I pressemeldingen viser Kommisjonen til at covid-19-pandemien har særlig rammet sektorer med en høy andel lavtlønnede arbeidere. Anstendig lønn og redusert andel fattige arbeidende er viktig for en bærekraftig og inkluderende økonomisk gjenreising: «What we propose today is a framework for minimum wages, in full respect of national traditions and the freedom of social partners. Improving working and living conditions will not only protect our workers, but also employers that pay decent wages, and create the basis for a fair, inclusive and resilient recovery», uttalte kommisjonspresident Ursula von der Leyen.

Forslaget til direktiv er hjemlet i EU-traktatens artikkel 153 (1) (b) som gir Kommisjonen mulighet til å støtte og utfylle medlemslandene på området som gjelder arbeidsvilkår. Kommisjonen mener forslaget fullt ut respekterer begrensningene i artikkel 153 (5) som sier at bestemmelsene i artikkel 153 ikke får anvendelse på lønnsforhold. Det vises også til artikkel 153 (2) som åpner for at Kommisjonen kan stille minimumskrav gjennom direktiver.

Kommisjonen presiserer i direktivforslaget at land hvor lønnen i dag settes gjennom forhandlinger mellom arbeidslivets parter, ikke skal pålegges å innføre lovfestet minstelønn. Det stilles heller ikke krav om å allmenngjøre kollektivavtaler: «the Directive does not impose any obligation to introduce a statutory minimum wage in the Member States where it does not exist nor to make the collective agreements universally applicable». Kommisjonen understreker at de beste lønnsvilkårene oppnås i land hvor kollektivavtaler står sterkt, og Kommisjonen ønsker derfor å gjøre tiltak for å fremme samarbeid mellom arbeidslivets parter.

Direktivet er delt inn i kapitler, hvor kapittel 2 kun retter seg mot de landene som har lovfestet minstelønn. Det stilles krav om klare nasjonale kriterier for hvordan minstelønnen skal fastsettes. Lønnen skal oppdateres regelmessig, og det legges vekt på at arbeidslivets parter skal delta i å fastsette minstelønnen, enten i et rådgivende organ eller gjennom trepartsavtaler.

Kapittel 3 omhandler horisontale prinsipper og gjelder alle EU-landene. Kommisjonen ønsker åpenhet om lønnsbestemmelser i kollektivavtaler, og stiller derfor krav om rapportering til Kommisjonen. Det skal blant annet gis tall for hvor stor andel av arbeidstakerne som dekkes av kollektivavtaler. Land som har en lavere organisasjonsgrad enn 70 prosent skal utarbeide handlingsplaner for hvordan dette skal økes.

Kommisjonen pålegger landene å iverksette tiltak som sikrer at økonomiske aktører i offentlige anskaffelser overholder lønningene som er fastsatt i relevante tariffavtaler eller lovbestemt minstelønn der de eksisterer. I tillegg skal landene sikre arbeidstakere tilgang til effektiv og upartisk tvisteløsning og rett til oppreisning, inkludert tilstrekkelig kompensasjon. Dette uten å berøre spesifikke former for oppreisning og tvisteløsning som er fastsatt i tariffavtaler.

Hvor høy skal minstelønnen være? Siden Kommisjonen ikke har kompetanse knyttet til lønnsforhold, settes det ingen konkrete krav. Det presiseres at minstelønnen skal bidra til å oppnå anstendige arbeidsvilkår og levestandarder. Det vises til internasjonale veiledende referanseverdier, for eksempel Kaitz index, som måler minstelønnen i lys av den nasjonale gjennomsnittslønnen eller medianlønnen.

Hvordan defineres arbeidstaker? Kommisjonen presiserer at direktivet gjelder enhver arbeidstaker med kontrakt eller ansettelsesforhold i henhold til nasjonal lovgivning, gjeldende kollektivavtaler eller EU-domstolens praksis. Det siste er for å unngå at for eksempel «atypiske» arbeidstakere, som plattformarbeidere, blir ekskludert fra direktivets virkeområde, forutsatt at de oppfyller kriteriene satt av EU-domstolen.

Nordiske land mener lovfestet minstelønn bryter med et grunnleggende prinsipp i Norden, og er kritiske til at EU engasjerer seg i lønnsdannelsen. De er også bekymret for at man får en situasjon der en minstelønn blir «tak», i stedet for et «gulv». Det har blitt argumentert mot en rettslig bindende EU-lov (direktiv), siden dette åpner for at EU-domstolen eller EFTA-domstolen kan tolke direktivet. Dette hadde ikke vært tilfellet dersom forslaget hadde vært en ikke-bindende henstilling. Flere nordiske aktører er også redde for at dette kun er første skritt på veien til mer EU-regulering på dette området. Fungerende arbeids- og sosialminister Henrik Asheim (H) sa til VG 26. oktober at: «Vi ønsker ikke noen form for EU-bestemt minstelønnsordning. Det har EU-kommisjonen fått klar beskjed om».

Det er i dag seks EU-land som ikke har lovfestet minstelønn: Danmark, Sverige, Finland, Italia, Kypros og Østerrike.

Den europeiske faglige samorganisasjon (DEFS) har i motsetning til nordiske fagforeninger vært opptatt av at forslaget fra Kommisjonen burde gått lenger på enkelte områder. DEFS har presentert seks nøkkeltester for om forslaget fra Kommisjonen er tilfredsstillende.