Jeg viser til brev av 4. februar 2010, der det
bes om en uttalelse til følgende representantforslag fra stortingsrepresentantene
Hans Olav Syversen, Dagrun Eriksen og Knut Arild Hareide, fremmet
i Dokument 8:46 S (2009–2010): ”Stortinget ber Regjeringen om snarest
å gi Island tydelige forsikringer om at Norges bistand til Island
i form av låneutbetalinger vil skje uavhengig av hva som måtte skje
med Icesave-avtalen.”
Jeg verdsetter den støtten til Island som kommer til
uttrykk i forslaget fra representantene Syversen, Eriksen og Hareide.
Helt siden den islandske finanssektoren brøt sammen høsten 2008,
har det vært Regjeringens linje å gå foran i det internasjonale
samarbeidet for å stabilisere Islands økonomi. Det ser ut til å
være tverrpolitisk enighet om at Norge skal være solidarisk med
Island i den vanskelige situasjonen landet har kommet i.
Regjeringen har ikke gjort de konkrete Icesave-avtalene
mellom Island, Nederland og Storbritannia til en betingelse for
videre utbetaling av det norske lånet til Island. Det som imidlertid
er en betingelse, er at IMFs styre godkjenner neste gjennomgang
av Islands stabiliseringsprogram, og at Island står ved sine innskytergarantiforpliktelser
i henhold til EØS-avtalen, noe den islandske regjeringen har understreket
at Island gjør.
Vilkårene for det norske lånet er beskrevet
i St.prp. nr. 47 (2008-2009) Om statsgaranti
for Norges Banks lån til Sedlabanki Islands. I proposisjonen
heter det blant annet:
Danmark, Finland, Norge og Sverige har satt som
forutsetning for lånet at Island følger stabiliseringsprogrammet
med IMF, og at gjennomgangene av dette programmet godkjennes i IMF-styret.
I dette ligger blant annet at Island overholder sine internasjonale
forpliktelser, herunder innskuddsgarantiforpliktelser i henhold
til EØS-regelverket, samt at Island gjennomfører nødvendig konsolidering
av offentlige finanser for å gjenreise tilliten til Islands økonomi.
Det er også en forutsetning at de landene som er mest berørt av
underdekningen i den islandske innskuddsgarantiordningen, gir lån
for å finansiere de forpliktelser som den islandske stat tar på
seg i den sammenheng.
Stortinget sluttet seg til Regjeringens forslag
i proposisjonen etter enstemmig innstilling fra Finanskomiteen,
jf. Innst. S. nr. 221 (2008-2009).
Etter at Stortinget behandlet denne proposisjonen
har gjenopprettingen av islandsk økonomi kommet et godt stykke videre.
Utviklingen gjennom de siste månedene har fått betydelig oppmerksomhet
i norske og internasjonale medier, herunder håndteringen av innskuddsgarantier knyttet
til islandske bankfilialer i andre EØS-land. Jeg vil derfor benytte
anledningen til å gi en bredere orientering om dette, og om den økonomiske
situasjonen i Island.
Island inngikk 19. november 2008 en avtale med Det
internasjonale valutafondet (IMF) om et stabiliseringsprogram. For
å finansiere programmet gikk Norge sammen med Danmark, Finland og Sverige
om å tilby langsiktige lån i tillegg til direkte lån fra IMF. Det
norske lånet er organisert som et lån fra Norges Bank til den islandske sentralbanken
med garantier fra den islandske og den norske stat. Stortinget ga
14. mai 2009 Finansdepartementet fullmakt til å stille statsgaranti,
jf. St.prp. nr. 47 (2008-2009) og Innst. S. nr. 221 (2008-2009).
5. juli 2009 ble de konkrete låneavtalene undertegnet. Fra norsk
side har en lagt stor vekt på et tett nordisk samarbeid om støtte
til Island.
Det totale lånebeløpet Island tilbys fra de
nordiske landene, er fastsatt til 1,775 mrd. euro. Den norske andelen
utgjør 480 mill. euro, dvs. om lag 4 mrd. kroner. De nordiske lånene
har like vilkår, med en rente lik tre måneders EURIBOR + 2,75 prosentpoeng.
