Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre
Myrli, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos
og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk
Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti,
Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Dagfinn Sundsbø, og fra
Venstre, André N. Skjelstad, er tilfreds med at saken om
krigspensjon for ofrene etter bombingen av Laksevåg og Holen skole
nå får en løsning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at nyere forskning har
gitt økt innsikt i barns opplevelser og traumer i etterkant i forbindelse
med krigshandlinger. Flertallet er derfor tilfreds
med at ofrene nå får en ny vurdering i NAV og forutsetter at dette
kan skje så raskt som mulig.
Flertallet viser til at ekspertgruppen
har kommet fram til at påkjenningene med hensyn til huleboerbarna
i Finnmark var for forskjellig til at en felles gruppebasert vurdering
kan legges til grunn, men at statsråden i sitt svarbrev av 13. mai
2008 understreker at også disse sakene om krigspensjon skal få en
ny gjennomgang med sikte på en vurdering av om noen vil komme inn under
de kriteriene som det legges opp til med hensyn til barna fra Holen
skole. Flertallet legger vekt på at dette arbeidet
gis høy prioritet og at relativt like tilfeller får en mest mulig
lik behandling. Det må vektlegges at mange har måttet vente lenge
på å få sine saker vurdert for krigspensjon, og at mange nå er i
høy alder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Stortinget
har vedtatt flere ulike kompensasjonsordninger i forbindelse med den
andre verdenskrig. Imidlertid har det i ettertid vist seg at behandlingen
av flere av ofrene ikke har vært god nok, og at de rapporter og
vurderinger som tidligere er lagt til grunn, ikke i tilstrekkelig
grad har tatt hensyn til barns opplevelser og traumer i etterkant
i forbindelse med krigshandlinger. Disse medlemmer er derfor
tilfreds med at ofrene nå får en ny vurdering i NAV og forutsetter
at dette kan skje så raskt som mulig, med tanke på alderen til enkelte
av ofrene.
Komiteen viser videre til den
betydelige innsats som Minneforeningen av 4. oktober 1944 og Rolf
Andersen gjennom år har gjort for å dokumentere ofrenes fysiske
og psykiske lidelser og senskader av betydelig art som følge av
opplevelsene.
Komiteen understreker imidlertid
at det vil være naturlig at de tidligere omtalte huleboerne og tvangsdeponerte
i Finnmark og Nord-Troms får sine saker gjenopptatt etter samme
prinsipp om presumpsjon der krigspåkjenningen fyller belastningskriteriene
for posttraumatisk stress.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede en billighetserstatningsordning
for huleboerne og de tvangsdeporterte i Finnmark og Nord-Troms,
og ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte."
Komiteen viser videre
til at Stortinget har vedtatt flere ulike kompensasjonsordninger
i forbindelse med den andre verdenskrig, blant annet til nordmenn
i japansk fangenskap. En rekke norske sjøfolk ble under den andre
verdenskrig holdt i fangenskap i Afrika. I løpet av sommeren 1940
ble 26 norske skip holdt tilbake i franske kolonier i Nord- og Vest-Afrika,
først og fremst i landene Senegal, Marokko og Algerie. I overkant
av 700 nordmenn ble internert om bord på skipene eller satt i fengsler
og fangeleirer langt inne i ørkenen. En del lyktes i å rømme fra
fangenskap, mens de øvrige først ble befridd ved den allierte landgangen
i Nord-Afrika i november 1942. Norske krigsseilere som satt i fangenskap
i Afrika, opplevde betydelige fysiske og psykiske lidelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Stortingets behandling av Dokument nr. 8:87 (2005–2006)
– Forslag fra stortingsrepresentantene Odd Einar Dørum, Gunvald
Ludvigsen, Gunnar Kvassheim og Gunn Berit Gjerde om å opprette en
kompensasjonsordning for norske krigsseilere som satt i fangenskap
i Afrika under den andre verdenskrig, jf. Innst. S. nr. 22 (2006–2007).
