Svarbrevet gjelder gjennomføringen av vikarbyrådirektivet i norsk rett, nærmere bestemt om karantenebestemmelsen i arbeidsmarkedsloven § 27 (1) nr. 2 kan forsvares ut fra en proporsjonalitetsvurdering. Bestemmelsen slår fast at en virksomhet ikke kan leie ut en arbeidstaker til en av arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før det har gått seks måneder siden arbeidstakeren sluttet hos denne. Formålet med bestemmelsen er å forhindre at bemanningsforetak rekrutterer arbeidstakere fra ordinære virksomheter, for så å leie dem ut igjen til høyere pris for bedriftene.

ESA har imidlertid stilt spørsmål ved bestemmelsens forenlighet med de lovlige hensynene som kan begrunne restriksjoner inntatt i vikarbyrådirektivets artikkel 4. Overvåkningsorganet bestemte derfor i 2015 at det skulle foretas en vurdering av gjennomføringen av vikarbyrådirektivet i norsk rett, for å avklare hvorvidt gjennomføringen er i samsvar med direktivets krav. ESA har derfor bedt Norge om å foreta en vurdering av § 27 første ledd nr. 2, herunder hvorvidt restriksjonen mot fri bevegelse er egnet, nødvendig og proporsjonal.

Da direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen i 2013, utarbeidet Norge en ensidig erklæring hvor man la til grunn at norske regler vedrørende bruk av ansatte i vikarbyrå er forenlig med direktivet: «Moreover, there is no contradiction between the Directive and Norwegian legislation and regulations concerning the use of temporary workers. This also applies with regard to restrictions on the use of workers from temporary work agencies, including a requirement that the demand for labour is of a temporary nature».

I forbindelse med vurderingen av om norsk rett er i overensstemmelse med direktivet, sendte Arbeids- og sosialdepartementet et forslag til oppheving av bestemmelsen ut på høring i fjor høst. I høringsnotatet reiser departementet spørsmål om karantenebestemmelsen har en selvstendig betydning, og om den dekker et behov. Ut fra departementets opplysninger, synes det ikke å være behov for bestemmelsen.

Høringsinstansene deler imidlertid ikke nødvendigvis denne oppfatningen, og især arbeidstakerorganisasjonene er imot at denne oppheves. LO skriver blant annet at «Bemanningsforetakenes praksis fører til at flere arbeidstakere forblir i midlertidige arbeidsforhold. Om noe, ønsker vi derfor at eksisterende regelverk skal håndheves sterkere, og i hvert fall ikke svekkes. Derfor er LOs forslag at bestemmelsen i arbeidsmarkedsloven § 27 også tas inn i arbeidsmiljøloven for å gjøres mer allment kjent». Arbeidsgiverorganisasjonene er ikke motstandere av en oppheving av bestemmelsen.

Departementet skriver at man vurderer innspillene som har kommet i høringsprosessen før man konkluderer med en eventuell oppheving av bestemmelsen, og at ESA skal holdes informert om den videre utviklingen.

ESA behandler for tiden også en annen sak knyttet til vikarbyrådirektivet. Overvåkningsorganet mottok i 2017 en klage fra en person fra et ikke-EØS-land (tredjelandsborger) som var sesongarbeider i Norge via et vikarbyrå som er etablert i et EØS-land. Han ble sendt ut av Norge da han ikke oppfylte Utlendingsforskriften § 19-8, som stiller krav om at den utsendte arbeidstakeren må være en del av vikarbyråets permanente arbeidsstyrke. På spørsmål fra ESA sendte Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) informasjon om de norske reglene i juni 2017. Et nytt brev ble sendt 6. oktober 2019. I dette brevet fremgår at ASD har besluttet å vurdere om utlendingsforskriftens § 19-8 er forenlig med artikkel 36 i EØS-avtalen og direktivene basert på denne artikkelen.

I en artikkel i Fri Fagbevegelse fremgår at UDI har endret praksis på området. Det er nå lov for foretak basert i et EØS-land å rekruttere tredjelandsborgere direkte til arbeid i Norge, så sant de har arbeidstillatelse i et EØS-land. Stortingsrepresentant Arild Grande (A) har også sendt inn et skriftlig spørsmål til arbeids- og sosialministeren som omhandler kontroll og midler til kontroll av denne gruppen arbeidstakere.