Til Stortinget
Tilgangen på arbeidskraft er i dag det største
hinderet for fortsatt vekst i norsk økonomi. Samtidig viser
tallene at det finnes en stor arbeidskraftsreserve i grupper som
er under attføring, som har funksjonshemninger, som er
sosialklienter og lignende.
Felles for mange av de vanskeligstilte gruppene på arbeidsmarkedet
er at det krever litt mer å få dem formidlet til
arbeid enn for andre arbeidstakere. Litt mer kan bety klarere direkte
markedsføring overfor arbeidsgivere fra arbeidsformidlers
side. Enkelte mennesker krever større tiltak som målrettet
kompetanseheving og for enkelte grupper må en starte med ren
arbeidstrening.
Etter forslagsstillernes mening må det være
et klart formål å få flest mulig inn
i ordinært arbeid og bli selvforsørgende. En reproduserende
fattigdom hindres først og fremst ved å gjøre
flest mulig selvforsørgende og delaktige i arbeidslivet.
Likevel blir i dag unge funksjonshemmede uføretrygdet
til tross for at de ønsker å arbeide, fordi de selv
eller Aetat ikke klarer å skaffe dem arbeid. Sosialklienter
fortsetter over år som sosialhjelpsmottakere fordi kommunene
ikke setter i gang arbeidstreningstiltak og får i stand
tverrfaglig samarbeid. Språket hindrer personer med innvandrerbakgrunn
i å komme inn på arbeidsmarkedet.
Gruppen vanskeligstilte er sammensatt og mangeartet. Tiltakene
som settes inn for å få dem i arbeid har ikke
samme mangfoldet. Aetat sitter i dag på hoveddelen av virkemidlene,
men viser ikke stor grad av kreativitet overfor de vanskeligst formidlingsbare. Forslagsstillerne
mener derfor det trengs en holdningsendring for å få frem
et mangfold av tiltak som kan få flere i arbeid både
for samfunnets og den enkeltes skyld.
Et slikt mangfold av tiltak mener forslagsstillerne kun vil oppstå ved
at det innføres former for konkurranse om å formidle
vanskeligstilt arbeidskraft. En rekke enkelterfaringer tyder på at
resultatene kan bli bedre hvis Aetats faktiske monopol på arbeidet
med vanskeligstilte grupper utfordres gjennom konkurranse. Erfaringene
som vil kunne trekkes vil gi impulser både til Aetats ordinære
arbeid og danne grunnlag for eventuelle nyorganiseringer.
Forslagsstillerne vil peke på at det har vært
fremsatt ønsker om å kunne drive slikt arbeid
som har møtt negative holdninger fra Aetat. Frikommuneforsøket
i Grimstad med total omorganisering av arbeidet har gitt langvarige
resultater for de mest «belastede» gruppene, men
ble ikke videreført. Forsøkene på å etablere
tilsvarende prosjekt er omtalt i forbindelse med «forskjell-Norge»-meldingen,
men utviklingen går meget sent.
Søgne Jobbsenter (samarbeid mellom Brennåsen arbeidskontor
og Søgne kommune) søkte i 1998 om å få forsette
det vellykkede arbeidet de hadde hatt overfor ordinære
arbeidssøkende, og med attføringsklienter fra
1999, men fikk avslag fra Aetat.
Som en del av avslaget skrev daværende fylkesarbeidssjef:
«Fylkesarbeidskontoret mener det i en større
sammenheng og lengre perspektiv ikke vil tjene etatens politiske
legitimitet, eksistensgrunnlag og ressurstilgang å bruke
tiltaksmidler (kap. 1591) eller ytelser forbeholdt dekning av arbeidssøkernes
individuelle rettigheter (kap. 2543) til å kjøpe
tjenester som det tilligger arbeidsmarkedsetaten å produsere?»
Det formelle avslagsgrunnlaget var at lovverket ikke ga adgang
til å la andre enn Aetat ta ansvaret for attføringsklienter.
Men fylkesarbeidssjefens brev gir inntrykk av en etat som er mer
opptatt av sin egen legitimitet enn å finne frem til best
mulige løsninger.
Det er derfor etter forslagsstillernes mening behov for å iverksette
tiltak som kan gi nye impulser og organisasjonsmodeller i dette
arbeidet. Hovedutgangspunktet må være at de virkemidlene
som Aetat i dag rår over og eventuelle individuelle rettigheter f.eks.
atføringstiltak og lønnstilskudd kan følge
med klientene til samarbeidspartneren. På lik linje med det
som skjer i en rekke andre land bør en kunne etablere formidlingskontrakter
med andre organisasjoner og private selskap. Vi vil peke på at
det finnes en rekke mulige samarbeidspartnere:
Fra 1. juli 2000 er det tillatt med privat arbeidsformidling
og utleie. Vikarbyråene har en ressurs i det kontaktapparat
som de har overfor arbeidsgivere og bør være en
naturlig samarbeidspartner for Aetat.
Som ansvarlige for sosiale tjenester og sosialhjelpsutbetalinger
har kommunene allerede i dag et ansvar for målgruppen. Å ha
forsøk hvor kommuner får totalansvaret og disposisjon
over virkemidler, f.eks. modellen i Grimstad, synes som et meget
viktig område å utprøve.
Både på motiveringsområdet og markedsføringsområdet
kan ulike selvhjelpsgrupper være gode formidlere. F.eks.
er enkelte innvandrerorganisasjoner opptatt av å bidra
til å senke arbeidsledigheten i sin etniske gruppe gjennom å kartlegge
kunnskap/kvalifikasjoner og drive markedsføring
direkte overfor relevante arbeidsgivere. Det samme kan man tenke
seg for gruppen eldre arbeidstakere. I Sverige eksisterer det en
privat formidling som heter «Wise and fifty».
I dag driver mange av disse en viss grad av formidling. For arbeidstaker
med yrkes/funksjonshemninger men med relevant fagutdanning,
vil disse være gode samarbeidspartnere hvis virkemidlene
til Aetat kan følge med.
Listen er ikke uttømmende og det viktigste er etter
forslagsstillernes mening at man åpner for den kreativitet
som ligger i en rekke organisasjoner og bedrifter til å utforme
programmer og tiltak.
Undertegnede foreslår derfor at man etablerer en forsøksordning
etter disse retningslinjer og at prosjekter kan iverksettes fra
2. halvår 2001 og at Stortinget i god tid før
dette får seg forelagt en tilbakemelding om prosjektutforming
og eventuelle regelverksendringer som må gjennomføres.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen etablere en prøveordning
med konkurranse om arbeidsformidling av personer som krever ekstra
tilrettelegging og oppfølging i arbeidsmarkedet etter den
modell som skisseres i Dokument nr. 8:14 (2000-2001).
26. oktober 2000