Flertallet viser til flertallets
vurderinger i denne saken, hvor det heter:
"Komiteens flertall har stor forståelse og medfølelse
for de lidelser som mange av krigsseilerne ble utsatt for under
2. verdenskrig. Flertallet mener imidlertid at det ikke er gitt
at alle som ble berørt av vanskelige forhold under 2. verdenskrig,
skal tilkjennes en rimelighetskompensasjon. Det vises til St.meld.
nr. 44 (2003-2004), som Stortinget har sluttet seg til, der det
er gitt en generell vurdering av hvordan framtidige krav fra ulike
grupper skal behandles. Det er uttalt at det i utgangspunktet bør
være en høy terskel for å utvide billighetserstatningsordningene.
Flertallet viser til at hovedregelen i billighetserstatningssaker
er at det offentlige har hatt en innflytelse på det inntrufne og
kan klandres. Flertallet kan ikke se at så er tilfelle når det gjelder
krigsseilere i afrikansk fangenskap. Flertallet viser videre til
at den gruppe krigsseilere som satt i fangenskap i Afrika under
2. verdenskrig ikke kan likestilles med krigsseilere som satt i
japansk fangenskap, da den norske stat gjennom fredsavtalen av 8. september
1951 hadde vanskeliggjort muligheten for nordmenn til å søke erstatning
fra japanske myndigheter på grunn av internering under 2. verdenskrig."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at dette
er en sak som ikke har fått så mye oppmerksomhet, og ofrene har
ikke fått noen form for kompensasjon fra den norske stat for sin
betydelige innsats for Norge under den andre verdenskrig. For mange
ble det et nesten to og et halvt år langt fangeopphold.
Disse medlemmer understreker
at det som hovedregel skal være en høy terskel for å bruke en tilpasset
billighetserstatningsordning. Å ha opplevd krig i seg selv kan ikke
være grunn nok til billighetserstatning. Disse medlemmer ser imidlertid
ikke at det er prinsipiell forskjell på nordmenn som satt i japansk
fangenskap og fangenskap i afrikanske land, og finner det derfor rimelig
at det etableres en erstatningsordning for nordmenn i afrikansk
fangenskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til den store og viktige innsatsen som våre sjøfolk bidro med under
den andre verdenskrig, og er av den oppfatning at denne glemte gruppen
også bør komme inn under en erstatningsordning for den tort og svie
som de ble påført under sitt fangenskap.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader i behandling av Dokument nr. 8:87 (2005–2006)
om å opprette en kompensasjonsordning for norske krigsseilere som
satt i fangenskap under den andre verdenskrig, jf. Innst. S. nr.
22 (2006–2007).
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om
en erstatningsordning for nordmenn i afrikansk fangenskap under
den andre verdenskrig."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til boken "Vi reiste oss igjen – et 60-årsminne
om 4. oktober 1944" – hvor formannen i Minneforeningen av 4. oktober
1944, Nils Lexander, uttaler følgende:
"Ser man bort fra Finnmarkskommunene, var Laksevåg
den mest krigsherjede kommunen i landet."
Disse medlemmer vil peke på ekspertvurderingen
"Varig psykisk skade etter krigshendelser i barndommen" som ble
avgitt i mars 2008. Ekspertgruppens anbefalinger med hensyn til
skolebarna på Holen skole og huleboerne i Finnmark ble sammenfattet
slik:
"Utvalget mener på grunnlag av det innsamlede datamaterialet
at det er argumenter for at presumsjon som prinsipp for årsaksvurdering
kan innføres der det dreier seg om spesielt alvorlige og enhetlige
gruppepåkjenninger og de krigsrelaterte psykiske skadene er spesifikke.
Konkret dreier dette seg om skolebarna på Holen skole som ble direkte
rammet av bombingen og som i voksen alder har fått påvist en psykisk
skade/lidelse forenlig med posttraumatisk stresslidelse eller innen
det posttraumatiske stresspektrum. Med dette menes et symptombilde
hovedsakelig eller delvis preget av posttraumatisk angst (altså der
en full eller delvis PTSD er til stede). Andre barn i Laksevåg og
i Norge for øvrig som ble direkte rammet av bombing på samme måte
som barna på Holen skole, vil også kunne bedømmes etter en slik
presumsjon.