Med dagens markedsrenter blir dette om lag 3,5 pst. p. a. Løpetiden
er 12 år, med 5 års avdragsfrihet og 7 års tilbakebetalingstid.
Pengemarkedsrente i euro. Denne var på 0,7 pst. den 5. februar
2010.
De nordiske lånene er i henhold til låneavtalene inndelt
i fire like transjer som blir utbetalt i forbindelse med IMF-styrets
godkjenning av framdriften for stabiliseringsprogrammet. Første transje
ble gjort tilgjengelig i forbindelse med første gjennomgang 28. oktober
2009. Av de 120 mill. euro av det norske lånet som ble stilt til disposisjon,
har Island valgt å få utbetalt 81 mill. euro. Resten vil Island
kunne trekke på senere.
En bank som er etablert i en EØS-stat kan etablere
seg i andre EØS-stater ved enten å opprette en datterbank eller
en filial. En datterbank er en selvstendig juridisk enhet som vil
være underlagt tilsyn og reguleringer i vertslandet. En filial er
ikke en selvstendig juridisk enhet og er hovedsakelig underlagt
tilsyn og reguleringer i hjemlandet. EØS-regelverket sikrer en institusjon
rett til å velge en av disse to formene ved etablering i et annet
EØS-land. Dette innebærer at myndighetene i et vertsland har plikt
til å akseptere utenlandske filialbanker, selv om viktige tilsynsmessige
forhold som soliditet mv. vil være hjemlandsmyndighetenes ansvar.
EØS-avtalen pålegger videre at det etableres en innskytergarantiordning
for alle banker under nasjonalt tilsyn som skal dekke minst 20 000 euro
per innskyter per bank.
Den islandske banken Landsbanki opprettet filialer
i Storbritannia og Nederland og markedsførte virksomheten under
navnet Icesave. I tråd med EØS-avtalen var det islandske myndigheter som
hadde hovedansvaret for tilsyn også med virksomheten i filialene
i utlandet. Den islandske innskuddsgarantiordningen dekket innskudd
opp til 20 887 euro per innskyter per bank.
Da de tre største bankene på Island ble satt
under administrasjon i oktober 2008, sørget islandske myndigheter
for at innskudd i disse bankene gjennom filialer på Island (i hovedsak
fra innlendinger) var fullt ut dekket, uten at en tilsvarende garanti
ble utstedt for innskudd gjennom filialer i utlandet (i hovedsak
fra utlendinger). Dette skjedde til tross for at innskuddene var
i samme juridiske enhet og med samme innskuddsgaranti. Den innenlandske
virksomheten, herunder alle innskudd gjennom innenlandske filialer,
ble flyttet til tre nye statseide banker som ble drevet videre.
Utenlandsdelen av virksomheten i de tre gamle bankene ble deretter satt
til avvikling. Denne forskjellsbehandlingen skapte reaksjoner i
EU-land.
Den 13. november 2008 ble det holdt konsultasjoner
mellom Island og EUs medlemsstater og institusjoner. Det ble slått
fast at direktivet om innskytergarantier er gjennomført i EØS-avtalen,
og at reglene derved kommer til samme anvendelse i Island som de
gjør i EUs medlemsland. På denne bakgrunn har Storbritannia og Nederland
krevd at Island skal dekke innskudd i Icesave-filialene i disse
to landene opp til grensen på 20 887 euro per innskyter per bank.
Til sammen beløper dette seg til om lag 4 mrd. euro. En betydelig
del av dette forventes dekket av boet i den fallerte banken. Anslag
fra 70 pst. til 90 pst. har vært gitt. Disse midlene er ikke umiddelbart tilgjengelige,
men vil frigjøres etter hvert som for eksempel utlån tilbakebetales.
Den 5. juni 2009 ble Islands regjering enig
med Storbritannia og Nederland om at den islandske stat tar på seg
ansvaret for innskytergarantiforpliktelser fra Icesave som brutto
svarer til om lag 4 mrd. euro. Det ble videre avtalt at dette skal
finansieres gjennom et lån fra Storbritannia og et fra Nederland
med 15 års løpetid og fast rente på 5,55 pst. p.a. De første 7 årene
skal verken avdrag eller renter betales, men påløpte renter tillegges
hovedstolene.
