Utvalet har i 2007 gjennomført seks inspeksjonar
i Den sentrale eininga (DSE). Det er vidare gjennomført inspeksjon
av PST-einingane i Agder, Vest-Oppland, Aust-Finnmark og Gudbrandsdal.
Utvalet har i 2007 fått 18 klager frå enkeltpersonar
retta mot PST, mot 14 i 2006. Alle saker er undersøkte sentralt
i DSE, og i lokale ledd der utvalet har funne grunn til det. Ei
klagesak retta mot PST som utvalet avslutta i 2007, blei også undersøkt
i det ordinære politiet på bakgrunn av merknader frå klagaren. Det
er ikkje funne grunnlag for kritikk i nokon av sakene.
Utvalet har i tilknyting til ei konkret klagesak, teke
opp med PST og seinare Justisdepartementet korleis ein skal forstå
og praktisere reglane i offentleglova og tryggingslova om mest mogleg offentleg
innsyn, og om korleis ein skal behandle krav om avgradering. Utvalet
vil arbeide vidare med desse spørsmåla i 2008.
Utvalet orienterte i meldinga for 2005 om at
det ville leggje større vekt på å få kunnskap om samarbeidsrelasjonane
mellom EOS-tenestene og andre offentlege organ på grunn av den verdien kunnskap
om slike samarbeidsforhold og grenseflater kan ha for kontrollen
med tenestene. Det kan også liggje føre kontrollansvar direkte overfor
organ som samarbeider og utvekslar informasjon med tenestene.
Som eit ledd i dette arbeidet møtte utvalet
i 2007 Utlendingsdirektoratet (UDI). I møtet med direktoratet fekk
utvalet ei nærare orientering om verksemda generelt og om samarbeidet
med PST. Leiinga i direktoratet og leiinga i PST møtest regelmessig
for å drøfte problemstillingar som samarbeidet reiser. Direktoratet
opplyste at dei arbeider med å formalisere samarbeidet i større
grad, bl.a. gjennom skrivne retningslinjer for informasjonsutveksling
og kontakt.
UDI understreka at dei vurderer ei sak etter vilkåra
i utlendingslova, sjølv om PST skulle ha komme med opplysningar
i saka. Vurderinga eller tilrådinga frå PST kan likevel få noko
å seie innanfor den skjønnsmarginen direktoratet har etter lova.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet har også høve til å bruke
instruksjonsmyndet sitt etter utlendingslova § 38 dersom departementet
meiner at gradert informasjon frå PST i ei sak tilseier eit bestemt
utfall eller ein bestemt handlingsmåte.
Utvalet vil undersøkje informasjonsutvekslinga mellom
PST og UDI nærare.
Kontrollen med arkiv og register utgjer ein
sentral del av inspeksjonsverksemda som utvalet driv i PST. Utvalet
har særleg som oppgåve å sjå til at PST ikkje urettmessig behandlar
opplysningar om enkeltpersonar, og å sikre at opplysningane som
ikkje lenger er nødvendige og relevante, blir sletta.
Utvalet har også i 2007 gjennomført regelmessige
stikkprøvekontrollar blant arbeidsregistreringar som er førte vidare
etter femårsevalueringa. Utvalet kontrollerer at fristen for å revurdere
registreringane blir halden, korleis PST praktiserer skjønnsunntaksføresegna,
og at grunngivinga for å føre registreringane vidare går fram av
arbeidsregisteret. Konsekvensen av vidareføring er at registreringa
blir ståande i ytterlegare fem år.
For arbeidsregistreringane er dei viktigaste
kontrollpunkta om det er gjort ei konkret og individuell vurdering,
både av kvaliteten på dei opplysningane som ligg føre, og av kor
fagleg relevante dei er. Utvalet ser på om grunngivinga som blir
oppgitt, og dei faktiske opplysningane som ligg til grunn for registreringa,
fyller krava i PST-instruksen til at registreringane skal vere knytte
til formålet, at dei skal vere nødvendige, og at dei skal ha ein
god kvalitet. Som det går fram nedanfor, har utvalet gjennom retningslinjene
for å behandle opplysningar i PST fått meir konkrete krav til korleis
ein skal behandle opplysningar, og som arkiva og registra i PST
skal målast opp mot.
