16. november oppnådde Rådet og Europaparlamentet politisk enighet om nytt miljøkriminalitetsdirektiv, til erstatning for det eksisterende miljøkriminalitetsdirektivet fra 2008. Kommisjonens evaluering av direktivet i 2020 viste blant annet at gjennomføringen av direktivet og ikke minst straffenivåene varierte mye. Det nye direktivet omfatter flere former for miljøkriminalitet enn det tidligere direktivet, og setter konkrete krav til maksimal strafferamme for miljøkriminalitet. Ifølge Kommisjonen var en viktig målsetning å sikre at alvorlig miljøkriminalitet ikke forblir ustraffet.

Ulovlig handel med tømmer, ulovlig resirkulering av forurensende skipskomponenter, alvorlige brudd på kjemikalielovgivningen, import og bruk av kvikksølv og fluorholdig drivhusgasser, import av invaderende arter, ulovlig utarming av vannressurser og forurensning fra skip er noen av de nye lovbruddene som er føyd til listen sammenliknet med det eksisterende direktivet. En viktig seier for De grønne i Europaparlamentet, og miljøbevegelsen, var tilføyelsen av en egen definisjon av «økocid», definert som ulovlige og grovt uaktsomme handlinger begått med kjennskap til at alvorlig og omfattende eller langvarig miljøskade ville være en sannsynlig konsekvens av handlingen. Dette var ikke med i Kommisjonens opprinnelige forslag, men ble tatt inn i Europaparlamentets JURI-komites rapport i mars. Ifølge PoliticoPro er det imidlertid noe uenighet mellom representantene i Europaparlamentet om hvilken betydning denne utvidelsen har: Mens De grønne mener det er tatt inn som en selvstendig overtredelse, skal andre partigrupper mene at definisjonen først og fremst indikerer hva som vil være en skjerpende omstendighet ved andre lovbrudd som omfattes av direktivet.

Ifølge politikere fra De grønne, er neste skritt at EU-landene skal jobbe for at økocid blir en forbrytelse underlagt den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon. Under Nordisk råds sesjon i Oslo nylig, ble de nordiske landene også enige om å jobbe for dette.   

Direktivet setter også minstekrav til medlemsstatenes maksimalstrafferammer: Forsettlige overtredelser som fører til en persons død, skal ha en maksimal strafferamme på minst ti år, kvalifiserte overtredelser med katastrofale følger skal ha en maksimalstrafferamme på minst åtte år; og overtredelser begått med minst grov uaktsomhet som fører til en persons død skal ha en maksimalstrafferamme på minst fem år. For andre forsettlige overtredelser skal maksimalstrafferammen være minst fem år eller minst tre år. For juridiske personer skal maksimal bot være minst 5 % av total verdensomspennende omsetning for de mest alvorlige overtredelsene, eller alternativt 40 millioner Euro. For alle andre overtredelser er de tilsvarende kravene 3 % eller alternativt 24 millioner Euro. Endelig legges det opp til bruk av sanksjoner som tilbakekall av tillatelser eller utestengelse fra offentlige anbud. Direktivets krav er altså minimumskrav til maksimal strafferamme i nasjonal lovgivning. Direktivet er ikke til hinder for at strafferammen er høyere. Det setter heller ikke konkrete minimumskrav til straffeutmålingen i enkeltsaker, men angir elementer som skal kunne vektlegges som skjerpende eller formildende, og stiller et generelt krav om effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner.

Et annet viktig aspekt ved direktivet er opplæringstiltak for myndigheter som etterforsker og håndhever miljøkriminalitet, som dommere, politi og påtalemyndighet, samt at varslere skal gis beskyttelse.

Enigheten må vedtas formelt både av Rådet og Europaparlamentet før det trer i kraft.

Ikke EØS-relevant
I motsetning til det gjeldende miljøkriminalitetsdirektivet, er det nye forslaget i utgangspunktet ikke ansett som EØS-relevant. I det norske EØS-notatet om Kommisjonens forslag, forklares dette med at direktivet fra EUs side nå er del av justispolitikken, ikke miljøpolitikken. Dette har vært nødvendig for å kunne fastsette definisjoner av straffbare handlinger og krav til strafferammer. Justispolitikken er i utgangspunktet ikke del av EØS-avtalen, og ved innlemmelsen av det forrige direktivet ble det avgitt en felleserklæring som slår fast at innlemmelsen ikke berører virkeområdet for EØS-avtalen, og at fremtidige EU-regler vedtatt med hjemmel i TEUV art. 83(2) ikke vil være relevante for EØS. Norge har imidlertid allerede 15 år maksimal strafferamme for alvorlig miljøkriminalitet, se straffeloven § 240, og da det opprinnelige miljøkriminalitetsdirektivet ble innlemmet, var det ikke nødvendig å endre norsk lov. Det nye direktivet gir likevel langt mer detaljerte føringer for medlemsstatene, så det kan ikke ses bort fra at visse endringer ville vært nødvendig dersom Norge skulle innført direktivet.

Avtalen og relevansen for EØS-EFTA-landene er nærmere omtalt av blant annet Energi og Klima.