Statlig regional barnevernsmyndighet har ansvaret
for rekruttering og formidling av fosterhjem og for at fosterhjemmene
får nødvendig opplæring og generell veiledning. I 2006 var 6 012 barn
og unge plassert i fosterhjem. Pr. 31. januar 2007 var det 122 barn
og unge med vedtak om plassering i fosterhjem som ventet på et fosterhjem.
Ved valg av fosterhjem skal det legges avgjørende vekt på hensynet
til hva som er best for det enkelte barn, og i den sammenheng vurdere
om plassering hos biologisk familie er mulig. Jo flere mulige familier
å velge blant, jo bedre grunnlag er det for å få til en god plassering.
Derfor er det viktig at rekrutteringen av fosterhjem er god.
Forslagsstillerne viser til at mange fosterforeldre sliter
med manglende sosiale rettigheter, på tross av at de er nøkkelpersoner
i barnevernsarbeidet og utfører et svært viktig oppdrag for samfunnet.
Forslagsstillerne foreslår å styrke fosterforeldrenes
rammevilkår ved å gi alle fosterforeldre som er ute av ordinært
arbeid, rett til sykepenger og tjenestepensjon, uavhengig av om
det er statlige eller kommunale fosterhjem.
Barnevernstjenesten i fosterhjemskommunen har
i dag ansvaret for at det blir ført tilsyn med fosterhjemmene, og
at en særskilt tilsynsfører blir oppnevnt til det enkelte barn.
I andre halvår i 2007 manglet flere barn i fosterhjem tilsynsfører.
Forslagsstillerne mener det er naturlig at ansvaret for tilsyn med
fosterhjem overføres til fylkesmannen, i likhet med tilsynet med
institusjoner og kommuner. Dette vil føre til at tilsynsmyndigheten
i større grad blir uavhengig av den kommunale barnevernstjenesten.
Fylkesmannen må i denne sammenheng tilføres økte ressurser og kompetanse
for å kunne utføre tilsyn med fosterhjem. Forslagsstillerne vil
samtidig påpeke at lønnsbetingelsene for tilsynsførere bør gjennomgås,
med sikte på å utjevne forskjellene mellom kommunene og gjøre det
lettere å rekruttere tilsynsførere.
Barnevernets omsorg opphører når en ungdom fyller
18 år. Likevel følger det av barnevernloven § 1–3 at dersom ungdommen
samtykker, kan tiltak som er iverksatt før ungdommen fyller 18 år,
opprettholdes inntil fylte 23 år. Dette medfører at dersom ungdommen
selv ønsker det, kan barnevernstjenesten vedta at fosterhjemsplasseringer
som er iverksatt før ungdommen fyller 18 år, videreføres.
En plassering i fosterhjem som omsorgstiltak
går over til å være et hjelpetiltak når barnet fyller 18 år. Ingen
kan med andre ord være under omsorg etter fylte 18 år, men samme
tiltak kan allikevel fortsette. Mange av disse ungdommene har fått forlenget
oppholdet i fosterhjem eller institusjon som ettervern.
Forslagsstillerne ønsker å lovfeste rett til
ettervern for alle barnevernsbarn fram til de fyller 23 år, for
å gi ungdom som har mottatt tiltak fra barnevernet, en bedre start
på voksenlivet.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
"I
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
sikrer alle fosterforeldre som er ute av ordinært arbeid, rett til
sykepenger og tjenestepensjon.
II
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
sikrer alle fosterforeldre god faglig veiledning og et tilstrekkelig
tilbud om avlastning.
III
Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret
for tilsyn med fosterhjem til fylkesmannen.
IV
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå lønnsbetingelsene
for tilsynsførere, med sikte på å utjevne forskjellene mellom kommunene
og gjøre det lettere å rekruttere tilsynsførere.
