Ovennevnte grunnlovsforslag, som er fremmet av
representantene Ågot Valle, Siri Hall Arnøy, May Hansen og Hallgeir
H. Langeland tar sikte på å innføre en egen grunnlovsbestemmelse
§ 110 d om vern mot diskriminering på grunn av kjønn og diskriminering
av minoriteter.
Forslagsstillerne viser til at selv om formell likestilling
langt på vei er på plass i den ordinære lovgivningen, skjer diskriminering
fortsatt. Vernet mot diskriminering pga. kjønn, hudfarge, nasjonal
eller etnisk opprinnelse, språklig eller religiøs tilhørighet, funksjonshemning,
seksuell legning, leveform eller orientering, alder eller annet
forhold, slik det er formulert i FNs Menneskerettighetserklæring
og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, er ikke nedfelt
i Grunnloven. Dette er en svakhet som forsøkes rettet opp ved dette
forslaget. Forslagsstillerne anser det som mest praktisk at diskriminering
av minoriteter og diskriminering pga. kjønn reguleres i samme bestemmelse
slik som de overnevnte konvensjoner gjør, og slik det er gjort i
grunnlovene for Sverige, Finland og Island. Forslagsstillerne finner
det videre naturlig at grunnlovsbestemmelsen plasseres i en ny § 110
d etter menneskerettighetsbestemmelsen i § 110 c, og som en viktig
utdyping og presisering av § 110 c.
I høringsrunden før forslag til lov om likestilling mellom
kjønnene ble lagt fram i Ot.prp. nr. 33 (1974-1975), ble det påpekt
at en bestemmelse om forbud mot diskriminering på grunn av kjønn burde
tas inn i Grunnloven. Det norske Arbeiderpartis Kvinnesekretariat,
Aksjon for sann reklame, Fri rettshjelp for kvinner og Norske Kvinners
Nasjonalråd støttet dette i sine høringssvar. Departementet mente
den gang at en egen lov om likestilling ville gjøre det mindre aktuelt
med en egen grunnlovsbestemmelse. Forslagsstillerne påpeker at utviklingen
har vist at til tross for at Norge regnes som ett av verdens mest
likestilte land og langt på veg har formell likestilling, er det
ennå et godt stykke igjen til reell likestilling mellom kvinner
og menn. Fortsatt er lønnsforskjellene mellom kvinner og menn store.
Kvinners månedslønn utgjorde i gjennomsnitt knappe 84 pst. av menns
i 2002. Valget i 2003 ga en kvinneandel i landets kommunestyrer
på 35,8 pst., en knapp prosent under kvinneandelen for Stortinget
fra 2001–2005. I 2004 er bare 32 pst. av Høyesteretts dommere kvinner.
Vold mot kvinner er et stort samfunnsproblem. Makt- og demokratiutredningen har
dokumentert hvordan ressurser og makt, både økonomisk og politisk,
er systematisk skjevt fordelt mellom kvinner og menn i dagens Norge.
Utredningen påpeker klare svakheter ved dagens likestillingsrettslige
vern. Analysen av norsk likestillingspolitikk konkluderer med å fremheve
betydningen av et grunnlovsfestet vern mot kjønnsdiskriminering.
Det vises til at Likestillingsombudet finner
det naturlig at prinsippet om likestilling mellom kjønnene nå blir
nedfelt i Grunnloven, og har i en artikkel i Dagsavisen 10. mars
2002 påpekt at
"den vil virke som en prinsipperklæring som tilsier
at spørsmål om likestilling gis høy prioritet. En grunnlovsbestemmelse
vil også kunne være et juridisk argument for at likestillingsloven
skal gis forrang framfor andre lover i tilfeller av motstrid."
Forslagsstillerne støtter dette synspunktet.
Verdikommisjonen tok opp spørsmålet om minoriteter
og Grunnloven. I kommisjonens sluttrapport er det bl.a. gitt uttrykk
for følgende:
"Fra Verdikommisjonens synsvinkel har det i de senere
år skjedd ytterligere en viktig utvikling i det norske samfunn som
ikke gjenspeiles i vår Grunnlov. Norge har gjennom tilslutning til
internasjonale konvensjoner offisielt gitt flere grupper status
som nasjonale minoriteter i landet. Dette er en endring av formell
status for grupper som gjennom historien har vært en del av landets
tradisjonelle kulturelle mangfold. I tillegg kommer alle de nye
kulturelle impulsene vårt land har fått gjennom innvandring i etterkrigstiden.
Norges situasjon som flerkulturelt og flerreligiøst land har utviklet
seg sterkt i denne perioden. Dette er en situasjon vi som nasjon
må forholde oss aktivt og bevisst til – slik at alle de aktuelle
kulturene og religionene får en avklaret status i vårt samfunn.
Denne utviklingen må gjenspeiles i Grunnloven."