Utvalet har i 2007 teke opp fleire enkeltregistreringar
med tenesta. Det er stilt spørsmål både om grunnlaget for registreringane
og grunnlaget for å føre dei vidare etter fem år. Tenesta har i
somme tilfelle revurdert og sletta registreringa, i andre tilfelle
er registreringsgrunnlaget blitt betre klarlagt som følgje av undersøkingane,
slik at utvalet ikkje har hatt merknader.
Innsynsutvalet blei oppnemnt ved kgl. res. 22. desember
1999 for å behandle søknader om innsyn og erstatning etter midlertidig
lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre
17. desember 1999 nr. 73 (innsynslova). Enkeltpersonar fekk høve
til å fremje søknad om innsyn i opplysningar om seg sjølve frå perioden 8. mai
1945 til 8. mai 1996. Søknadsperioden strekte seg frå 1. januar
2000 til 31. desember 2002.
Innsynsutvalet og klagenemnda for behandling av
klager over vedtaka i Innsynsutvalet avslutta i 2007 arbeidet sitt
og gav 15. januar 2008 frå seg sluttrapportar til Justisdepartementet.
Innsynslova blei oppheva med verknad frå 31. desember 2007. Arkivet
til Innsynsutvalet er overført til Riksarkivet.
Justisdepartementet oppheva 26. juni 2007 makuleringsstoppen
for PST, som har omfatta dokument registrerte i tenesta i perioden
frå 8. mai 1945 til 8. mai 1996, og som har vore grunngitt i omsynet
til arbeidet i Innsynsutvalet. Departementet legg til grunn at tenesta
har gått gjennom arkivmaterialet i PST frå denne perioden, slik
at materialet no skal overførast til Riksarkivet med mindre tenestegrunnar
tilseier at dei skal lagrast i PST. Tenesta har opplyst at det blir
arbeidd med å avlevere dokument frå PST til Riksarkivet. Departementet
føreset at det blir etablert rutinar som sikrar at PST, Justisdepartementet
eller EOS-utvalet får tilgang til materialet dersom dei treng det.
I Instruks for Politiets sikkerhetstjeneste,
fastsett ved kgl. res. 19. august 2005 (PST-instruksen), er det
i kapittel IV gitt overordna reglar om og krav til korleis tenesta
skal behandle opplysningar. Instruksen § 16 andre ledd pålegg tenesta
å utarbeide nærare retningsliner for korleis opplysningar skal behandlast.
Justisdepartementet skal godkjenne retningslinjene.
I samsvar med PST-instruksen § 16 første ledd skal
retningslinjene supplerast av eit internkontrollsystem i PST. PST
har opplyst til utvalet at tenesta arbeider med internkontrollsystemet.
Retningslinjene gjeld ifølgje § 1-1 for korleis PST
skal behandle opplysningar når tenesta utøver dei førebyggjande
oppgåvene sine som er heimla i politilova, og for korleis tenesta
behandlar opplysningar i samband med utlendings- og personkontroll.
Både PST-instruksen og retningslinjene bruker same
terminologi som personopplysningslova. Såleis blir krava i retningslinjene
knytte til uttrykket "behandling av opplysninger", eit uttrykk som
er definert svært vidt og omfattar all elektronisk eller manuell
handtering av opplysningar. Ei "arbeidsregistrering" er i § 1-2
nr. 7 definert som "behandling av opplysninger som anses nødvendige
for PSTs oppgaveløsning, og som ikke kvalifiserer til opprettelse
av eller innleggelse i forebyggende sak".
Retningslinjene for å behandle opplysningar
i PST inneber at regelgrunnlaget for denne heilt sentrale funksjonen
i verksemda til PST blir styrkt. Arbeidsregisteret i tenesta er
omfattande og inneheld store mengder sensitive personopplysningar.
Eit samordna regelverk om korleis registeret skal brukast, er derfor
svært viktig.
Utvalet har i 2007 stilt spørsmål om fleire
enkeltregistreringar på grunnlag av funn i stikkprøvekontrollar.
