Det fremgår av den grunngitte uttalelsen at § 31-5 i forskrift om utdanningsstøtte krever at  søkeren må oppfylle ett av følgende vilkår for å ha rett til støtte til utdanning i utlandet:

• Søkeren har bodd i Norge i en sammenhengende periode på minst to av de siste årene, eller
• Søkeren har gått på skole eller tatt utdanning i Norge i minst tre år, eller
• Søkeren har barn, ektefelle eller forelder som bor i Norge mens søkeren er under utdanning, og søkeren har dokumenterte norskkunnskaper
• Søkeren er EØS- eller EFTA-grensearbeidstaker og har arbeidet i Norge i minst fem år og har dokumentert norske språkkunnskaper
• Søkeren er familiemedlem til en EØS- eller EFTA-grensearbeider som har arbeidet i Norge eller et annet nordisk land i minst fem år og har dokumenterte norskkunnskaper eller annet nordisk språk

I tillegg finnes det også en skjønnsmessig mulighet til å gi søkeren støtte, hvor tilknytningsgraden til Norge og norskkunnskaper tillegges særlig vekt i vurderingen.

ESA mener at bestemmelsen strider mot EØS-avtalens artikkel 28 om fri bevegelighet for arbeidstakere, herunder især forordningen om fri bevegelse av arbeidskraft, som i artikkel 7 (2) slår fast at en EØS-arbeidstaker skal nyte godt av de samme sosiale og skattemessige fordelene som innenlandske arbeidstakere. Etter ESAs syn utgjør alle de opplistede vilkårene i § 31-5 indirekte diskriminering av utenlandske EØS-borgere, da de i realiteten favoriserer norske borgere. En slik restriksjon kan kun tillates dersom den kan rettferdiggjøres ut fra tvingende allmenne hensyn, er egnet til å nå formålet med restriksjonen, er nødvendig og proporsjonal.

Norske myndigheter fremholder at et helt sentralt formål med utdanningsstøtteordningen er å sikre det norske samfunnet og arbeidslivet tilgang på kompetanse. ESA er enig i at dette utgjør et tvingende allment hensyn. Overvåkningsorganet er imidlertid uenig i at restriksjonene er egnet til å oppnå dette formålet hva gjelder grensearbeidere, da disse allerede har vist seg å utgjøre en integrert del av det norske arbeidsmarkedet ved å delta som arbeidstakere. Imidlertid har EU-domstolen akseptert at lignende restriksjoner og krav til deltakelse i samfunnet er et egnet middel til å sikre fremtidig arbeidskraft. ESA utelukker derfor ikke at restriksjonene er å anse som egnet.

ESA mener likevel, etter å ha gjennomgått EU-domstolens praksis på området, at de norske reglene ikke oppfyller proporsjonalitetskravet. ESA viser blant annet til en dom fra EU-domstolen som fant at Luxembourgs krav om at grensearbeidere måtte ha arbeidet i landet fem år sammenhengende de siste syv årene, var et disproporsjonalt krav. De norske reglene krever riktignok ikke at en grensearbeider må ha arbeidet sammenhengende i Norge de siste fem årene, men kombinert med at grensearbeideren må fremvise tilstrekkelige norskkunnskaper, er ESA av den oppfatning at proporsjonalitetskravet ikke er overholdt. Til tross for at Norge har foreslått å endre kravet til arbeidslengde fra fem år til to år i en femårsperiode, mener ESA at dette ikke er tilstrekkelig til å møte proporsjonalitetskravet. Norske myndigheter er gitt tre måneder til å svare på den grunngitte uttalelsen.

Dersom ESA ikke blir fornøyde med norske myndigheters svar, kan de ta Norge inn for EFTA-domstolen. Det blir i så fall interessant å se hvordan domstolen tolker EU-domstolens avgjørelser i tilsvarende saker opp mot det norske regelverket. EU-domstolen har blant annet slått fast i sak (C-238/15) at regler om at grensearbeidere må ha arbeidet i Luxembourg i en sammenhengende periode på minst fem år for at deres barn skal ha rett til studiestøtte, utgjør uberettiget diskriminering og et brudd med EU-retten. Domstolen uttaler imidlertid at det er legitimt at et land vil sikre at grensearbeidere har en tilstrekkelig tilknytning til landet de skal motta studiestøtte fra, for å unngå at det oppstår en «studiestøtteturisme». Det kan stilles krav om at forelderen har arbeidet en minimumsperiode, men kravet om fem sammenhengende år går utover det som er nødvendig for å oppnå formålet.