Faktum i saken (C-638/20) er i korte trekk at en svensk statsborger («MCM») fikk avslag fra Centrala studiestödsnämnden (CSN) på søknad om utdanningsstøtte til studier i Spania. Begrunnelsen var at MCM ikke oppfylte krav til bosted i Sverige, og heller ikke de alternative kravene om tilknytning til/integrasjon i det svenske samfunnet. MCM hadde bodd hele sitt liv i Spania. I søknaden viste han imidlertid til at hans far – som de siste 8 årene hadde jobbet og bodd i Sverige – tidligere hadde vært vandrende arbeidstaker i Spania. Som barn av en vandrende arbeidstaker mente MCM seg berettiget til utdanningsstøtte fra Sverige. Spørsmålet som  Generaladvokaten behandler, og som EU-domstolen skal ta stilling til, er i hovedsak om vilkår om tilknytning til Sverige i et slikt tilfelle er i strid med EU-traktatens artikkel 45 (TEUF) om fri bevegelighet for arbeidstakere og/eller forordning 492/2011 om arbeidskraftens frie bevegelighet i unionen.

Ifølge artikkel 7 nr. 2 i denne forordningen skal en arbeidstaker som tar arbeid i en annen medlemsstat, nyte godt av de samme sosiale og skattemessige fordelene som innenlandske arbeidstakere. Generaladvokaten viser til at utdanningsstøtte til en arbeidstakers barn – ifølge EU-domstolens praksis – kan utgjøre en sosial fordel i bestemmelsens forstand, dersom arbeidstakeren forsørger barnet. Videre kan barnet i en slik situasjon selv påberope artikkel 7 nr. 2, dersom støtten i henhold til den nasjonale rett tildeles direkte til den studerende.

Generaladvokaten viser til at to ulike scenarier oppstår, avhengig av om faren forsørger MCM eller ikke. Det er opp til den nasjonale rett å treffe avgjørelse om hvilke av scenariene som får anvendelse på sakens faktiske omstendigheter. Generaladvokatens vurderinger kan oppsummeres som følger:

• Dersom faren ikke forsørger MCM, vil hverken TEUF artikkel 45 eller forordning 492/2011 artikkel 7 nr. 2 få anvendelse. Da utgjør den svenske studiestøtten en sosialytelse til den studerende selv, og ikke en fordel for faren som vandrende arbeidstaker. Generaladvokaten er primært av den oppfatning at utdanningsstøtten er en sosialytelse til den studerende. Det vises til at det er den studerende som søker om og mottar støtten, og at den ytes uten hensyn til foreldrenes inntektsforhold. Det vises også til at til at foreldrenes rettslige forsørgerplikt, i henhold til svensk rett, opphører når barnet fyller 18 år. Imidlertid fremheves det at sakens opplysninger er for knappe til å få en klar forståelse, for eksempel av hvorvidt faren fortsatt forsørger MCM. Det må fastlegges av den foreleggende rett.
  
  
• Dersom faren fortsatt forsørger MCM, kan i prinsippet TEUF artikkel 45 og forordning 492/2011 artikkel 7 nr. 2 komme til anvendelse. Generaladvokaten konkluderer imidlertid med at ingen av disse rettsgrunnlagene er til hinder for det svenske tilknytningsvilkåret:
  
  Med hensyn til artikkel 45 bemerker Generaladvokaten at bestemmelsen er til hinder for ethvert nasjonalt tiltak som kan gjøre det vanskeligere eller mindre attraktivt for unionsborgere å utøve retten til fri bevegelighet. Spørsmålet er derfor om de svenske reglene for utdanningsstøtte er av en slik art at de kan avholde arbeidstakere fra å benytte retten til fri bevegelighet.
  
