Jeg viser til brev av 16. april 2007 fra arbeids-
og sosialkomiteen der komiteen ber om departementets vurdering av
forslag fremmet i Dokument nr. 8:64 (2006-2007) som lyder:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at alle søknader
om krigspensjon etter 1999, fira personer som var tilstede på Laksevåg
og Holen skole den 4. oktober 1944, blir tatt opp til ny vurdering."
Jeg viser også til mitt svarbrev av 2. mai 2007
og senere korrespondanse i denne saken, senest mitt brev av 29. april
2008.
Spørsmålet om krigspensjon til de såkalte huleboerne
i Nord-Norge og til barna som ble utsatt for bombingen av Holen
skole i oktober 1944, har vært tatt opp en rekke ganger. Blant annet
har det vært reist påstander om at flere som tilhører disse gruppene
ikke har fått krigspensjon fordi det har skjedd en innstramming
av praksis de senere årene.
Regjeringen legger vekt på at personer og grupper
som tar opp spørsmål om korrekt og rettferdig behandling av skader
som følge av påkjenninger under krig, får sine saker grundig vurdert.
Arbeids- og velferdsdirektoratet fikk derfor i oktober 2006 i oppdrag
fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet å gjennomgå tidligere
saker som gjaldt huleboere fra Finnmark og personer som opplevde
bombingen av Laksevåg (Holen skole), og vurdere om det på bakgrunn
av en objektiv dokumentasjon var mulig å si noe om praksisutviklingen.
Videre ble direktoratet bedt om å gi en redegjørelse om gruppebehandling
i krigspensjoneringen generelt og for tidligere huleboere og barn
fra Holen skole spesielt. Departementet ba også om en vurdering
av om de retningslinjene/anvisningene som nå brukes er tilfredsstillende.
I rapport av 15. september 2007 ga direktoratet en
utførlig redegjørelse for lovene om krigspensjon og praktiseringen
av regelverket. Direktoratet viste bl.a. til at utgangspunktet for praktiseringen
av lovene om krigspensjon i denne type saker er de anvisninger som
ble gitt av det såkalte "Eitinger-utvalget" i 1988. Dette utvalget
lanserte en ordning basert på godkjennelse av psykiske lidelser
ut fra presumsjon for årsakssammenheng. Utvalget konsentrerte seg først
og fremst om å finne fram til grupper av krigsdeltakere der påkjenningene
var så ekstreme at risikoen for senskader var til stede. Dette innebar
likevel ikke at alle i en slik gruppe uten videre var berettiget
til pensjon. Retten til pensjon skulle – som tidligere – avgjøres
utfra en individuell og konkret vurdering av opplysningene i hver
enkelt sak. Et avgjørende kriterium i denne sammenheng var om det
forelå symptomer som inngikk i diagnosen posttraumatisk stressyndrom
(PTSD), Ordningen ble godkjent av daværende Sosialdepartementet
i 1990.
Det fremgikk videre av rapporten at huleboerne og
barna fra Holen skole i visse tilfeller omfattes av presumsjonsregelen
i henhold til Eitinger-utvalgets innstilling, men ikke generelt
som gruppe. Det vil si at de kunne få krigspensjon etter de ordinære
reglene.
Når det gjelder spørsmålet om praksisutviklingen,
konkluderte direktoratet med at det ikke kunne påvises tilfeller
som indikerer at det fra myndighetenes side har skjedd noen innskjerping
av praksis i denne type saker. Snarere har det skjedd en viss liberalisering
de senere årene.
Gjeldende retningslinjer for behandlingen av disse
sakene var etter direktoratets oppfatning tilfredsstillende, men
det ble likevel påpekt at det kunne være grunnlag for å be om en
oppdatert psykiatrisk ekspertvurdering om senskader av krigspåkjenninger
hos barn. Dette fordi Eitinger-rapporten, som var den siste store
utredningen om krigspåkjenninger, snart var 20 år gammel, og denne
hadde heller ikke særskilt fokus på barn. Det kunne derfor være
mulighet for at det i løpet av disse årene kan være generert ny kunnskap
om hva slike påkjenninger eventuelt kan medføre av påkjenninger
og senskader hos barn.
