Til Stortinget
Gratisprinsippet innenfor høyere utdanning er et prinsipp
det er tverrpolitisk enighet om. Dette innebærer at alle
som er kvalifisert, skal ha mulighet til å ta høyere
utdanning uavhengig av sosial bakgrunn og økonomi. Det
viktigste virkemiddelet for å nå målsettingen
om at alle skal ha mulighet til å studere, er studiefinansieringsordningene.
Målene med studiefinansieringsordningene er nedfelt
i lov om utdanningsstøtte. Utdanningsstøtten har
et tredelt formål. For det første skal utdanningsstøtteordningene
bidra til at alle har like muligheter til utdanning uavhengig av
geografiske forhold, alder, kjønn, funksjonsdyktighet, økonomiske
og sosiale forhold. For det andre skal ordningene sikre samfunnet
og arbeidslivet tilgang på kompetanse, og for det tredje
skal ordningene sikre at utdanningen skjer under tilfredsstillende
arbeidsforhold slik at studiearbeidet kan bli effektivt. Det siste
formålet er spesielt knyttet til en av de viktigste målsettingene
i kvalitetsreformen; nemlig å bygge opp under heltidsstudenten.
Skal heltidsstudenten bli en realitet, er det viktig at studiefinansieringsordningene
bidrar til at studentene ikke er avhengig av inntektsgivende arbeid
ved siden av for å finansiere studiene.
Stortinget fastsetter utdanningsstøtten og avgjør hvor
stor del som skal gis som stipend, samt kostnadsnorm og satser for
støtte til livsopphold, mens departementet gir forskrifter
om tildeling av utdanningsstøtten, faglige krav, grenser
for hvor mange år støtten kan tildeles, søknadsfrister
og aldersgrenser.
Systemet er lagt opp slik at basisstøtten blir utbetalt
månedlig fra Statens lånekasse for utdanning.
Basisstøtten er for inneværende studieår
på 8 140 kroner per måned, og alt utbetales
som lån. For søkere som ikke bor sammen med foreldrene
sine, og som ikke har høyere inntekt eller formue enn det
forskriftene tillater, kan 40 prosent av dette lånet bli
omgjort til stipend. For vårsemesteret 2007 kan 3 256
kroner av basisstøtten bli omgjort til stipend hvis studenten avlegger
tretti studiepoeng, som er normert studieprogresjon.
På bakgrunn av dette kan man si at stipendandelene man
får, avhenger av tre forhold. For det første er
det avhengig av studiepoengproduksjon, for det andre er det avhengig
av om du er "hjemmeboende student" eller "borteboende student" og
for det tredje er det avhengig av inntekt og formue. Maksimal stipendandel
er førti prosent uansett, og hvis, og bare hvis, man følger
normert studiepoengproduksjon. Problemet er at etter dagens system
er det to grupper som ikke har mulighet til å få maksimal
stipendandel på førti prosent; nemlig de "hjemmeboende
studentene" og studenter som tjener mer enn 116 983 kroner i året,
eller har en formue på over 231 426 kroner.
I dag er ordningen lagt opp slik at studenter som bor hjemme
i foreldrenes hus, ikke har rett til stipend, men får hele
utdanningsstøtten utbetalt som lån. Man får
altså utdanningsstipend bare når man har flyttet fra
foreldrene sine. Bor du derimot i samme hus som foreldrene dine,
får du stipend bare hvis huset er delt inn i flere enn
fire forskjellige og klart atskilte enheter. Det er altså ikke
nok at man bor i egen boenhet i foreldrenes hus eller betaler husleie.
Hele støtten (maksimum 8 290 kroner per måned)
blir da utbetalt som lån, og lånet blir heller
ikke omgjort til stipend ved fullført utdanning. Imidlertid
kan søkere som er gift eller har barn å forsørge,
og som bor sammen med barnet, få lån omgjort til
stipend selv om vedkommende bor sammen med foreldrene.
For borteboende studenter er studiefinansieringen lagt opp slik
at man får omgjort deler av lånet til utdanningsstipend
proporsjonalt med hvor mange studiepoeng man avlegger hvert semester.
En av årsakene til at dette ble innført med kvalitetsreformen,
var å bidra til økt studiepoengproduksjon og å bidra
til økt studieprogresjon. I ordningen ligger også et
incitament og en belønningsordning for studenter som avlegger
studiene på normert tid, noe forslagsstillerne mente var
et viktig bidrag til å gjøre studiefinansieringssystemet
mer prestasjonsbasert. Forslagsstillerne finner det imidlertid merkelig
at ikke tilsvarende incitamentordninger finnes for "hjemmeboende
studenter". Forslagsstillerne er også av den oppfatning at
det er merkelig at myndige studenter, som bor i foreldrenes hus,
ikke har rett til samme ordninger som "borteboende studenter". Når
mennesker er myndige, skal offentlige organer, etter forslagsstillers
oppfatning, ikke legge seg opp i hvor disse menneskene bor, og om
disse studentene betaler husleie til sine foreldre eller til en
annen utleier bør ikke være av betydning for studiestøtten.