Alltinget vedtok 28. august 2009 en rekke betingelser
for å godkjenne den statsgarantien som avtalene krever. Lovvedtaket
ble deretter undertegnet av den islandske presidenten. Det ble blant
annet tatt forbehold om revisjon av avtalene dersom en autoritativ
domstol skulle komme til den konklusjon at Islands forpliktelser
ikke var så omfattende som Island i utgangspunktet hadde gått med
på. Island har imidlertid, etter det jeg er kjent med, ikke innhentet
noen slik rettslig avklaring. For øvrig ble det satt et tak for
de årlige betalingene i nedbetalingsperioden 2016-2024 knyttet til
utviklingen i Islands økonomi. Taket innebar at betalingene ikke
skulle overstige en viss prosentsats av veksten i Islands BNP etter
2008, henholdsvis 2 pst. i avtalen med Nederland og 4 pst. i avtalen
med Storbritannia. Dette innebar at det ikke ville være sikkert
at lånene ble nedbetalt innen 2024, samtidig som en ev. restgjeld
etter dette tidspunktet ikke ville være omfattet av statsgarantien.
Dette aksepterte ikke Storbritannia og Nederland.
Den 19. oktober 2009 signerte den islandske regjeringen
tilleggsavtaler til de opprinnelige Icesave-avtalene med Storbritannia
og Nederland, der de fleste av Alltingets betingelser er innarbeidet.
Den viktigste endringen i forhold til betingelsene i Alltingets
første vedtak var at statsgarantien forlenges ut over 2024, inntil lånene
er nedbetalt fullt ut. Lovforslag i tråd med avtaleendringene ble
fremmet samme dag.
Alltinget godkjente 30. desember 2009 de reforhandlede
Icesave-avtalene gjennom å vedta statsgarantien som avtalene forutsetter
(33 mot 30 stemmer). Den 5. januar 2010 annonserte imidlertid den
islandske presidenten, Olafur Ragnar Grimsson, at han ikke ville
underskrive Alltingets vedtak, men legge dette ut for godkjenning
ved folkeavstemning slik grunnloven åpner for. Formelt betyr dette
at vedtaket trer i kraft, men at det senere vil bli suspendert dersom det
blir avvist i folkeavstemningen. Folkeavstemningen er berammet til
6. mars. Alltinget har anledning til eventuelt å trekke tilbake vedtaket
før folkeavstemningen.
Etter hva jeg forstår, har det i de siste dagene vært
drøftinger mellom regjeringen og opposisjonen på Island, og også
kontakter med britiske og nederlandske myndigheter, om muligheter for
å gjøre Icesave-avtalene mindre byrdefulle for Island. Den islandske
regjeringen har også hatt kontakt med Europakommisjonen om situasjonen.
Fra norsk side vil vi holde oss orientert om utviklingen så godt
det lar seg gjøre.
Et stabiliseringsprogram med IMF må være fullfinansiert
før det settes i verk. Hensikten er å sikre programmets troverdighet.
Stabiliseringsprogrammet forutsetter at Island honorerer sine internasjonale
forpliktelser, og at de land som sterkest er berørt av underdekningen
i den islandske garantiordningen, gir lån for å finansiere de forpliktelser
den islandske stat tar på seg i den forbindelse. Dette er naturligvis
ikke til hinder for at Island kan låne penger hos andre enn Storbritannia
og Nederland om det skulle vise seg å være mer gunstig.
De nordiske långiverlandenes holdning har hele tiden
vært at Island må honorere sine internasjonale forpliktelser, herunder
EØS-forpliktelser vedrørende innskuddsgarantier, slik stabiliseringsprogrammet
med IMF legger til grunn. Videre er finansieringen av innskytergarantiforpliktelsene
av potensielt svært stor betydning for bærekraften i Islands stabiliseringsprogram. Derfor
har de nordiske långiverne hele tiden hatt som forutsetning at de
land som er mest berørt av underdekningen i den islandske garantiordningen,
gir lån for å finansiere disse forpliktelsene.