På denne bakgrunn bad Arbeids- og inkluderingsdepartementet
direktoratet om å igangsette et arbeid med å fremskaffe en oppdatert,
samlet psykiatrisk ekspertvurdering om senvirkninger av krigspåkjenninger
hos barn.
Ekspertvurderingen "Varige psykiske skader etter
krigshendelser i barndommen" ble avgitt i mars d.å. Kopi av rapporten
følger vedlagt.
I rapporten gis det en grundig redegjørelse
for påkjenninger barn i Norge ble utsatt for under den andre verdenskrig.
Rapporten gir en beskrivelse og oppsummering av hvilke forutsetninger som
må være til stede for at det kan oppstå senskader etter krigshendelser
for dem som var barn under krigen. Ekspertgruppen har bestrebet
seg på å finne fram til kriterier for en gruppevurdering i henhold
til presumsjonsprinsippet når "krigshendelsen rammet en gruppe noenlunde likt
i forhold til alvorlighetsgrad".
Ekspertgruppens anbefalinger i forhold til skolebarna
på Holen skole og huleboerne er sammenfattet slik:
"Utvalget mener på grunnlag av det innsamlede datamaterialet
at det er argumenter for at presumsjon som prinsipp for årsaksvurdering
kan innføres der det dreier seg om spesielt alvorlige og enhetlige
gruppepåkjenninger og de krigsrelaterte psykiske skadene er spesifikke.
Konkret dreier dette seg om skolebarna på Holen skole som ble direkte
rammet av bombingen og som i voksen alder har fått påvist en psykisk
skade/lidelse forenlig med posttraumatisk stresslidelse eller innen
det posttraumatiske stresspektrum. Med dette menes et symptombilde
hovedsakelig eller delvis preget av posttraumatisk angst (altså der
en full eller delvis PTSD er til stede). Andre barn i Laksevåg og
i Norge for øvrig som ble direkte rammet av bombing på samme måte
som barna på Holen skole, vil også kunne bedømmes etter en slik
presumsjon.
Mht. huleboerbarna i Finnmark har ekspertgruppen
kommet til at påkjenningene var for forskjellige til at en felles
gruppebasert vurdering kan legges til grunn. For grupper av disse
med spesielt alvorlige påkjenninger og med de påregnelige følgetilstandene,
vil imidlertid et presumsjonsprinsipp kunne legges tilgrunn, I øvrig
må det foretas en individuell vurdering av krigspåkjenningen og
den eventuelt varige psykiske skade."
Etter min oppfatning bringer rapporten fra ekspertgruppen
fram ny og viktig kunnskap om senvirkninger av krigspåkjenninger
hos barn, og den utgjør et viktig supplement og en videreføring
av Eitinger-utvalgets innstilling fra 1988.
På bakgrunn av ekspertvurderingen er det etter min
vurdering grunnlag for å legge om praksis for de av barna fra Holen
skole som ble direkte rammet av bombingen i 1944, og som har fått påvist
psykisk skade forenlig med posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Dette innebærer at barna på Holen skole kan gis krigspensjon på grunnlag
av en vurdering basert på presumsjon. Tilsvarende omlegging av praksis
gjøres også i forhold til andre barn i Norge som var utsatt for direkte
bombing under krigen.
Når det gjelder huleboersakene, foretas det
en ny gjennomgang av disse sakene med sikte på en vurdering av om
noen vil kunne komme inn under de kriteriene som det legges opp
til med hensyn til Holen skole-barna.
Praksisomleggingen gjøres gjeldende fra l. mars 2008,
og gis virkning inntil 3 år tilbake i samsvar med vanlig praksis.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har opplyst
at etaten av eget tiltak vil gå gjennom alle avslagssaker vedrørende
barn fra Holen skole og huleboersakene på nytt. De personene dette gjelder
vil derfor ikke måtte sende inn ny søknad eller på annen måte ta
eget initiativ for å få sin sak vurdert på nytt. Det legges opp
til at denne gjennomgangen gjøres i løpet av 2008.
Jeg er fornøyd med at det nå foreligger en løsning
på denne vanskelige saken som har berørt og engasjert så mange.