Mht. huleboerbarna i Finnmark har ekspertgruppen
kommet til at påkjenningene var for forskjellige til at en felles
gruppebasert vurdering kan legges til grunn. For grupper av disse
med spesielt alvorlige påkjenninger og med de påregnelige følgetilstandene,
vil imidlertid et presumsjonsprinsipp kunne legges til grunn. I øvrig
må det foretas en individuell vurdering av krigspåkjenningen og
den eventuelt varige psykiske skade."
Disse medlemmer viser til at
man har mottatt henvendelser fra Minneforeningen av 4. oktober 1944
den 25. april 2006 sammen med en dokumentarfilm om tragedien på
Laksevåg, "Sår som aldri leges" og boken "Vi reiste oss igjen". Foreningen
viser til at mange av dem som har søkt om krigspensjon og fått avslag
flere ganger, er blitt bitre over den urettferdige behandlingen de
mener de har fått.
Disse medlemmer viser til at
en dom i Gulating lagmannsrett i november 2005 slo fast at bombingen
av Laksevåg og Holen skole hadde en skadeevne som kunne forårsake
posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Allikevel uttalte underdirektør
Martin Andresen i Rikstrygdeverket (RTV) at utfallet av rettssaken
ikke ville få noen konsekvenser for RTVs praksis og behandling av
andre søkere fra Holen skole og Laksevåg.
Disse medlemmer viser til pressemelding
utsendt av Arbeids- og inkluderingsdepartementet 13. mai 2008, hvor
det står:
"Omleggingen av praksis i krigspensjonssaker innebærer
at NAV i spesielt alvorlige saker heretter vil kunne foreta en forenklet
vurdering av spørsmålet om hvorvidt det foreligger en årssakssammenheng
mellom krigshandlingen og den psykiske skaden som senere er oppstått."
Disse medlemmer viser videre
til svarbrev av 13. mai 2008 fra statsråd Bjarne Håkon Hanssen, hvor
han uttaler:
"Arbeids- og velferdsdirektoratet har opplyst at etaten
av eget tiltak vil gå gjennom alle avslagssaker vedrørende barn
fra Holen skole og huleboersakene på nytt. De personene dette gjelder
vil derfor ikke måtte sende inn ny søknad eller på annen måte ta
eget initiativ for å få sin sak vurdert på nytt. Det legges opp
til at denne gjennomgangen gjøres i løpet av 2008."
Disse medlemmer vil videre vise
til at alle søknader om krigspensjon for dem som ble rammet av bombingen
i Laksevåg og Holen skole etter år 2000, ble, ifølge Bergens Tidende,
avslått, mens et fåtall vant frem via Trygderetten eller gjennom
søksmål mot staten.
Disse medlemmer er tilfreds med
at arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen åpner for
at flere barn som under den andre verdenskrig ble direkte rammet
av krigshandlinger, kan få krigspensjon, og at praksisendringen
blant annet må få konsekvenser for barna som overlevde bombingen
av Holen skole i Laksevåg høsten 1944.
Disse medlemmer mener det er
viktig og helt avgjørende at Arbeids- og velferdsdirektoratet følger
ekspertgruppens anbefalinger, samt at de legger til grunn dommen
i Gulating lagmannsrett fra november 2005, når de nå skal gå gjennom avslagssakene
på nytt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at de grupper som det vises til i komiteens merknad, også
bør få sine saker vurdert.
Disse medlemmer vil imidlertid
ha et spesielt fokus på ofrene fra Laksevåg og Holen skole.
Den situasjonen de, som under krigen var barn på
Holen skole, ble utsatt for, var slik disse medlemmer ser
det helt spesiell. Angrepet og de fysiske og psykiske skadene disse
barna ble utsatt for, ble påført dem av allierte styrker og har
preget deres liv siden 6–7-års alderen.
Disse medlemmer mener dette krever
en helt spesiell oppmerksomhet fra samfunnets side.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener måten samfunnet
har behandlet ofre fra den andre verdenskrig på, generelt ikke er
forbilledlig. Dette gjelder både mennesker som tjenestegjorde i
forsvaret av landet og sivile som ble sterkt rammet av krigen. I
denne saken er det grunn til å peke på at de berørte menneskene
har kjempet en kamp i mange år, mot et trygdevesen som med sin feilaktige
behandling har forvoldt ekstra skade.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at denne og lignende saker representerer
et mørkt og skammelig kapittel i norsk etterkrigshistorie.