I Norge skjer omsetningen av dagligvarer fra butikk (99 pst.)
gjennom kjedene til de fire dagligvaregrupperingene Norgesgruppen,
HakonGruppen, COOP og Reitan/Narvesen. Antallet store markedsaktører
er representativt for europeisk matvarebransje, men markedsandelen
til de fire store grupperingene i Norge er uvanlig stor.
Mens dagligvaregruppene så langt har innlemmet butikkene
i sine kjeder, inngår i økende grad bensinstasjoner,
storkiosker og storhusholdninger i gruppenes virksomhetsområde.
En internasjonalisering av sektoren er i gang, i første
rekke i form av nordiske samarbeidskonstellasjoner.
Utvalget i de ulike kjedebutikkene har sin bakgrunn i avtaler
som forhandles frem mellom dagligvaregruppene og den enkelte produsent/leverandør. Det
er i disse forhandlingsrundene at gruppene har mulighet for å presse
på pris og leveringsbetingelser, og hvor det vil være
den enkelte leverandør/produsents markedsstyrke
som er viktig for å få i stand en avtale. De største
og mest innarbeidede produsenter og leverandører står
sterkest, og en ny produsent eller leverandør har forholdsvis
liten sjanse i disse forhandlingene. En fersk rapport fra Konkurransetilsynet
(«Konkurranseforhold i Dagligvarehandelen») slår
fast at paraplykjedenes kjøpermakt har økt på bekostning
av leverandørene.
Tilsynets rapport påpeker at den horisontale integrasjonen
i dagligvaremarkedet har vært med på å skape
en større maktbalanse mellom de ulike leddene i verdikjeden,
og at dette har lagt grunnlag for effektivitetsgevinster i bransjen.
Men tilsynet reiser spørsmålet om kjøpermakten
nå er blitt for stor, og peker på at kjøpermakten
på detaljistleddet er et tema som bør følges
fremover.
Situasjonen for mindre grossister, produsenter og leverandører
er blitt svært vanskelig. Konkurransen på innkjøpssiden
er blitt mindre, og et begrenset antall leverandører dominerer
utvalget i butikkhyllene. Noen få eiere i dagligvaregruppene
er vinnere i en sektor som kunne ha mange vinnere.
Dagligvaregruppene satser på egne merker, noe som gir
gruppene spillerom med hensyn til relativ prissetting og avansemarginer.
Dette kan, ifølge Konkurransetilsynet, virke gunstig inn
på priskonkurransen og utvalget så lenge markedsandelen
til de «private» merkene er liten. Satsingen i
denne retningen er imidlertid sterk, og det er en interessant debatt om
forbrukeren er tjent med stadig flere produkter man ikke kjenner
opprinnelsen eller kvalitetsspesifikasjonene til og høye
priser på alternativene.
De avtaler som mindre produsenter/leverandører fra
tid til annen lykkes med å få med en av gruppene, er
gjerne «lav profil» avtaler som innebærer
mindre oppfølging og større fare for å bli
byttet ut. I sjeldne tilfelle hvor varen blir tatt inn direkte av
butikken, eller hvor den kommer på listen over valgfritt
sortiment, må varen konkurrere med produkter hvor gruppene
har oppnådd rabattavtaler gjennom innkjøp av store
varemengder til kjedene.
Generelt legger kjedene vekten på volumsalg og hurtig
omsetning, og det er ikke så lett å identifisere hvordan
kjedenes uttrykte interesse for kvalitetsutvikling og produktmangfold
manifesterer seg. Ettersom kjedene har all omsetning av matvarer
fra butikk i Norge, blir kjedenes kjøpermakt et problem
for forbrukeren og for store deler av det næringsliv som
er orientert mot produksjon eller leveranser av næringsmidler.
Det er etter vårt syn også andre forhold som
bidrar til å begrense konkurransen på innkjøpssiden. De
som ikke får sine produkter akseptert av en kjede, kanskje
fordi de ikke har den finansielle styrke som kjedene legger til
grunn for samarbeid, står i realiteten overfor valget mellom
anonymt å produsere kjedens egne merkevarer eller å legge
ned. Denne situasjonen reduserer fortløpende antallet konkurrenter.
Etter vårt syn er det elementer i de vareavtaler som
kjedene inngår med sterke produsenter/leverandører
som i særlig grad favoriserer finansiell styrke og enkel
administrasjon over pris og kvalitet, og som derfor virker begrensende
på produktkonkurransen. Det kan dreie seg om krav om innbetaling
av store summer i «markedsføringsstøtte» for å ta
et produkt inn i en kjede. Slike innbetalinger kan være
knyttet opp til klausuler som begrenser salg til konkurrerende kjeder
eller inntak av varer fra konkurrerende produsenter. Det er ikke
uvanlig å bli avkrevet en vesentlig «listeføringsavgift» for
at et produkt skal inngå i en kjedes valgfrie sortiment
(som kan utgjøre for eksempel 5 pst. av utvalget i en butikk).
Leverandøren må altså betale uten å være
sikret mulighet for salg. Det synes utbredt å koble salg
av et produkt til salg av et annet fra samme leverandør,
uavhengig av konkurrentbildet for det produktet.
Ifølge Konkurransetilsynets rapport, synes forholdene å ligge
godt til rette for stilltiende prissamarbeid ved at det kun er fire
aktører som alle har langsiktige interesser. Dette er i
så fall egnet til å dempe gruppenes interesse
for å ta inn flere og billigere varianter. Det er viktig å sikre
at konkurranselovgivningen, og håndhevingen av den, bidrar
til diversifisering slik at muligheten for stilltiende prissamarbeid blir
liten. Motarbeiding av kartelldannelser er sterkt prioritert i andre
lands konkurransepolitikk (jf. for eksempel omtale av Storbritannias
konkurranselov under).
Konkurransesituasjonen i norsk dagligvarebransje innebærer
i sum at det i dag er stor risiko forbundet med å bringe
nye produkter til markedet. Det er liten reell konkurransemulighet
for mange aktører i næringsmiddelbransjen, og
resultatet er svært få uavhengige produsenter
av næringsmidler i Norge. Forbrukernes ønske om
mangfold blir ikke imøtekommet i den grad en kunne forvente.
Forslagsstillerne tror Regjeringens verdiskapingsprogram for
norsk matproduksjon vil gi bidrag i retning av profesjonalisering
og strukturering av mindre produsenters markedsadferd vis-à-vis
dagligvaregruppene. Dette vil kunne styrke mulighetene for samarbeid
med kjedene om salg. Men det er grunn til å stille spørsmål
ved om slike initiativer kan bringe de ønskede resultater
med hensyn til stimulerende konkurranse og produktdiversifisering
når produktene møter det eksisterende konkurranseklima
i kjedene.
Det er grunn til å anta at en rekke bedrifter først vil
kunne skapes eller ta steget ut på et større marked dersom
de får bedre beskyttelse mot utøvelse av kjedemakt.
I et konkurranseklima hvor det er varens pris, kvalitet og nyskapning
som står i fokus vil langt flere produkter kunne klare
seg bra. Lokal/regional næringsmiddelproduksjon
er kulturbærere og en viktig kilde til sysselsetting og
verdiskaping. Sysselsettings- og verdiskapingstallene i kjedene
må naturligvis ses i sammenheng med det faktum at det ikke
lenger er mulig å drive i matbransjen uavhengig av dem.