Europakommisjonen fremsatte den 16. september 2022 et forslag til en ny europeisk mediefrihetslov.

Forordningsforslaget må sees i lys av de utfordringene frie medier står overfor i deler av Europa. Formålet med forslaget er å sikre mediemangfold og medienes uavhengighet, og på den måten bidra til at det indre markedet fungerer bedre. Forslaget stiller en rekke krav til EUs medlemsland, tilbydere av medietjenester, tilbydere av store internettbaserte plattformer og enkelte andre aktører som opererer i mediemarkedet. Det inneholder blant annet bestemmelser som skal beskytte allmennkringkasteres redaksjonelle uavhengighet og gi økt åpenhet om eierskap i medieforetak.

Rettsgrunnlaget for forslaget er EU-traktaten artikkel 114 om det indre marked. Kommisjonen begrunner dette med at forskjelligartede nasjonale regler er medvirkende til å skape ulike vilkår for mediebedrifter som ønsker å operere på tvers av landegrenser. Forordningen søker også å regulere forholdet mellom medlemslandene og offentlige allmennkrinkastere.

Den 9. desember behandlet det danske Folketinget Kommisjonens forslag. Av den begrunnede uttalelsen fremgår at et flertall i Folketinget mener at forslaget strider mot nærhetsprinsippet (subsidiaritetsprinsippet).  Prinsippet forplikter EU til å avstå fra å vedta ny EU-lovgivning dersom målet bedre kan nås på regionalt eller nasjonalt nivå. Konkret mener Folketinget at forslaget strider mot prinsippet på to områder.

Det første omhandler regulering av forholdet mellom medlemslandene og allmennkringkasterne, jf. forslagets artikkel 5, «Sikkerhedsforanstaltninger for public service-medieudbyderes uafhængige funktion». Kommisjonen mener at det er et særlig behov for å sikre allmennkringkastere i EU mot innblanding, særlig med tanke på kringkasternes avhengighet av staten for finansiering etc.

Kommisjonen fremmer to tiltak for å understøtte allmennkringkasternes uavhengighet: i) utpekelsen av ledelsen og medlemmer av styret i allmennkringkastere skal skje etter en gjennomsiktig, åpen og ikke-diskriminerende prosedyre og på grunnlag av gjennomsiktige, objektive, ikke-diskriminerende og forholdsmessige kriterier som på forhånd er fastlagt i nasjonal rett. ii) allmennkringkastere skal ha tilstrekkelige og stabile finansielle ressurser til å utføre oppgavene sine.

I Folketingets EU-note om forslaget fremheves at begge forslagene reiser viktige fortolkningsspørsmål. For eksempel er det uklart om den danske ordningen for utvelgelse av den danske allmennkringkasteren DRs styre, hvor fem av styremedlemmene utpekes av Folketinget, er i tråd med forordningens krav. Folketinget mener videre at det er opp til medlemslandene selv å regulere og finansiere allmennkringkasting, jf. også protokoll nr. 29 ("Amsterdamprotokollen om offentlig radio- og TV-virksomhed i medlemsstaterne"). I protokoll 29 slås det fast at EU ikke skal gripe inn i medlemslandenes kompetanse til å finansiere allmennkringkasting slik dette defineres og tilrettelegges av medlemslandene selv, såfremt dette ikke endrer handels- og konkurransevilkårene i EU. Folketinget mener at det er gode argumenter for at protokoll 29 begrenser EUs mulighet til å fastsette minimumskrav til utvelgelsesprosedyren av ledelse og styremedlemmer i en allmennkringkaster.

For NRKs vedkommende, velges styret i tråd med NRKs vedtekter. Etter § 6 i vedtektene velges fem medlemmer av generalforsamlingen, også leder og nestleder, for to år av gangen. Generalforsamlingen kan velge to varamedlemmer til disse. Tre styremedlemmer med varamedlemmer velges ved direkte valg av og blant de ansatte etter reglene i aksjeloven og representasjonsforskriften. Det er Kulturdepartementet ved kulturministeren som utgjør generalforsamlingen.

Om utvelgelsesordningen er i tråd med Kommisjonens krav i forordningsforslaget, kan være blant sakene som må undersøkes nærmere dersom forslaget vedtas i sin nåværende form og anses EØS-relevant.    

Det andre gjelder forslagets artikkel 6, «Forpligtelser for medietjenesteudbydere, der leverer nyheds- og aktualitetsindhold». Bestemmelsen pålegger medietjenestetilbydere en rekke forpliktelser som skal sikre den redaksjonelle uavhengigheten. Folketinget mener at nyhetsinnhold i høy grad er rettet mot en nasjonal kontekst, noe som innebærer at det grenseoverskridende elementet er ytterst begrenset. Derfor ønsker de ikke harmoniserte regler på dette området.

Flertallet mener videre at Kommisjonen bør være tilbakeholden med å foreslå regulering av nyhetsmedier som best reguleres nasjonalt og i samsvar med nasjonale tradisjoner. På grunn av dette er det ikke noe vesentlig grenseoverskridende element som nødvendiggjør harmonisering ved bruk av artikkel 114 i EU-traktaten.

Her hjemme sendte Kulturdepartementet forordningsforslaget på høring 5. oktober, med frist for høringsinnspill 16. november.

Departementet mottok en rekke innspill. Flere av høringsinstansene understreket at det står svært godt til med medienes uavhengighet og mediemangfoldet i Norge, og at det fra et norsk ståsted derfor ikke er et behov for forordningen. Flere instanser pekte på at forordningen bør ta hensyn til de store nasjonale forskjellene i medienes vilkår i Europa, og at velfungerende nasjonale mediesystemer ikke må svekkes som følge av forordningen. Reguleringen må ikke svekke norske mediers rammevilkår. Samtidig ønskes reguleringsforslaget om forholdet mellom redaktørstyrte medier og store internettplattformer velkommen av flere medieaktører.

Norsk redaktørforening uttrykker sympati med intensjonene bak forslaget, men peker blant annet på at det i begrunnelsen for forslaget bør legges større vekt på demokratiperspektivet. Overordnet mener foreningen at all regulering av frie medier bør holdes på et minimumsnivå, og at forordningen i så måte treffer dårlig. Norsk presseforbund støtter regelverket, og mener forordningen kan bidra til å styrke motstandskraften mot desinformasjon og falske nyheter. Bestemmelsene om kildevern bør forsterkes, og plattformselskapers inngripen overfor redaksjonelle medier må begrenses.

Departementet skriver i EØS-notatet at dersom forordningen blir funnet EØS-relevant og akseptabel og skal implementeres i norsk rett, vil det nødvendiggjøre lovendringer. Innlemmelse i EØS-avtalen vil derfor kreve Stortingets samtykke, sannsynligvis etter Grunnlovens § 26. Forslaget til forordning behandles nå blant medlemslandene i Rådet og Parlamentet.