Europakommisjonen presenterte allerede i 2012 et forslag til forordning om et internasjonalt instrument for anskaffelser, International Procurement Instrument (IPI), og et revidert forslag ble lagt fram i 2016. Flere av de nordeuropeiske EU-landene, som Tyskland, Nederland, Sverige og Danmark, har vært skeptiske til å introdusere for restriktive tiltak mot handelspartnere. Men i 2019 opplevde man ny fremdrift i behandlingen av forslaget, som et resultat av at EU i større grad så betydningen av like konkurransevilkår og gjensidighet globalt. Rådet (medlemslandene) og Europaparlamentet vedtok sine forhandlingsmandat i henholdsvis juni og desember 2021, og 14. mars ble det politisk enighet mellom EU-institusjonene om IPI-forordningen.

Parlamentets saksordfører, Daniel Caspary (EPP, Tyskland) uttalte i pressemeldingen: «After almost exactly ten years of debates, blockades and setbacks, the agreement is a breakthrough. It will help to achieve a level playing field in public procurement and modernise the EU’s trade toolbox. This puts an end to the long list of prominent examples in which third-country bidders win illustrious public contracts across the EU while their home markets are de facto off limits for EU bidders».

IPI-forordningen gir Europakommisjonen myndighet til å starte undersøkelser av påståtte tilfeller av restriksjoner som tredjeland har overfor EU-bedrifter. Det kan være restriksjoner på offentlige anbud som påvirker konkurranseevnen i sektorer som for eksempel bygg, offentlig transport, medisinsk utstyr, kraftproduksjon og legemidler. Samtidig skal Kommisjonen starte konsultasjoner med det aktuelle landet om å åpne innkjøpsmarkedet. Kommisjonen understreker at de foretrekker å finne en løsning gjennom dialog.

Dersom forhandlinger med tredjeland ikke fører fram, åpner IPI-forordningen for flere tiltak. Kommisjonen kan innføre restriksjoner på utenlandske selskapers tilgang til EUs marked for offentlige anskaffelser, dersom de kommer fra et land som fortsetter å anvende restriksjoner for EU-selskaper. Det kan gjøres ved å justere anbud fra det landet det gjelder, for eksempel ved å vurdere anbudet til en høyere pris enn den faktiske prisen som er foreslått. I siste instans kan Kommisjonen vedta å ekskludere enkelte anbud fra det aktuelle landet. For å unngå bruk av slike tiltak, trenger tredjeland bare å stoppe sin restriktive praksis, skriver Kommisjonen. IPI påvirker ikke EUs forpliktelser i WTOs avtale for offentlig innkjøp (GPA) eller EUs egne handelsavtaler.

Under forhandlingene var det ulike syn på hvilke kontrakter IPI skulle gjelde for. Rådet fikk gjennomslag for at det bare skal gjelde offentlige anskaffelser med en verdi på minimum 15 millioner euro for arbeid og konsesjoner (works and concessions), for eksempel veiutbygging, og 5 millioner euro for varer og tjenester. Parlamentet fikk gjennomslag for at kommunale/regionale oppdragsgivere bare blir unntatt fra IPI hvis de representerer færre enn 50 000 personer, og at prosentandelen av årlig samlet anbudsverdi, som oppdragsgivere må anvende IPI for, er satt til 80 prosent. Det ble inngått et kompromiss som sier at de minst utviklede landene ikke er underlagt IPI-tiltak. Europaparlamentet skriver i sin pressemelding at de har fått gjennomslag for at det skal være obligatorisk å ta hensyn til sosiale, miljømessige og arbeidsmessige krav ved vurdering av anbud. Det politiske vedtaket skal nå til formell godkjenning i Parlamentet og Rådet før det kan tre i kraft.

Ifølge Politico er det «smutthull» i lovgivningen. Det åpnes for at oppdragsgivere kan beslutte å ikke anvende IPI-tiltakene dersom anbudet er knyttet til allmenne interesser, som folkehelse eller beskyttelse av miljøet. Det samme gjelder dersom det kun foreligger anbud fra økonomiske aktører med opprinnelse i et tredjeland som er gjenstand for et IPI-tiltak. Parlamentet fikk imidlertid gjennomslag for å fjerne unntaket om at et EU-land kunne ignorere Kommisjonens IPI-vedtak hvis det ville føre til en uforholdsmessig økning i prisen som betales.

Den nye IPI-forordningen har hjemmel i EU-traktatens artikkel 207 om handelspolitikk. Dette er ikke en del av EØS-avtalen. Forslaget fra 2012 var fra Kommisjonens side merket som EØS-relevant, mens det reviderte forslaget fra 2016 ikke var det. På spørsmål fra Anbud365 i desember 2021 svarte Nærings- og fiskeridepartementet at det foreløpig ikke er avklart om forordningen er EØS-relevant.

Anbud 365 skriver videre, med referanse til svenske KS, at en konsekvens av forordningen for offentlige innkjøpere i EUs medlemsland – og deres leverandører, er at de vil få nye oppgaver som «vakthunder». «De får ansvaret for gjennomføring av EUs planlagte boikott av varer og tjenester fra visse tredjeland. Innkjøperne må sjekke at valgte leverandør ikke drar med seg varer, tjenester eller underleverandører fra boikott-merkede land eller områder. Og den valgte leverandøren må ved kontraktslutt dokumentere at han ikke har kjøpt for mye fra de boikottede – over visse terskelverdier». Dersom forordningen skulle vært EØS-relevant, ville samme forpliktelser vært gjeldende for norske operatører.

I desember 2021 foreslo Kommisjonen enda et nytt handelsinstrument. Det skal gi EU et større handlingsrom for å stå imot og svare når handelspartnere bruker økonomisk tvang mot EU. Dette kommer som et resultat av at EU de siste årene har møtt trusler og ensidige tiltak fra Kina, USA og andre. Et slikt instrument kunne for eksempel ha blitt brukt da Kina innførte ensidige diskriminerende handelstiltak mot Litauen. Forslaget er, på samme måte som IPI-forordningen, hjemlet i EUs handelspolitikk og ikke merket EØS-relevant.