EUs forordning om tredjelandssubsidier gir EU-kommisjonen myndighet til å etterforske subsidier fra tredjestater som vrir konkurransen i det indre marked. Tanken er at mens EU selv har et omfattende regime for statsstøttekontroll, mangler dette i mange andre jurisdiksjoner. Man ønsker ikke at selskaper som mottar støtte fra land som Kina og Saudi-Arabia skal kunne vri konkurransen i det indre marked, for eksempel gjennom oppkjøp av europeiske bedrifter, eller ved å utkonkurrere europeiske virksomheter i konkurranse om store kontrakter.

Forordningen har tre spor: For det første kan EU-kommisjonen iverksette egne undersøkelser (for eksempel etter klager). I tillegg inntrer meldeplikt for mottakere av finansielle bidrag fra tredjeland i to situasjoner: For det første for tilbydere i offentlige anbudskonkurranser i EU-land og for det andre ved oppkjøp av og fusjoner med selskap i EU-land. Forutsetningen er at både det finansielle bidraget, og henholdsvis kontraktsverdi og omsetning for involverte parter i fusjonen/oppkjøpet, overstiger visse terskler, som er relativt høye. Er en kontrakt eller en transaksjon først meldepliktig, inntrer det også forbud mot å inngå kontrakten eller gjennomføre transaksjonen før Kommisjonen har gitt godkjennelse.

Til tross for at forordningen har en klar forbindelse til det indre marked og statsstøttereglene, er den ikke merket som EØS-relevant (den ligger riktignok til vurdering hos EFTA-landene). Det har derfor vært usikkert hvilke følger den ville få for støtte fra EØS EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein. Formelt sett er EFTA-statene «tredjeland», men samtidig har vi allerede samme statsstøtteregler som EU. I tillegg følger det av EØS-avtalen artikkel 62 og protokoll 26 at det er ESA, ikke EU-kommisjonen, som håndhever statsstøttereglene i EFTA-landene.

10. juli i år vedtok EU gjennomføringsbestemmelser til forordningen, som bl.a. inneholder de skjemaene som skal benyttes ved melding i forbindelse med oppkjøp/fusjoner og offentlige kontrakter. 12. juli trådte en stor del av forordningen i kraft, slik at Kommisjonen kan gjennomføre egne undersøkelser. Meldepliktsregimene trer derimot først i kraft i oktober. Som forberedelse til at forordningen skulle tre i kraft og gjennomføringsforordningen ble vedtatt, utga Kommisjonen også et veiledningsdokument med hyppig stilte spørsmål (Frequently Asked Questions – «FAQ»). Her (spørsmål 12) klargjør Kommisjonen at finansielle bidrag fra EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein anses som bidrag fra tredjeland, og dermed må telles med vurderingen av om meldeplikt inntrer i en anbudsprosedyre eller transaksjon. Konsekvensen av dette er at bidrag fra en EFTA-stat kan føre til meldeplikt og dermed forsinkelser i gjennomføringen, mens bidrag fra en EU-stat (for eksempel Sverige eller Danmark), ikke gjør det. Meldeplikten og Kommisjonens mulige kontroll kommer altså i tillegg til ESAs håndheving av statsstøtteregelverket overfor EFTA-statene. På den annen side, så lenge forordningen ikke er innlemmet i EØS-avtalen, vil det ikke inntre meldeplikt dersom aktører som har fått finansielle bidrag fra land utenfor EØS, kjøper opp norske selskaper eller deltar i anbudskonkurranser i Norge.

Det er verdt å merke seg at «finansielle bidrag» fra tredjeland omfatter mye mer enn det som regnes som statsstøtte etter statsstøttereglene. Også vanlige, fullt ut markedsmessige kontrakter med det offentlige, vil innebære «finansielle bidrag», og derfor kunne utløse meldeplikt. For at Kommisjonen skal kunne gripe inn mot en transaksjon eller kontraktsinngåelse, må den også kunne vise at bidraget utgjør en «subsidie», dvs. for eksempel at en kontrakt gir mottakeren en «fordel» som ikke kunne vært oppnådd på markedsvilkår, og at denne fordelen kan vri konkurransen i det indre markedet. Kommisjonen synes å erkjenne at nærmere kontroll av finansielle bidrag fra EFTA-stater normalt ikke er nødvendig, og legger derfor opp til at partene kan få Kommisjonens godkjennelse til å unnlate å redegjøre nærmere for slike bidrag i meldingen. Forordningen inneholder også en bestemmelse (artikkel 44(9)) om at den ikke skal anvendes i strid med internasjonale avtaler EU har inngått, noe som trolig betyr at det er en høy terskel for at Kommisjonen kan gjøre inngrep mot antatte subsidier i Norge. Dette løser imidlertid ikke problemet med meldeplikt, som vil kunne medføre betydelig merarbeid for norske selskaper og selskaper med betydelig virksomhet i Norge, som for eksempel kan nyte godt av norske støtteordninger (som er godkjent av ESA eller lovlige i henhold til EØS-avtalen), eller levere varer eller tjenester til offentlig sektor i Norge. Hvilke virkninger dette vil få, vil først bli synlig når meldepliktsregimet trer i kraft i oktober.  

I tillegg kommer muligheten for at konkurrenter klager norske selskaper inn for Kommisjonen, med påstand om at de mottar ulovlig støtte fra norske myndigheter. Det gjenstår å se hvordan Kommisjonen ville forholde seg til en eventuell klage mot over påståtte subsidier fra for eksempel Norge eller et annet EØS EFTA-land. De første klagene under forordningen er for øvrig allerede kommet inn til Kommisjonen. Klagen gjelder støtte til fransk proffotball fra Qatar, og har ingen forbindelse til Norge.