V
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
gir unge med tiltak etter barnevernloven rett til tiltak fram til
fylte 23 år."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre,
Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig
Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Trond
Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til at et
av formålene i lov om barneverntjenester (barnevernloven) er å bidra til
at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Barnevernstjenesten skal
bidra til å gi barn og unge gode levekår og utviklingsmuligheter
ved å gi råd, veiledning og ved å sette inn hjelpetiltak. Komiteen mener
barnevernet er en viktig deltaker i samfunnet for å sikre at alle
barn får like muligheter. Komiteen vil presisere
at den aller største delen av barnevernets tiltak skjer i barnets
hjem, dvs. uten omsorgsovertakelse. Komiteen viser
til at ca. 40 400 barn og unge mottok tiltak fra barnevernet i løpet
av 2006. For 18 pst. av disse hadde det offentlige overtatt omsorgen
etter § 4–12 vedtak i fylkesnemnda. Av disse var 6012 plassert i
fosterhjem. 83 pst. av barn og unge som det offentlige har overtatt
omsorgen for, er med andre ord plassert i fosterhjem. Komiteen vil
på denne bakgrunn understreke at fosterhjem er et omfattende tilbud og
at det er det tiltaket som brukes mest når barnevernstjenesten overtar
omsorgen for barnet. Komiteen er enig med forslagsstillerne
i at fosterhjem gjør en betydelig jobb for samfunnet og at det er
viktig med en god rekruttering av fosterhjem.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre er bekymret for de barna
som venter på fosterhjem, og mener det er viktig at arbeidet med
å styrke rekrutteringen av fosterhjem intensiveres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen har økt bevilgningene til det statlige barnevernet
med til sammen over 700 mill. kroner. Flertallet vil
understreke viktigheten av at disse bevilgningene i størst mulig
grad går til de barna og ungdommene som trenger hjelp, og til dem
som gir barna den nære, daglige omsorgen. Dette vil innebære en
vridning av tiltakene i barnevernet fra private, kommersielle aktører
til offentlige tiltak og tiltak drevet av ideelle organisasjoner.
Dette er en omlegging som skal innfases over tid, slik at styrking
av barnevernstiltakene i regi av det offentlige og av ideelle organisasjoner
skjer parallelt med at avtaler med kommersielle aktører fases ut. Flertallet støtter
dette. En annen viktig begrunnelse for en slik politikk er etter flertallets mening
at det offentlige må ha nærhet til tilbudene som gis i fosterhjemmene,
med god mulighet til kvalitetssikring og kontroll. Flertallet vil
imidlertid peke på at Barne-, ungdoms- og familieetaten i regionene
i en omleggingsfase fremdeles har mulighet til å gjøre avtaler med
kommersielle, private aktører, dersom man vurderer dette tilbudet
som godt og i tråd med behovet. Ut fra internasjonalt regelverk
må alle avtaler med kommersielle aktører skje ut fra anbudsprinsippet.
Flertallet vil peke på at det
i januar i år på landsbasis var klargjort 575 fosterhjem, mens det
var 116 barn som ventet på plassering. Det er derfor ikke mangel
på antall fosterhjem, men en utfordring å finne det rette tilbudet
for det aktuelle barnet. Her vil ulike forhold spille inn; som avstand
mellom opprinnelig hjem og fosterhjem, barnets ulike behov og barnets
alder. Flertallet vil peke på at dersom det klart
beste alternativet er et fosterhjem rekruttert av en privat, kommersiell
aktør, er det fortsatt slik at dette fosterhjemmet velges – under
forutsetning av at Barne-, ungdoms- og familieetaten har gjort avtale
med denne aktøren. Flertallet vil også understreke at
ingen barn skal miste et godt fosterhjemstilbud som er framskaffet
gjennom en kommersiell aktør.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringen
ønsker en vridning av tiltakene fra private, kommersielle aktører
til offentlige tiltak og tiltak drevet av ideelle organisasjoner. Disse
medlemmer viser til at det i denne sammenheng er uklart
hva Regjeringen faktisk mener når det gjelder definisjonen av private
aktører og sondringen mellom kommersielle aktører, ideelle aktører
og aktører eid av ideelle organisasjoner. Denne sondringen er av betydning
for hvilke aktører som må forvente å bli utfaset, hvilke som skal
styrkes og hva slags anskaffelsesprosedyrer som skal legges til
grunn for kjøp av tjenester hos de ulike aktører. Disse medlemmer viser
til brev fra statsråden til Høyre, datert 22. november 2007, hvor
det fremgår at Barne- og likestillingsdepartementet og Barne-, ungdoms-
og familieetaten har nedsatt en arbeidsgruppe som blant annet skal
diskutere om det bør presiseres nærmere hva som er en ideell organisasjon
i denne sammenheng. Disse medlemmer viser også til
statsrådens brev til Høyre, datert 11. desember 2007, hvor det fremgår
at rapport om anbudsprosessen i barnevernet er en intern rapport
unntatt offentligheten. Disse medlemmer kan ikke
se at det foreligger noen avklaring fra departementet som klargjør
det forhold at kjøp av plasser i kommersielle tiltak krever anbud
i henhold til EØS-reglementet, eller en avklaring om hva som legges
i definisjonen ideell aktør som skal styrkes.
Disse medlemmer mener at fosterbarn
blir værende i en uholdbar omsorgssituasjon når man ikke utnytter
ledig kapasitet i fosterhjemstilbudet. Disse medlemmer viser
til at det i dag finnes fosterhjemstilbud tilknyttet private aktører.
