Konkret gjelder saken (C-328/20) delstaten Bayern, som har innført kjøpekraftjusterte familieytelser for ytelser til barn av medlemmer i den tyske folketrygden. Ytelsene reduseres når barnet bor i et annet EU-medlemsland hvor kjøpekraften er lavere. Kommisjonen mener at dette strider mot det EU-rettslige likebehandlingsprinsippet, fri bevegelighet for arbeidstakere og reglene om koordinering av trygdeytelser.

I saken gjør Kommisjonen overordnet gjeldende at EU-retten ikke innrømmer medlemslandene en skjønnsmargin til å tilpasse størrelsen på familieytelsene til prisnivået som gjelder i det aktuelle barnets medlemsstat. En slik tilpasning utgjør en forskjellsbehandling som verken er nødvendig eller forholdsmessig.

Konkret mener Kommisjonen at Østerrike har tilsidesatt sine forpliktelser etter artikkel 7 og 67 i trygdeforordningen, som fastslår at nivået på ytelser ikke skal være avhengig av i hvilket medlemsland man har sin faste bopel og at retten til familieytelser også gjelder familie som bor i et annet medlemsland. Videre mener Kommisjonen at den østerrikske praksisen strider mot likebehandlingsprinsippet nedfelt i trygdeforordningen artikkel 3 og artikkel 7 (2) i forordning om fri bevegelighet av arbeidskraft.  

I uttalelsen tar generaladvokat Richard de la Tour først stilling til om kjøpekraftjusteringen av familieytelsene utgjør en indirekte forskjellsbehandling. Østerrike anfører at slik indeksering ikke gjør det, da personer som har barn i Østerrike og personer som har barn bosatt utenfor Østerrike ikke er i den samme faktiske og rettslige situasjon grunnet ulikhet i levestandard i de aktuelle landene. Ved indeksering skjer det prinsipielt ingen nedsettelse av ytelsen, men kun en vekting av samme ytelse ut fra kjøpekraften i det landet barnet er bosatt. Det er ytelser til dekke av barnets behov det er tale om, uavhengig av eksistensen av eller størrelsen på foreldrenes inntekt. Blant annet har Østerrike sluttet seg til Norges argument om at de relevante bestemmelser i trygdeforordningen og etterfølgende domstolspraksis bekrefter at det skal tas hensyn til ytelsenes konkrete karakter, formål og vilkår. En forpliktelse til i alle tilfeller å eksportere ytelser i absolutte beløpsstørrelser vil derfor være i strid med trygdeforordningen.

Generaladvokaten er ikke enig i argumentasjonen, og viser til at det foreligger indirekte forskjellsbehandling når de aktuelle ordningene – selv om de gjelder uavhengig av nasjonalitet – først og fremst berører arbeidsinnvandrere. Eksempelvis har ikke Østerrike tilpasset barnetrygden til prisnivået i de forskjellige regionene i landet. Det foreligger altså en indirekte forskjellsbehandling, og det neste spørsmålet er om denne er rettferdiggjort.

Formålet om å sørge for at familieytelsene verdimessig svarer til dem som tildeles innenlands, kan etter de la Tours mening ikke begrunne den indirekte forskjellsbehandlingen. Blant annet viser han til at trygdeordningssystemet i EU er basert på tanken om at dersom en arbeidsinnvandrer betaler skatter og avgifter i et medlemsland, må vedkommende kunne nyte godt av de samme ytelsene som innenlandske statsborgere. Han mener derfor at indekseringen verken er egnet til eller nødvendig for å sikre rettferdighet i de sosiale ordningene, som var et av Østerrikes argumenter.

Både Norge og EFTAs overvåkningsorgan ESA har fått tillatelse til å intervenere i saken; Norge til støtte for Østerrike og ESA til støtte for Kommisjonen. Det er første gang siden 2010 at Norge har fått tillatelse til å intervenere i en traktatbruddsak. Den positive utviklingen som ligger i en slik intervensjonsmulighet, ble omtalt av tidligere utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide på Europautvalgets møte 4. februar 2021:

«Jeg er glad for å kunne informere om en positiv utvikling fra EU-domstolen. EU-domstolen har nylig avgjort at Norge kan intervenere i saker mellom EUs medlemsstater, mellom EUs institusjoner eller mellom medlemsstater og institusjoner innenfor EØS-avtalens virkeområde. Det samme gjelder for de andre EØS/EFTA-statene og ESA. Dette er en adgang vi hadde fram til 2010, og så ble den borte. Retten til å intervenere i slike saker er viktig for EFTA-sida fordi det betyr at vi kan fremme våre synspunkter for EU-domstolen før den avgjør saker som også har betydning for EØS-retten. Samtidig vil jeg understreke at denne situasjonen ikke har påvirket vår mulighet til å engasjere oss i andre typer saker for EU-domstolen.

En konkret sak Norge nå har fått tillatelse til å intervenere i, er en traktatbruddsak mot Østerrike, hvor Kommisjonen mener at de østerrikske reglene om kjøpekraftjustering av familieytelser er i strid med EU-retten.

Regjeringa har, som dere er godt kjent med, i Granavolden-plattformen slått fast at vi vil jobbe for aksept i EU for kjøpekraftjustering av velferdsytelser. Det har også Stortinget stilt seg bak, og det er derfor spesielt positivt at vi kan intervenere i en sak som gjelder et prioritert spørsmål for både regjeringa og Stortinget».

Generaladvokaten har imidlertid ikke latt seg overbevise av argumentasjonen til Norge og de landene som ønsker en indekseringsmulighet, og gir Kommisjonen fullt medhold. Det gjenstår å se om dette også blir resultatet i EU-domstolens endelige avgjørelse. Generaladvokatens forslag til avgjørelse er ikke bindende for domstolen, men blir ofte lagt til grunn.