Utvalet har peikt på at opplysningane i nokre registreringar ikkje
har vore tilstrekkelege til å vurdere kor relevante registreringane
er for oppgåvene PST har, og i andre at tenesta burde ha følgt ei
registrering tettare opp for å få avklart f.eks. tilknytinga til
eit miljø eller ein organisasjon. Når det gjeld evalueringa av registreringar
som har lege i fem år utan at det er tilført ny informasjon, har
utvalet i eit større tal tilfelle hatt kritiske merknader til grunngivinga for
å føre registreringa vidare. Ei problemstilling som ofte går att,
gjeld krava til vurdering der ein person er registrert berre på
grunn av tilknyting til ein annan, og der spørsmålet gjerne er om
ein må sjå på tilknytinga i seg sjølv som tilstrekkeleg. I 2007
har tenesta sletta eller endra opplysningar om nærare 20 personar
frå registeret sitt på grunnlag av spørsmål frå utvalet etter stikkprøvekontrollar.
Som utvalet har gjort greie for i tidlegare
årsmeldingar, er kravet til individuell vurdering før tenesta behandlar
opplysningar om enkeltpersonar, eit prioritert kontrollområde. I
samband med behandlinga av årsmeldinga til utvalet har komiteen
understreka at dette er eit viktig felt. Ei individuell vurdering
er påkravd frå tenesta for å oppfylle krava til formål, nødvendige
føresetnader og relevans, som følgjer av PST-instruksen og dei nye
retningslinjene. Det kan sjå ut til at dei nye retningslinjene kjem
til å skjerpe krava her ytterlegare gjennom dei krava som blir stilte om
at formålet med behandlinga skal vere konkret oppgitt, og kravet
om at PST skal formulere ein konkret arbeidshypotese første gongen
tenesta behandlar ei arbeidsregistrering, jf. retningslinjene §§ 2-1
og 3-4.
Det generelle inntrykket utvalet har av korleis PST
behandlar opplysningar i arbeidsregisteret, er at tenesta arbeider
for ei felles forståing av regelverket, og at dei "tersklane" som
bør gjelde for å behandle opplysningar om enkeltpersonar i arbeidsregisteret,
er etter måten lik i heile tenesta. Det er grunn til å tru at dei
nye retningslinjene for korleis tenesta skal behandle opplysningar, kjem
til å bidra ytterlegare til dette.
Kontroll med emnearkiv og personsaksarkiv i PST
i 2007 har særleg vore retta mot å sjå etter at tenesta har gått
gjennom og sortert ut saker og dokument utan fagleg relevans, og
at det materialet som er gjennomgått og førebudd for makulering
etter avlevering, er blitt lagra åtskilt frå anna arkivmateriale.
Utvalet har ikkje avdekt manglar på dette området i 2007.
Når makuleringsstoppen for PST no er oppheva, skal
tenesta både sentralt og i dei enkelte politidistrikta avlevere
uaktuelt materiale til Riksarkivet. Utvalet kjem til å halde seg
orientert om korleis tenesta arbeider med dette i 2008.
På bakgrunn av at PST i mars 2005 etablerte
eit felles arbeidsregister som føresette at tenesta avvikla alle
tidlegare manuelle og elektroniske arbeidsregister ved avdelingar
og i politidistrikta, har utvalet følgt med på dette, særleg ved
inspeksjonar i distrikta. Utvalet har tidlegare rapportert om at
det somme stader har teke tid å avvikle lokale register.
Utvalet har også i 2007, da det inspiserte eit lokalt
PST-ledd, komme over eit lokalt arbeidsregister. Utvalet tok saka
opp med DSE, som i svaret til utvalet opplyste at dei hadde teke opp
den konkrete saka med distriktet.
Utvalet har i 2007 skriftleg teke opp med DSE
to problemstillingar knytte til behandling av opplysningar i arbeidsregisteret
SMART i tenesta. Det eine spørsmålet som blei stilt, var om krava til
konkret å vurdere formål, nødvendige føresetnader og relevans o.a.
som følgjer av PST-instruksen §§ 13-15, også gjeld for personar
som blir omtalte i arbeidsregisteret utan å vere registrerte som
objekt.
På bakgrunn av at tenesta tydeleg klargjer at
krava til kvalitet og relevans o.a. gjeld alle personopplysningar
i registeret, gav ikkje dette spørsmålet grunn til noko meir oppfølging.