Flere internasjonale organisasjoner har påpekt overfor
Norge at det ville være hensiktsmessig å gi grunnlovsmessig vern
mot etnisk diskriminering. Blant annet har FNs Committee on the
Elimination of Racial Discrimination (CERD) påpekt dette i sine
rapporter. Videre har Europarådets Kommisjon mot rasisme og intoleranse
(ECRI) i flere rapporter anbefalt slik grunnlovsfesting, bl.a. i
en rapport datert juli 2003:
"ECRI gjentar sin anbefaling til norske myndigheter
om å styrke Grunnloven for å gi bedre beskyttelse mot diskriminering.
I denne sammenheng minner ECRI norske myndigheter om sin generelle
anbefaling nr. 7 om Nasjonal lovgivning for å bekjempe rasisme og
rasediskriminering, hvor det anbefales at Grunnloven bør sikre prinsippet
om lik behandling, statens forpliktelse til å fremme likhet, samt
enkeltpersoners rett til ikke å bli diskriminert på grunnlag av
rase, hudfarge, språk, religion, nasjonalitet eller nasjonal eller
etnisk opprinnelse."
Senter mot etnisk diskriminering, SMED, støtter aktivt
en grunnlovsfesting av vern mot diskriminering av minoriteter.
Norges Handikapforbund støtter videre en grunnlovsfesting
av forbud mot diskriminering, fordi dette kan hjelpe til juridisk
når formell lovgivning står i motstrid til Grunnlovens prinsipp. Forslagsstillerne
støtter forbundet i denne tilnærmingen.
Da FNs Menneskerettighetserklæring ble vedtatt,
var det et poeng å gjøre den rekke av diskrimineringsgrunnlag som
skulle beskyttes og omfattes av Art. 2 utvidende i sin tolkning,
slik at den ville omfavne samfunnsutvikling frem i tid. Det ble
derfor på slutten av den oppramsende første setningen i Art. 2 inkludert
formuleringen "eller annet forhold."
I løpet av de siste 20–25 årene har man også
i FN-sammenheng hatt et økt fokus på lesbiske og homofile og diskriminering
på grunn av seksuell legning. I en avgjørelse fra 1994 fra Menneskerettighetskomiteen,
som ivaretar klager i forhold til FNs konvensjon om sivile og politiske
rettigheter, i saken Toonen v. Australia, bekreftet komiteen formelt
for første gang at definisjonen også omfattet diskriminering på
grunn av seksuell legning. Senere har komiteen også behandlet saken
Young v. Australia som stadfester at familiebegrepet også omfatter
par av samme kjønn. I tillegg har flere av FNs Special Rapporteurs
til ulike komiteer, bl.a. Menneskerettighetskommisjonen, rapportørene
når det gjelder helse, tortur, menneskerettighetsforsvarere m.fl.
fokusert på den utstrakte diskriminering og de overgrep som finner
sted i mange land på grunnlag av seksuell orientering, og behovet
for å styrke vernet også for denne gruppen.
Det har også i tillegg siden den første dommen
i 1981 i den Europeiske Menneskerettighetsdomsstolen blitt opparbeidet
en bred rettspraksis på ulike områder, som privatliv, familie, arbeidsliv
og barn, knyttet til terminologien seksuell orientering.
En økende rekke andre land i flere verdensdeler har
gått foran Norge i å inkludere seksuell orientering i grunnlovsbestemmelser.
Disse inkluderer blant annet Sverige, Sør-Afrika, Portugal, Fiji og
Ecuador.
Det foreslås to alternativ til ny grunnlovstekst. Det
første forslaget går ut på at ingen skal utsette andre for diskriminering.
Det andre grunnlovsforslaget går ut på at det er statens oppgave
å sikre at diskriminering ikke finner sted. Alternativ 1 favner
videre enn alternativ 2. Alternativ 2 vil imidlertid korrespondere
bedre med bestemmelsen foran i Grunnloven § 100 c. Alternativ 2 vil
også korrespondere best med Norges rapporteringsplikt overfor de
FN-kommisjonene som er opprettet i henhold til de internasjonale
konvensjonene som Norge har ratifisert.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
"Ny § 110 d skal lyde:
Alternativ 1:
Ingen maa udsettes for usagelig Forskjællsbehandling
paa Grund af Kjøn, Hudfarve, national eller etnisk Oprindelse, spraaglig
eller religiøs Tilhørighed, Funktionshemning, seksuell Lægning,
Leveform eller Orientering, Alder eller Status for øvrig.
Alternativ 2:
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre at
ingen udsettes for usagelig Forskjællsbehandling paa Grunnd af Kjøn,
Hudfarve, national eller etnisk Oprindelse, spraaglig eller religiøs
Tilhørighed, Funktionshemning, seksuell Lægning, Leveform eller
Orientering, Alder eller Status for øvrig."