  Ifølge Generaladvokaten må dette besvares benektende. Grunnen er at rekken av omstendigheter i saken er for usikre og deres innvirkning på arbeidstakerens valg alt for indirekte, til at den nasjonale bestemmelse kan antas å utgjøre en hindring. Rekken av omstendigheter av betydning for adgangen til å få studiestøtte i en situasjon som i denne saken, omfatter blant annet at arbeidstakeren faktisk får barn i vertslandet, at disse hypotetiske barna velger å bli i vertslandet til tross for at arbeidstakeren vender hjem og at de ikke integreres i det svenske samfunn.
  
  Med hensyn til forordning 492/2011 artikkel 7 nr. 2 synes Generaladvokaten i hovedsak å legge til grunn at bestemmelsen kun kan påberopes overfor vertslandet, og ikke opprinnelseslandet (her Sverige). Det vises til at EU-domstolen har uttalt at artikkelen søker å sikre likebehandling mellom vandrende arbeidstakere og nasjonale arbeidstagere i vertsmedlemsstaten.

For fullstendighetens skyld foretar Generaladvokaten til sist en vurdering for det tilfelle at man skulle mene at det svenske tilknytningsvilkåret utgjør en restriksjon på den frie bevegelighet. I så fall mener Generaladvokaten at restriksjonen likevel kan begrunnes, selv om EU-domstolen skulle finne at den er indirekte diskriminerende. For at den restriksjon skal være tillatt, må den forfølge et legitimt formål, være egnet til å oppnå formålet, samt være forholdsmessig.

Generaladvokaten fremholder at å fremme forfølgelsen av videregående utdannelse kan utgjøre et formål av allmenn interesse som kan begrunne en restriksjon. Et krav om bosted, eller eventuelt et krav om tilstrekkelig tilknytning til det svenske samfunnet, søker å sikre at studentene vender tilbake til Sverige etter utenlandsstudiene, for på den måten å fremme det svenske arbeidsmarkedet og den svenske økonomi. EU-domstolen har fastslått at et krav om tilknytning kan være begrunnet når det søker å sikre et høyt utdannelsesnivå i befolkningen. Generaladvokaten mener videre at restriksjonen er egnet og forholdsmessig, og fremholder blant annet at det er fleksibilitet i reglene ved at det ikke er et absolutt krav om bosted - utdanningsstøtte kan også bygge på en tilstrekkelig tilknytning til det svenske samfunn.  

Generaladvokatens forslag er kun rådgivende. Ofte legges forslaget til grunn av EU-domstolen, men ikke alltid.

Som fremholdt i EU/EØS-nytt - 6. mai 2021, har ESA reist sak mot Norge om norske regler for utdanningsstøtte til utenlandsstudier. Forskriften om tildeling av utdanningsstøtte sier at alle som søker lån og stipend til utdanning i utlandet må ha en viss tilknytning til Norge. ESA mener de norske tilknytningskravene for arbeidstakere fra andre EØS-land og deres familier er for restriktive. Saken var oppe på det årlige pakkemøtet mellom ESA og Norge høsten 2021, omtalt i EU/EØS-nytt - 11. november 2021.

I et oppfølgingsbrev etter møtet ba ESA om informasjon om hvorvidt det vil fastlegges retningslinjer for skjønnsutøvelsen etter forskriften § 10 (2). Denne bestemmelsen anviser at en søker har rett til lån og stipend dersom søkeren etter en samlet skjønnsmessig vurdering kan sies å ha en tilstrekkelig tilknytning til Norge. I brev til ESA 17. desember 2021 opplyste Kunnskapsdepartementet at Lånekassen hadde fått i oppdrag å utarbeide retningslinjer. Retningslinjene ble fastsatt og publisert 3. februar 2022. Kunnskapsdepartementet har ikke hatt kontakt med ESA etter dette.

En forskjell mellom sakene, er at EFTA-saken handler om forholdet mellom Norge som vertstat og EØS-arbeidstakere, mens saken for EU-domstolen handler om forholdet mellom opprinnelseslandet og egne statsborgere som har vært vandrende arbeidstakere i andre land.