Den andre problemstillinga som blei teken opp, gjaldt
slettingsomgrepet i SMART. Det sentrale spørsmålet dreidde seg om
skiljet i SMART mellom objekt og omtalte, også førte til at personar som
var registrerte som objekt, var omfatta av dei gjeldande reglane
om evaluering og eventuell sletting etter fem år. Bakgrunnen var
at det ved stikkprøvesøk i arbeidsregisteret på sletta objekt, hadde
komme fram tilfelle der personen framleis låg i registeret med den
same etterretningsinformasjonen. I avsluttande brev til tenesta
hadde utvalet følgjande merknader:
"(…)
Slik slettingsrutinene for SMART
er lagt opp vil mao opplysninger om en person som er slettet som
objekt fortsatt forekomme i alle hendelser der vedkommende er omtalt
så lenge det fortsatt er knyttet andre objekter til hendelsen. Opplysningene
vil enkelt fortsatt kunne gjenfinnes gjennom søk i hendelser i SMART,
og vil kunne forbli lagret i lang tid dersom andre objekter knyttet
til samme hendelse fortsetter å være av interesse for tjenesten.
Følgelig vil det i mange tilfeller forekomme negative opplysninger
om en person i SMART selv etter at tjenesten har kommet til at det
ikke lenger er faglig grunnlag for å opprettholde registreringene
på vedkommende.
Utvalget vil på denne bakgrunn henstille
til tjenesten om å gjennomgå de problemstillingene som er reist,
og eventuelt gjøre nødvendige endringer i praksis eller regelverk.
Det skal understrekes at utvalget har stor forståelse for de politifaglige
argumentene som kan foreligge for å beholde hendelser uendret dersom
delvis sletting eller anonymisering går ut over meningsinnholdet.
Det er imidlertid av stor betydning for utvalgets kontrollarbeid
og rapportering at det er samsvar mellom regelverk og praksis og
mellom begrepsbruk og realiteter."
Utvalet har bede tenesta om ei tilbakemelding.
Utvalet har i 2007 ført vidare praksisen med
å ta regelmessige stikkprøvekontrollar av utlevering av personopplysningar
frå DSE til utanlandske samarbeidande tenester. Den etablerte kontrollrutinen
inneber at tenesta til kvar inspeksjon i DSE legg fram ei oversikt
over det som er utlevert sia førre inspeksjon. Frå oversikta blir
det teke ut stikkprøver der utvalet ber om at DSE legg fram alt
tilgjengeleg underlagsmateriale som kan kaste lys over bakgrunnen
for utleveringa. I 2007 har utvalet i tillegg teke stikkprøver i form
av søk på utleverte opplysningar som er journalførte i det elektroniske
journalføringssystemet i tenesta.
Stikkprøvekontrollane i 2007 har ikkje gitt grunnlag
for kritikk av tenesta. Utvalet har inntrykk av at omfanget av utleveringar
framleis er aukande, særleg ser dette ut til å gjelde den bilaterale
informasjonsutvekslinga. Samtidig gir tenesta uttrykk for at ho
er merksam på dei negative følgjene det kan få å levere ut opplysningar,
f.eks. for familie i heimlandet, og generelt sett er tenesta varsam
både med kva opplysningar som blir gitt, og til kven. Som det tidlegare
er orientert om, har utvalet avgrensa høve til å prøve grunnlaget
for utleveringane fordi informasjonstilfanget i mange tilfelle er
sparsamt samtidig som vilkåra for utlevering er skjønnsprega. Utvalet
går likevel ut frå at det siste er noko endra med dei nye retningslinjene som
blir omtalte nedanfor. Tenesta har hjelpt til med informasjon så
langt det lèt seg gjere, i enkeltsaker der utvalet ønskjer å gå
i djupna.
Vilkåra for å levere ut opplysningar frå PST
til samarbeidande tenester har ikkje vore nedfelte skriftleg tidlegare,
men PST har opplyst til utvalet at praksis til no har vore i samsvar
med krava som er formulerte i retningslinjene. Også dei nye reglane
er prega av skjønn, men det er regelfesta eit krav om at formålet
med å levere ut opplysningane skal stå i forhold til konsekvensane
av å levere dei ut, og vurderinga skal knytast til fleire opprekna
konkrete moment. Ein må rekne med at reglane kjem til å leggje til
rette for ein betre ekstern kontroll.
Utvalet orienterte i meldinga for 2006 om kontrollen
med korleis PST bruker skjulte tvangsmiddel. PST har tilgang til
dei same skjulte tvangsmidla som resten av politiet. Typiske tvangsmiddel
er kommunikasjonskontroll, romavlytting, ransaking o.a. Endringar
i straffeprosesslova og politilova som tok til å gjelde i 2005,
gav PST, og resten av politiet, høve til å nytte tvangsmiddel under
etterforsking for å avverje straffbare handlingar – og ikkje som
tidlegare berre for å oppklare. I tillegg fekk PST som einaste politimakt
høve til å bruke tvangsmiddel utanfor etterforsking for å førebyggje
straffbare handlingar.