Et oppslag i studentavisen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige
universitet (NTNU), Under Dusken, 26. mars
2007, viser at studenter som svindler Statens lånekasse
for utdanning er et stort problem, og at dette anslagsvis skal ha
kostet Statens lånekasse for utdanning 40 mill. kroner
i 2001. Svindelen skjer ifølge Under
Dusken ved at studenter bor hjemme, men at de oppgir adresse
til kjæreste eller venner. En student forteller til Under Dusken at han leide en studentleilighet
og meldte flytting til denne adressen. Selv bodde han hjemme mens
han leide ut denne leiligheten til en annen student. På denne
måten kan man tjene 3 316 kroner ekstra per måned
i motsetning til hvis man skulle fulgt regelverket og bodd hjemme.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at slik svindel selvfølgelig
ikke skal finne sted, men når svindelproblemet er så stort,
kan det være et tegn på at systemet oppleves som
urettferdig, og at systemet egentlig mangler en god samfunnsøkonomisk
begrunnelse.
Forslagsstillerne mener derfor at et system der stipender ikke
blir behovsprøvd etter om man bor hjemme eller borte, bør
innføres. Det kan være mange årsaker
til at studentene velger å bo hos sine foreldre, og forslagsstillerne
er av den oppfatning at man ikke økonomisk skal straffes
for hvor man ønsker å bo. Forslagsstillerne er
også av den oppfatning at grensene for når man
er å betrakte som "hjemmeboende student" og "borteboende
student", er kunstige. Etter dette systemet vil altså en
student som bor hjemme ikke få stipend, mens en student
som bor i en leilighet eid av foreldrene, men på annet
sted enn folkeregistrert adresse, vil få stipend. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at hvem studentene betaler husleie til, er
totalt likegyldig i forhold til utdanningsstøtte, og at de
såkalte "hjemmeboende studentene" bør ha samme
rettigheter som de "borteboende studentene".
For å få maksimalt stipend, etter dagens system, kan
man ikke ha en personinntekt over 116 983 kroner hvis man
studerer hele kalenderåret, eller 292 458 kroner
hvis man har fått utdanningsstøtte for sju måneder,
eller mindre i et kalenderår. Som personinntekt
regnes all skattepliktig brutto arbeidsinntekt og alle skattbare
trygde- og pensjonsytelser. Går man over disse grensene,
blir stipendet redusert med fem prosent per måned av det
beløpet som er over frigrensene. Dette betyr at tjener
en student for eksempel 150 000 kroner i 2007, vil 16 508
kroner av utdanningsstipendet bli omgjort til lån. Tjener
studenten 200 000 kroner, vil i praksis hele stipendet
bli omgjort til lån.
For å få maksimalt utdanningsstipend kan man heller
ikke ha formue over 231 426 kroner i 2007, eller 444 553
kroner samlet hvis man er gift eller samboer med felles barn. Hvis
formuen er over disse grensene, blir stipendet redusert med to prosent
per måned av det beløpet som er over grensen hvis
man er enslig. Hvis man er gift, samboer eller registrert partner
med felles barn, blir stipendet redusert med en prosent per måned
av den delen av formuen som er over frigrensen. Dette betyr at har
studenten en formue på 400 000 kroner og er enslig,
vil utdanningsstipendet i 2007 bli redusert med ca. 33 700
kroner.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at man skal motivere flest
mulig til å være heltidsstudenter, og vil vise
til at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjettforslag for
2007 fremmet forslag om at det samlede stipendet og låneandelen
må økes for å gi studentene mulighet
til å være heltidsstudenter. Imidlertid er forslagsstillerne
opptatt av at studenter som ønsker å arbeide ved
siden av studiene skal bli motivert, og ikke straffet for dette.
Etter dagens system vil mange studenter arbeide inntil de tjener
116 983 kroner, og etter dette vil det ikke være økonomisk
lønnsomt å arbeide flere timer siden de etter
skatt og omgjøring av stipend til lån, i realiteten
ikke vil sitte igjen med noen økonomisk gevinst for denne
arbeidsinnsatsen. En slik inntektsgrense fremstår både
som kunstig og ubegrunnet, og forslagsstillerne er derfor av den
oppfatning at denne grensen må heves slik at studenter som
mestrer å følge både normert studiepoengprogresjon
og å arbeide ved siden av studiene, ikke skal bli straffet
for dette.
Når det gjelder formue, vil forslagsstillerne understreke
at formue er mer enn rene penger. Siden formuen folk har ervervet
seg allerede er skattlagt, mener forslagsstillerne det er urimelig
at studenter med formue skal bli straffet ytterligere for dette
ved ikke å ha mulighet til å få samme
stipendordninger som studenter uten formue. Det er også viktig å understreke
at selv om man har en formue på over 300 000 kroner,
betyr ikke dette at man har mer penger til forbruk enn studenter
uten formue. Denne formuen kan for eksempel være bundet
opp i eiendom eller bolig som studentene kan ha arvet. Det er uheldig
at disse studentene skal få en høyere lånebyrde enn
studenter uten slik formue.
På bakgrunn av dette fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag for å fjerne skillet mellom borteboende og hjemmeboende studenter, slik at alle studenter, uavhengig av bosted, har samme mulighet for utdanningsstøtte gjennom lånekassen.
II
Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag for gradvis å heve inntektsgrensen for hva man kan tjene før stipendandelen blir redusert.
III
Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag for gradvis å heve grensen for hvor mye studenter kan ha i formue før de får redusert stipendandel.
29. mai 2007