er det «normale» skattesystemet i den aktuelle staten. Deretter må det uttalelsen faktisk innebærer et unntak, og at unntaket ikke har en fornuftig begrunnelse ut fra skattesystemets logikk. Disse sakene involverer gjerne både nasjonal skatterett, skatteavtaler og verdsettelsesprinsipper, og blir derfor svært komplekse.

I saken mot Engie kom EU-domstolen til at Kommisjonen hadde trådt feil i spørsmålet om hva som var den normale skatteordningen i Luxembourg. Saken gjaldt komplekse, konserninterne finansieringstransaksjoner, blant annet gjennom bruk av konvertible lån. Kommisjonen mente at Luxembourg hadde akseptert at transaksjonene ble behandlet som gjeld av ett av selskapene, men som egenkapitalinnskudd av et annet, noe som ga en effektiv skattesats på kun 0,3%. Kommisjonen mente dette var et unntak fra Luxembourgs alminnelige skatteregler: Ifølge Kommisjonen åpnet de alminnelige reglene for skattefritak hos en aksjonær i et selskap, men bare dersom inntekten generelt ble skattlagt hos datterselskapet. Luxembourg påpekte derimot at lovgivningen i landet ikke uttrykkelig krevde at inntekten var skattlagt hos datterselskapet, og mente derfor at ordningen for Engie var i tråd med normal beskatningspraksis i landet. Dette fikk de altså EU-domstolens gehør for. EU-domstolen påpekte også at Kommisjonen heller ikke hadde vist at Luxembourg hadde fraveket fast forvaltningspraksis i liknende saker.   

Sakene om «tax rulings» har, ikke overraskende, vært svært omstridt også politisk, med ulike interesser i ulike medlemsland i EU, og med til dels skarpe reaksjoner fra amerikanske politikere, som betrakter sakene som et angrep mot amerikanske selskaper.

Kommisjonens tap i Engie-saken er ikke det første nederlaget disse statsstøttesakene. I november 2022 opphevet EU-domstolen et annet vedtak mot Luxembourg, som gjaldt skattefordeler i form av fordelaktig anvendelse av internprisingsreglene overfor Fiat Chrysler Finance Europe. Også her mente EU-domstolen at Kommisjonen hadde tatt feil om hva som var det «normale» skattesystemet i Luxembourg. I flere saker har medlemsstaten/skatteyter fått medhold allerede av EUs førsteinstansrett, blant annet sakene til Starbucks, Amazon og Apple. De to sistnevnte er imidlertid anket. I Apple-saken kan det nå se ut til at det likevel kan gå Kommisjonens vei: I november i år mente generaladvokaten at Førsteinstansretten hadde tatt feil i sin vurdering, og foreslo å sette dommen til side og sende saken tilbake for ny vurdering. I september fikk Kommisjonen dessuten medhold i Førsteinstansretten ved fornyet behandling av en sak som gjaldt belgiske skatteregler for multinasjonale konserner. Flere saker er fortsatt under etterforskning hos Kommisjonen selv. Det er dermed noe tidlig å felle noen endelig dom over Kommisjonens valg om å utfordre bindende forhåndsuttalelser til gunst for store selskaper på grunnlag av statsstøttereglene.