Også i 2007 har utvalet ført kontroll med bruken av
tvangsmiddel i enkeltsaker. Kontrollen gjeld bl.a. undersøking av
det samla informasjonsgrunnlaget tenesta har i enkeltsaker, for
å sjå om det er samsvar mellom dette og grunngjevinga for kravet
som er framsett til retten. Eit anna viktig kontrollpunkt er å sjå
etter at PST nyttar tvangsmiddel i tråd med løyvet frå retten –
eit typisk døme er at eit tvangsmiddel ikkje blir brukt utover den
tida retten har fastsett. Utvalet ser også på at tiltaket blir avvikla
dersom føresetnadene fell bort, f.eks. dersom mistanken eller undersøkingsgrunnlaget
blir avkrefta. Den samla bruken av tvangsmiddel er også eit kontrollpunkt
for utvalet.
Da Stortinget behandla lovforslaget, føresette det
at heimelen til å bruke tvangsmiddel førebyggjande skulle vere eit
svært avgrensa supplement og ein smal tryggleiksventil for PST som berre
skulle brukast til å førebyggje dei alvorlegaste straffbare handlingane,
som terrorhandlingar. Det blei føresett at tenesta alltid skal velje etterforskingssporet
der det er mogleg. Stortinget føresette også ved lovbehandlinga
at EOS-utvalet særleg hadde merksemda retta mot korleis tenesta
brukte dei nye tvangsmidla.
Kontrollen av korleis tenesta brukte tvangsmiddel
i enkeltsaker i 2007, har ikkje gitt grunnlag for å rette kritikk
mot PST. Utvalet har likevel sett ein auke i bruken av dei nye heimlane
i PST, sjølv om bruken framleis er varsam. Denne auken gjeld særleg
bruk av førebyggjande tvangsmiddel. Det er særleg bruk av metodar som
kommunikasjonsavlytting og romavlytting som har hatt ein klar auke
i førebyggjande saker.
Utvalet går ut frå at denne utviklinga kan henge saman
med at tenesta i større grad er bevisst på å opprette ei førebyggjande
sak og ikkje ei etterforskingssak når tenesta i praksis driv med
førebygging. Grensedraginga mellom avverjande etterforsking og førebygging
kan vere vanskeleg både juridisk og faktisk. For utvalet er det
viktig å føre kontroll med at tenesta ikkje set i verk etterforsking
med avverjande tvangsmiddelbruk i saker som i realiteten er førebyggjande.
På bakgrunn av føresetnaden om at ein skal vere varsam med å bruke
førebyggjande tvangsmiddel, vil utvalet framleis følgje med på kva
løysingar tenesta vel. Sia tvangsmiddelbruk i førebyggjande saker
krev svakare undersøkingsgrunnlag, vil utvalet også følgje med på
at tenesta berre bruker inngripande tvangsmiddel ved å førebyggje
dei alvorlegaste straffbare handlingane, i samsvar med føresetnaden
frå Stortinget. Eit viktig kontrollpunkt i denne samanhengen er om
informasjonen som blir gitt til retten, gir eit korrekt bilete av
saka.
Ein kontroll av korleis PST bruker skjulte tvangsmiddel,
er utfordrande og krev i stor grad at utvalet går inn i enkeltsaker.
Vidare er særleg den etterfølgjande kontrollen utvalet gjer av om det
er samsvar mellom det samla informasjonsgrunnlaget hos tenesta og
kravet som er framsett til retten, svært ressurskrevjande, slik
at det berre kan gjerast i avgrensa omfang i den pågåande inspeksjonsverksemda.
Utvalet vil vurdere om det er ei meir høveleg kontrollform å undersøkje
eit utval av avslutta enkeltsaker i eit prosjekt. Utvalet viser
til omtalen av ein slik arbeidsmetode i avsnitt 3 i kapittel VI.
Utvalet har i 2007 undersøkt ein samarbeidsoperasjon
mellom PST og E-tenesta. Som ledd i undersøkinga er det reist spørsmål
om korleis straffeprosessuelle tvangsmiddel blir nytta i ein slik
samanheng, og meir generelt om kva reglar som skal nyttast, og kva
synsvinkel ein skal leggje til grunn når ein skal overføre ansvar
og dele informasjon i fellesoperasjonar som omfattar metodebruk.
