Kommisjonens initiativpakke for plattformarbeidere ble lagt frem 9. desember og består av et direktivforslag for å bedre plattformarbeideres arbeidsvilkår, en meddelelse om EUs strategi og tiltak for plattformarbeidere, og utkast til retningslinjer for å gi selvstendig næringsdrivende og plattformarbeidere kollektiv forhandlingsrett, uten at det bryter med EUs konkurranseregler. Retningslinjene, som komplementerer direktivforslaget, skal ut på en åpen høring som avsluttes 24. februar 2022, og vil deretter vedtas av Kommisjonen.

Direktivforslaget for å bedre plattformarbeideres arbeidsvilkår inneholder en liste med fem kriterier som skal avgjøre ansettelsesstatusen til plattformarbeidere, basert på i hvor stor grad plattformen kontrollerer utførelsen av arbeidet:

• Fastsetter avlønningsnivået eller øvre grenser for lønn.
• Overvåker arbeidsprestasjonen ved hjelp elektroniske midler.
• Begrenser friheten til å velge arbeidstider eller fravær, å akseptere eller avvise arbeidsoppgaver, eller å bruke underleverandører og vikarer.
• Fastsetter særskilte bindende regler for utseende, oppførsel mot tjenestemottakeren, eller utførelsen av oppdraget.
• Begrenser muligheten for å bygge opp en kundekrets eller utføre arbeid for en tredjepart.

Hvis minst to av kriteriene er oppfylt er personene som jobber via plattformen en «arbeidstaker» og ikke en «selvstendig», og plattformene må oppfylle nasjonale krav til arbeidstakerrettigheter, som minstelønn der det finnes, kollektiv forhandlingsrett, arbeidstidsregler, forsikringer, pensjonsrettigheter og ferie- og sykepenger. Plattformene skal kunne bestride avgjørelsen, men har bevisbyrden for at det ikke foreligger et arbeidstakerforhold.

«En lignende løsning har vært diskutert i Norge. Flertallet i det regjeringsoppnevnte Fougner-utvalget foreslo før sommeren å lovfeste en presumpsjonsregel for å hindre at plattformarbeidere havner i en gråsone mellom arbeidstaker og oppdragstaker. Utredningen har vært på høring og ligger nå til behandling i departementet», skriver utenriksdepartementet i en omtale av Kommisjonens fremleggelse.

«Der lægges således ikke op til nogen ny definition af ”arbejdstagere”, ”selvstændige” eller en ny ”tredje kategori”», skriver Folketingets EU-nyt. Medlemslandene i Rådet har tidligere uttrykt skepsis til å opprette en egen arbeidstakerkategori for plattformarbeidere.

Ifølge Kommisjonen skal direktivet også «skabe større gennemsigtighed, flere rettigheder og større ansvarlighed med hensyn til algoritmisk ledelse på digitale arbejdsplatforme ved at hjælpe folk med bedre at forstå, hvordan opgaverne fordeles, og priserne fastsættes, og sætte dem i stand til, om nødvendigt, at anfægte beslutninger, der påvirker arbejdsvilkårene». De nye rettighetene knyttet til algoritmer vil gjelde både arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Kommisjonens forslag presiserer også plattformenes eksisterende forpliktelser for informasjonsdeling, og plattformene anmodes om å stille viktig informasjon om virksomheten og sitt personale tilgjengelig for nasjonale myndigheter.

Direktivforslaget har i stor grad blitt godt mottatt av de politiske grupperingene i Europaparlamentet og europeiske arbeidstakerorganisasjoner, skriver Agence Europe, mens arbeidsgiversiden og flere plattformselskap har vært kritiske. Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen Business Europe mener fastsettelsen av ansettelsesstatus bør overlates til arbeidslivets parter, Kommisjonen og medlemslandene, og fremhever at mange plattformarbeidere ønsker å være selvstendige. Den europeiske arbeidstakerorganisasjonen ETUC ønsker forslaget velkommen, men mener de foreslåtte kriteriene er for preget av plattformenes lobbyvirksomhet: «the directive does still set burdensome criteria to activate the presumption of employment which could defeat the point of it. In practice, criteria might legitimise subordination of self-employed workers and this would defeat the purpose of the Directive. The upcoming negotiations should resolve this problem».

Direktivforslaget, som er merket EØS-relevant, skal nå behandles av Rådet og Parlamentet. Når det er vedtatt har medlemslandene to år på seg å implementere regelverket i nasjonal rett.