4. Konklusjon

Forslagsstillerne vil hevde at Regjering og Storting ikke lenger kan abdisere fra sitt ansvar ved å skylde på de lokale folkevalgte organers prioriteringer. Den tid da Stortinget passivt kan slå seg til ro med standardsvaret til Regjeringen om at helsetilbudet er et ansvar for fylkeskommunene og at alt ansvar hviler på fylkespolitikerne er nå forbi.

Forslagsstillerne mener Regjering og Storting må påta seg et direkte styringsansvar og inngrepsansvar når forholdene for syke mennesker med store smerter og et akutt behandlingsbehov ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Man kan ikke som en kelner toe sine hender ved å si oppgitt: «Det er ikke mitt bord!».

Regjeringen og Stortinget har alle nødvendige virkemidler tilgjengelig hvis det er politisk vilje hos flertallet til å handle. Det kan gjennomføres lovendringer som overfører ansvaret for behandlingen ved fylkeskommunale sykehus til et statlig finansielt ansvar utenfor det ordinære oppdelte og oppstykkede helsevesen.

Forslagsstillerne vil ikke unnlate å peke på at dersom Fremskrittspartiets helsepolitikk slik den ble fremlagt i Dokument nr. 8:11 for 1985-86 «Om et behovsstyrt helsevesen» og Dokument nr. 8:54 for 1992-93 «Om et pasientstyrt helsevesen» hadde vært gjennomført, ville problemene ikke ha oppstått.

Når nedenforstående forslag fremmes er det således et subsidiært forslag basert på de håpløse mang­ler Regjeringen og stortingsflertallet har ansvaret for når det gjelder helsevesenet i Norge.

Forslagsstillerne mener at den akuttmedisinske beredskapen ved Sykehuset Østfold - Askim skal videreføres inntil Stortinget har behandlet Akuttmeldingen basert på NOU 1998:9 etter den pågående høring.