Undersøkinga av den konkrete operasjonen er framleis
i gang og blir ikkje omtalt nærare her. Men dei undersøkingane som
allereie er gjorde, har vist at det er behov for å sjå nærare på
regelverkssituasjonen for samarbeidsoperasjonar, særleg knytt til
metodebruk. Utvalet har i møte med PST gitt uttrykk for dette og
at situasjonen ikkje er tilfredsstillande.
Utvalet meiner at ein bør ta initiativ til ein
gjennomgang og ei evaluering av dei regelsetta som er relevante,
og som vil kunne komme i bruk ved denne typen samarbeid.
Situasjonen vil ofte vere at openberre effektivitetsomsyn
knytte til å ta vare på nasjonale tryggingsinteresser står mot omsynet
til individuell rettstryggleik. Avveginga mellom slike omsyn bør
vere avklarte i lov eller anna regelverk så langt det lèt seg gjere,
og ikkje vere overlatne til fortolkingar. Utvalet skal etter kontrollova
særleg ha rettstryggleiken for kvar enkelt for auget. I ein uklar
regelsituasjon er det ei oppgåve for utvalet å stille spørsmål ved
bruk av metodar som grip inn i privatlivet til den enkelte, og det er
ei oppgåve utvalet må ta alvorleg, sjølv om det skulle føre til
usemje med tenestene. Utvalet har ønskt å presisere at dette er
kontrollansvaret, men ønskjer å understreke at forholdet til og
kommunikasjonen med tenestene ikkje er problematisk på nokon måte
i dag.
Samarbeidsinstruksen for E-tenesta og PST (fastsett
ved kgl. res. 13. oktober 2006) har lagt til rette for auka samarbeid
og informasjonsutveksling mellom tenestene. Det er også i samsvar
med § 1 eit uttrykkeleg formål med instruksen. Instruksen presiserer
at kvar av tenestene må operere innafor ramma av sitt eige rettsgrunnlag.
Slik rettsgrunnlaga er utforma i dag, er det i praksis ikkje alltid
enkelt å trekkje ei klar grense i ein samarbeidsoperasjon.
I 2007 har utvalet følgt opp saka ved å gå etter grunnlaget
for dei to førespurnadene frå PST om tollkontroll. I den eine saka
kom det fram at PST ikkje har gitt nærare informasjon til tollstyresmaktene
om kva saka gjaldt, men at førespurnaden hadde form av eit "tips"
til tollvesenet. Da utvalet gjekk gjennom saksdokumenta i PST, kom
det ikkje fram noko som gav indikasjonar om at grunnlaget for mistanken
som PST hadde, knytte seg til lovgivinga. Derfor bad utvalet om at
PST konkretiserte nærare grunnlaget for tipset. PST svarte at personen
det blei tipsa om, var i familie med hovudpersonen i ei sak PST
hadde som gjaldt mistanke om førebuing av ei terrorhandling i utlandet,
og reisa var til det landet der den moglege terrorhandlinga ifølgje
etterretningsinformasjonen skulle utførast. PST meinte at vedkommande
kunne ha ting i bagasjen som kunne vere eigna til å gjennomføre
handlinga.
Da utvalet avslutta saka, peikte det på at det
først var i ettertid at tenesta hadde konkretisert eit mistankegrunnlag
knytt til tollovgivinga. Utvalet merkte seg at heller ikkje dei
opplysningane som til slutt blei gitt, var veldig konkrete – relatert
til lovgivinga.
Når det gjaldt den andre tollkontrollen som
blei undersøkt, viste det seg at PST hadde henta inn rettsavgjerd
for hemmeleg ransaking av bagasjen til den mistenkte. Det kom likevel
fram av eit tollnotat, som låg føre i PST, at tollkontrollen var
meir omfattande enn det som var heimla i rettsavgjerda. Toll- og
avgiftsdirektoratet opplyste på spørsmål frå utvalet at årsaka til tollkontrollen
berre var førespurnaden frå PST, og at det ikkje låg føre andre
tollfaglege indikasjonar som grunnlag for å gjennomføre tollkontrollen.