Verken IMF, Norge eller de andre bilaterale kreditorene
har lagt eksplisitte føringer på hvordan Island skal håndtere Icesave-saken,
men har forutsatt at EØS-forpliktelsene og andre internasjonale
forpliktelser ivaretas. Det er ikke til hinder, og har heller ikke
vært til hinder, for at Island kan prøve saken for en internasjonal
domstol dersom Island skulle ønske dette. Det har heller ikke vært
satt noen tidsfrist, men det har vært lagt vekt på at det er en
viss framdrift i prosessene. Den islandske presidentens beslutning om
ikke å skrive under Alltingets vedtak av 30. desember 2009 om statsgaranti
for Icesave-avtalene har skapt ny usikkerhet. Dersom det blir nei
i en folkeavstemning vil det ikke foreligge noen gyldig avtale med
Nederland og Storbritannia.
Den norske regjeringen har understreket at Norge
står ved sine forpliktelser overfor Island gjennom de lån som er
stilt til disposisjon, og at vi stoler på den islandske regjeringens
forsikringer om at den vil overholde de internasjonale forpliktelsene.
Derfor har vi også sagt til de øvrige nordiske land at vi håper
at dette spørsmålet blir avklart slik at det ikke blir ytterligere
forsinkelser i stabiliseringsprogrammet, og at Norge ønsker at neste
gjennomgang av programmet i IMFs styre kan skje så snart som mulig.
Det er ikke satt noen dato for denne gjennomgangen.
Det er IMFs administrasjon som må beslutte når det
er riktig å gjennomføre neste styrebehandling. Slik jeg ser det
er både IMF og Island avhengige av støtte fra det internasjonale
samfunnet for å komme videre. Selv om det ikke er noen formelle
forbindelser mellom IMF-programmet og Icesave-avtalene, ser det
ut til at en avklaring av Icesave-saken vil være av stor betydning
for å oppnå slik støtte.
Regjeringen arbeider for en utvikling der Island får
bred internasjonal forankring for sine gjenoppbyggingsbestrebelser.
Stabiliseringsprogrammet med IMF representerer nettopp denne forankringen.
Uten et IMF-program og uten å ha fått avklart sine EØS-forpliktelser,
vil Island gå en vanskelig tid i møte. Det viktigste nå er derfor å
få på plass grunnlaget for at IMFs styre – der Norge er representert
sammen med de andre nordiske og baltiske land med en felles styrerepresentant
– kan behandle og godkjenne neste gjennomgang av IMF-programmet.
Det er dette islandske myndigheter er opptatt av, og det er også
det den norske regjeringen arbeider for.
Regjeringen følger utviklingen nøye, og statsministeren,
utenriksministeren og jeg har god kontakt med våre islandske motparter. Regjeringen
legger vekt på at vi i Norge skal gjøre det vi kan for å støtte
den islandske regjeringens arbeid for å stabilisere økonomien og
å få tillit fra det internasjonale samfunnet.
Island er et velutviklet og velstående land
med bruttonasjonalprodukt per innbygger over europagjennomsnittet,
selv nå etter bankkollapsen. Islandsk økonomi er dynamisk og konkurranseevnen
er god.
Islandske myndigheters siste prognoser for økonomien,
publisert i oktober 2009, anslår at BNP i 2009 og 2010 vil falle
med henholdsvis 8,4 pst. og 1,9 pst. Der er særlig privat forbruk
og brutto realinvesteringer som trekker ned. For 2011 ventes en
vekst på 2 1/2-3 pst. Husholdningenes disponible realinntekt forventes
å falle 30 pst. i perioden 2008-2011.
Det var store underskudd i driftsbalansen mot
utlandet i 2008 som følge av ekstraordinære underskudd på rente-
og stønadsbalansen. Det ventes fortsatt underskudd i driftsbalansen
for 2009, selv om det er om lag balanse mellom import og eksport
i vare- og tjenestehandelen. En ytterligere styrking av handelsbalansen
er ventet å gi balanse i driftsregnskapet mot utlandet i årene 2010-2014.
Salg av fisk og aluminium utgjør den største delen
av Islands eksport. Smelteverket Alcoa Farðaál nådde full produksjonskapasitet
i april 2009, noe som har påvirket Islands eksport positivt. Prisen
på aluminium falt noe etter toppen i 2008, men er nå tilbake på
et høyt nivå. Fiskerisektoren drar nytte av den svake islandske
kronen, men samtidig har prisen på islandske sjøprodukter falt som
følge av finanskrisen.
