Luganokonvensjonen er en internasjonal avtale som bestemmer hvilket lands domstoler som kan behandle en grenseoverskridende sivilrettslig tvist, og sikrer at avgjørelsene blir bindende over landegrensene. Konvensjonen ble inngått i 1988 mellom datidens 12 EU-land og de seks medlemslandene i EFTA (Luganokonvensjonen 1988), og dekker i dag alle EU-landene, Danmark som selvstendig part på grunn av rettsforbeholdet, samt Island, Sveits og Norge. Storbritannias medlemskap opphørte da brexit-overgangsperioden utløp, og de søkte i april 2020 om å få tiltrå konvensjonen som selvstendig part.

I en meddelelse lagt frem 4. mai, anbefaler Europakommisjonen å avslå Storbritannias søknad om å bli med i Luganokonvensjonen. Kommisjonen begrunner avgjørelsen med at Storbritannia ikke lenger er en del av det indre marked, og at Haagkonvensjonene er det naturlige rammeverket for et fremtidig sivilrettslig samarbeid mellom EU og Storbritannia: «For the European Union, the Lugano Convention is a flanking measure of the internal market and relates to the EU-EFTA/EEA context […] The United Kingdom is a third country without a special link to the internal market. Therefore, there is no reason for the European Union to depart from its general approach in relation to the United Kingdom. Consequently, the Hague Conventions should provide the framework for future cooperation between the European Union and the United Kingdom in the field of civil judicial cooperation».

I relasjon til Sveits, som jo heller ikke er fullverdig medlem av det indre marked, skriver Kommisjonen: «Switzerland's economic and trade relations with the EU are governed through a series of bilateral agreements where Switzerland has agreed to take over certain aspects of EU legislation in exchange for accessing part of the EU's single market. The current Contracting Parties all

represent this context. These countries [EØS EFTA-landene og Sveits] participate, at least partly, in the EU’s internal market, comprising the free movement of goods, services, capital and persons».

En avgjørelse om å la Storbritannia delta i konvensjonen må støttes av et kvalifisert flertall blant medlemslandene i EUs ministerråd, og må også godkjennes av EFTA-landene. Sveits er foreløpig det eneste deltakerlandet i Luganokonvensjonen som formelt har varslet sin støtte til Storbritannias gjeninntreden, skriver Politico. Den britiske regjeringen meldte i forbindelse med undertegnelsen av skilsmissesavtalen med EØS EFTA-landene 28. januar 2020, at Island og Norge i en felles uttalelse støtter Storbritannias deltakelse i Luganokonvensjonen: «Iceland and Norway welcome the intent of the United Kingdom (UK) to accede to the Convention on jurisdiction and the recognition and enforcement of judgments in civil and commercial matters (the ‘Lugano Convention 2007’) before the end of the transition period and will support a request for accession from the UK». Den felles støtteerklæringen er også lenket til i den norske regjeringens omtale av skilsmisseavtalen.

Skilsmisseavtalen mellom Storbritannia og EØS EFTA-landene dekket ikke sivilrettslig samarbeid, og det ble undertegnet en egen bilateral avtale mellom partene om fullbyrdelse av dommer i sivile saker 13. oktober 2020. Avtalen fastsetter at en bilateral traktat mellom Norge og Storbritannia fra 1961, som langt på vei ble erstattet av Luganokonvensjonen, med enkelte endringer på nytt skal anvendes mellom partene. «Den er ment som en slags sikkerhetsventil inntil Storbritannia eventuelt tiltrer Luganokonvensjonen som selvstendig stat. Gjør de ikke det, har vi denne avtalen. Men det krever altså et samtykke fra EU for at de skal kunne tiltre Luganokonvensjonen», sa utenriksminister Ine Eriksen Søreide i Europautvalget 21. april 2021.