Direktoratet vedgjekk som følgje av dette at kontrollen ikkje skulle
ha gått utanfor rammene i rettsavgjerda, og sa seg lei for at dei aktuelle
personane var utsette for utvida tollkontroll. Vidare skreiv direktoratet
at ein det siste året hadde fokusert spesielt på dei problemstillingane
utvalet hadde reist, og at det var understreka overfor tollregionane
at "man ikke skal gå utenfor de hjemler for kontrolltiltak som anmodende
myndigheter må forholde seg til".
På bakgrunn av utgreiinga frå direktoratet fann ikkje
utvalet grunn til å gjere noko meir når det gjaldt den konkrete
kontrollen.
Da årsmeldinga for 2006 blei behandla, bad kontroll-
og konstitusjonskomiteen utvalet om å følgje opp arbeidet med å
lage retningslinjer og komme tilbake til saka med ei orientering.
Utvalet har i inspeksjonar i DSE i 2007 blitt orientert om arbeidet,
og har også teke det opp med Toll- og avgiftsdirektoratet. Direktoratet
har opplyst at det 24. januar 2008 blei underteikna ein samarbeidsavtale
mellom PST og direktoratet som bl.a. slår fast at informasjonsutveksling
og samarbeid skal skje innanfor heimelsgrunnlaget til partane, og
at det skal vere notoritet på informasjonsutvekslinga. Det er likevel
ikkje utarbeidd nye retningslinjer enno. I samband med at sakene
som det er gjort greie for her, blei avslutta, understreka utvalet
både overfor direktoratet og PST kor viktig det er at det blir utarbeidd
nærare retningslinjer for det operative samarbeidet.
FN har sia 2001 gjennom eit eige regime administrert
av FNs sanksjonskomité ført ei liste over personar og organisasjonar
som høyrer til eller er knytte til Taliban eller Al-Qaida. Listeføring
i FNs sanksjonskomité kan gripe sterkt inn overfor kvar enkelt ved
at ei listeføring fører til bindande plikt for alle medlemslanda
i FN til å fryse finansielle midlar som høyrer til vedkommande. I
tillegg kan vedkommande få avgrensa høve til å reise. Det har vore
reist kritikk mot prosedyrane både for å føre opp på og slette frå
lista, særleg på grunn av manglande høve til å prøve avgjerder om
listeføring for domstolane. Utanriksdepartementet har det nasjonale
ansvaret for å gjennomføre dei pliktene som listeføringa inneber.
Da utvalet inspiserte KRU i 2007, blei det orientert om eit utgreiingsarbeid
som er i gang for kva prosedyrar som skal gjelde for å føre opp personar
på terrorlista i FN. Utvalet bad i inspeksjonen om å bli halde orientert
om arbeidet. På bakgrunn av dette har utvalet sett seg inn i reglane
for listeføring på FN-lista.
Sanksjonskomiteen er sett saman av representantar
frå alle dei 15 medlemslanda i Tryggingsrådet som har ansvar for
å føre tilsyn med gjennomføringa av sanksjonar mot Taliban-regimet
i Afghanistan på bakgrunn av støtta frå regimet til Al-Qaida og
Osama bin Laden. Oppføring på sanksjonslista krev konsensus frå medlemsstatane
om at personen eller føretaket det gjeld, går inn i den personkrinsen
sanksjonsregimet omfattar. Alle statar som er medlemmer i FN, kan
gjere framlegg om individ, grupper eller føretak som skal førast
opp på lista, og det blir i samband med dette ikkje kravd at dei som
blir førte opp på lista, er sikta eller dømde.
I desember 2006 blei Najmuddin Faraj Ahmad (mullah
Krekar) oppført på FN-lista. Han er etter det utvalet kjenner til,
det einaste individet som oppheld seg i Noreg, og som ved namn er listeført
av FNs sanksjonskomité. Utvalet vil i 2008 halde seg orientert om
korleis norske styresmakter gjennomfører listeføringar, og kva eventuell
plikt styresmaktene har til å gi supplerande opplysningar til FNs
sanksjonskomité.
Komiteen konstaterer
at hovedtyngden av klagene – i alt 18 – fra enkeltpersoner har vært rettet
mot PST, og vil uttrykke tilfredshet med at gjennomgangen av disse
sakene ikke i noe tilfelle ga grunnlag for kritikk.