Som følge av nedgangen i privat forbruk begynte arbeidsledigheten
på Island å øke i 2008. Den registrerte ledigheten har steget fra
1 pst. i 2007 og anslås til 8,6 pst. som årsgjennomsnitt i 2009 og
10 pst. i 2010. Tall fra den islandske arbeidskraftundersøkelsen
(AKU) viser en noe mindre stigning. I fjerde kvartal 2009 var AKU-ledigheten
på 6,7 pst. (ikke sesongjustert). Sammenlignbare tall for mange
europeiske land, blant annet Finland og Sverige, ligger høyere enn
dette.
Inflasjonen økte da króna ble svekket, og tolvmånedersveksten
i konsumprisene var i januar 2009 18,6 pst. Deretter har prisveksten
avtatt som følge av fallende etterspørsel og lavere boligkostnader.
I år og neste år forventes det en vekst i KPI på henholdsvis 11,9
pst. og 5 pst.
Det er behov for konsolidering av offentlige
finanser i årene framover, og myndighetene forventer at 2010 blir
et krevende år for finanspolitikken. Den økonomiske planen for Island,
som er utarbeidet i samarbeid med IMF, innebærer at budsjettunderskuddet
på 8,6 pst. av BNP i 2009 snus til et overskudd på 2,8 pst. i 2011.
Planen ble revidert i juli 2009 etter at det viste seg at inflasjonen
og utenlandsgjelden var høyere enn antatt, noe som stilte større
krav til konsolidering i 2010. Den nye planen vil få en negativ
effekt på BNP i en kort periode, men anses som nødvendig for å sikre
bærekraften i offentlige finanser og styrke tilliten til Islands økonomi.
Den økonomiske krisen på Island har påført staten
en betydelig økt gjeldsbyrde. Tallfestingen av Islands gjeldsbyrde
er forbundet med særlig usikkerhet, blant annet fordi det er uklart
hvor store verdier som kan gjenvinnes fra de fallerte bankene. Kostnadene
ved myndighetenes tiltak er heller ikke endelig fastlagt. Likevel
er det liten tvil om at innbyggerne på Island vil merke de innstramningene
som vil måtte komme i offentlige budsjetter som følge av den økte gjeldsbyrden.
IMF anslår at brutto gjeld for offentlig forvaltning vil være på
135 pst. av BNP ved utgangen av 2011. Tilsvarende anslag fra OECD
er på 146 pst. IMF anslår netto offentlig gjeld på samme tidspunkt
til 102 pst. av BNP. I dette anslaget har IMF ikke tatt høyde for
verdier fra de fallerte bankene. OECD anslår netto offentlig gjeld
på dette tidspunktet til 47 pst. av BNP. Mange land i OECD-området
vil ha vesentlig høyere offentlig nettogjeld enn dette. Gjennomsnittet
for OECD-landene anslås til 64 pst. Island hadde på nettobasis om
lag ingen offentlig gjeld ved inngangen til krisen.
Den islandske regjeringen og sentralbanken har bedt
Norge og de andre nordiske landene om finansiell støtte i form av
lån for å sikre finansieringen av Islands stabiliseringsprogram
med IMF. Lånene skal benyttes til å styrke landets valutareserver,
jf. St. prp. nr. 47 (2008-2009). Tilstrekkelig store valutareserver
er viktig både for å sikre at Island kan betale for ønsket import, og
for å styrke tilliten til den islandske kronen.
Valutasituasjonen til Island er langt bedre
i dag enn da løftet om nordiske lån ble gitt. Tilgangen på basisvarer
og annen import er sikret for mange måneder med de valutareservene
landet har i dag. En ytterligere styrking av valutareservene, som
finansieringen fra de nordiske landene bidrar til, er imidlertid
viktig blant annet for at Island skal kunne lette på de midlertidige
kapitalrestriksjonene landet har innført. Stabiliseringsprogrammet
er bærebjelken i gjenoppbyggingsbestrebelsene og har stor betydning
for å gjenopprette tilliten til Islands økonomi.