På bakgrunn av avslag på krav om innsyn fra
enkeltpersoner, har utvalget funnet grunn til å se nærmere på PSTs
praktisering av sikkerhetsloven og offentlighetsloven og hvorledes
reglene er utformet. Komiteen har merket seg at spørsmålet
er tatt opp både med PST og Justisdepartementet, og ber om å bli
orientert om resultatet av gjennomgangen i årsmeldingen for 2008.
Komiteen har videre notert at
utvalget vil se nærmere på rutinene for informasjonsutveksling mellom
PST og Utlendingsdirektoratet, og vil understreke betydningen av
et nært og ryddig samarbeid mellom de to organene.
Kontroll med tjenestens arkiv og register er
en viktig del av utvalgets virksomhet. Komiteen har
merket seg at utvalget i 2007 har stilt spørsmål ved grunnlaget
for flere enkeltregistreringer og ved begrunnelsen for å opprettholde dem
etter fem år. Komiteen konstaterer at man i samtlige
saker er kommet fram til en tilfredsstillende løsning.
Komiteen viser til at innsynsloven
som ga enkeltpersoner rett til innsyn i opplysninger om dem selv
i overvåkningspolitiets arkiv, nå er opphevet og forutsetter at
aktuelle dokumenter sikres for etterslekten ved overføring til Riksarkivet.
Komiteen har merket seg at utvalget
har gått tungt inn i spørsmål rundt interne retningslinjer for behandling
av opplysninger i PST og hvorledes tjenesten praktiserer kravet
om individuell vurdering før registrering. Det er viktig at det sikres
en felles forståelse og praktisering av regelverket. Komiteen forutsetter
at utvalget følger utviklingen.
Spørsmålet om hvorvidt en person som er slettet eller
ikke registrert som eget objekt, skal kunne figurere i PSTs register
i tilknytning til et annet objekt, er av prinsipiell betydning. Komiteen vil
understreke viktigheten av klare retningslinjer og har merket seg
at utvalget har bedt om en tilbakemelding fra PST. Komiteen ber
om å bli holdt orientert om saken.
I vår globaliserte verden oppstår det stadig
oftere behov for utlevering og utveksling av personopplysninger
mellom samarbeidende tjenester over landegrensene. Komiteen vil
understreke kravet om at formålet med å utlevere slike opplysninger
må stå i forhold til konsekvensen for den personen det gjelder. Komiteen har
merket seg at foretatte stikkprøvekontroller i 2007 ikke har gitt
grunnlag for kritikk. Komiteen ser det som et fremskritt
at vilkårene for utlevering av slike opplysninger nå er slått fast
i retningslinjer, og forutsetter at EOS-utvalget fører kontroll
med at regelverket følges.
Spørsmålet om bruk av skjulte tvangsmidler var et
tema under behandlingen av utvalgets årsmelding for 2006. Bruk av
kommunikasjonskontroll, romavlytting, ransaking mv. for å oppklare forhold,
men også for å avverge straffbare forhold, stiller strenge krav
til utøverne av myndigheten. Komiteen vil understreke
at utvalgets kontroll av denne virksomheten er av særlig betydning,
og at det er viktig at man finner fram til relevante kontrollformer. Komiteen noterer
at gjennomført kontroll i 2007 ikke har gitt grunnlag for kritikk.
Komiteen viser til utvalgets
påpeking av behovet for å se nærmere på regelverkssituasjonen for
operasjoner som skjer i samarbeid mellom PST og E-tjenesten, og
ber Regjeringen foreta en gjennomgang og evaluering av relevante
regleverk.
Komiteen viser til sine merknader
til EOS-utvalgets årsmelding for 2006, hvor man forutsatte at det
ble utarbeidet retningslinjer for samarbeidet mellom PST og tollmyndighetene. Ifølge
Toll- og avgiftsdirektoratet er det undertegnet en samarbeidsavtale
mellom direktoratet og PST, men det foreligger fortsatt ikke retningslinjer
på området.
Komiteen forutsetter at arbeidet
med å utarbeide retningslinjer gis høy prioritet, og ber om tilbakemelding
i tilknytning til EOS-utvalgets årsmelding for 2008.
Komiteen har merket seg at utvalget
har engasjert seg i Norges forhold til prosedyrene ved oppføring
på og sletting fra FNs terrorliste, og er tilfreds med at utvalget
vil følge med i hvorledes norske styresmakter håndterer slike problemstillinger.