De fleste slike private fosterhjem er å definere som forsterkede
fosterhjem eller familiehjem, som kan ta imot barn og unge med særlige
behov og ofte sammensatte utfordringer. I dag er det ledig kapasitet
i flere slike hjem. Begrunnelsen for manglende plassering i slike
tiltak er en instruks fra departementet om at bruken av private
aktører skal begrenses. Denne instruks gjenspeiles i disponeringsbrevene
fra flere av regionene, hvor det fremgår at man ikke skal kjøpe fosterhjemsplasser
i regi av private aktører. Konsekvensen av en slik politikk er at
barn ikke får det tilbud de kunne ha fått på grunn av økonomiske
og/eller ideologiske føringer fra politiske myndigheter.
Disse medlemmer viser til at
flere av de private aktørene har bygget ut et meget godt tiltaksapparat
rundt sine fosterhjem. Det er opprettet døgntelefoner hvor familiene
til enhver tid kan henvende seg og søke råd og veiledning når akutte
situasjoner oppstår. Det er god faglig veiledning, på både generelt
grunnlag og i forhold til det enkelte barn. Det er gode avlastningsordninger,
hvor barn og unge har tilbud om fast avlastningssted med profesjonelt
personale, og ikke minst kjent personale for de barn og unge som
her er representert, en gruppe med stort behov for stabilitet, trygghet
og forutsigbarhet for å kunne leve med sine store utfordringer når
det gjelder tilknytning og relasjoner til andre mennesker. En av
de større private aktørene mottok i 2007 Fosterhjemsprisen for sitt
gode fosterhjemstilbud.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at når det fattes
politiske beslutninger om at barn og unge med særlige utfordringer
i langt større grad skal plasseres i fosterhjem, må man som politisk ansvarlig
myndighet sikre seg at de fosterhjem som skal benyttes, har det
nødvendige tiltaksapparat rundt seg for å sikre at slik plassering
representerer et minst like godt alternativ som institusjonsplassering.
Det er gitt signaler fra både Fosterhjemsforeningen og fra Barnevernsbarnas
interesseorganisasjon om at så ikke er tilfellet i dag. Det hevdes
også fra de samme interesseorganisasjonene at fosterhjemsplassering
skal brukes med omhu, og at det i dag er meget gode institusjonstilbud
for den gruppen av barn og unge vi her snakker om.
Komiteens medlem fra Høyre viser
til at Høyre som eneste parti i sitt alternative statsbudsjett for
2008 gjorde omdisponeringer med hensyn til Regjeringens dreining
fra institusjon over til fosterhjem, og la inn merknader om at partiet ikke
kan støtte en politikk hvor man plasserer barn med store utfordringer
i fosterhjem, før fosterhjemmene er satt i stand til å mestre denne
oppgaven og før tiltaksapparatet rundt disse hjemmene er bygget
ut.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis alternative statsbudsjett
for 2008 der det ble foreslått en økning på 70 mill. kroner til
barnevernet utover Regjeringens forslag. Dette ville ha gitt rom
for et kvalitativt sett bedre tilbud til mange utsatte barn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Tildelingsbrev
til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (17. januar 2008) hvor
det fremgår at en dreining bort fra institusjonsplassering og over
til fosterhjem er "et av de viktigste tiltak for å få kontroll over
utgiftene". Disse medlemmer mener dette må kunne
anses å være et brudd på barnevernloven hvor hensynet til barnets
beste skal legges til grunn ved valg av tiltak, ikke manglende kontroll
med utgiftene i det statlige barnevern.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget
om at all ledig kapasitet når det gjelder fosterhjem- og familiehjemstilbud
skal utnyttes, uavhengig av om disse tilbudene er i offentlig eller
privat regi."
Komiteen er glad for
at hovedmotivasjonene for de fleste fosterforeldre er et ønske om
å hjelpe et barn som er i en vanskelig livssituasjon. Det viktigste
ved rekrutteringen av fosterhjem må alltid være barnets beste. Likevel
mener komiteen at fosterforeldre må sikres gode
rammevilkår i form av sosiale rettigheter. Selv om motivasjonen
som oftest er å hjelpe barn, ser ikke komiteen bort
fra at gode rammevilkår kan øke rekrutteringen av fosterhjem. Komiteen er
glad for at Barne- og likestillingsdepartementet lager nye standardkontrakter
for de statlige beredskapshjemmene og familiehjemmene og at foreldrene
etter de nye kontraktene vil få bedre sosiale rettigheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter at Barne- og likestillingsdepartementet arbeider for å bedre rammevilkårene
for alle fosterhjem. Forutsetningene for å vri tiltakene i barnevernet
fra institusjonsbruk til mer bruk av fosterhjem og nærmiljøtiltak,
slik Regjeringen ønsker, er at det tilbys gode arbeidsvilkår for
og tilstrekkelig oppfølging av fosterhjemmene. Flertallet er
derfor glad for at departementet har nedsatt en arbeidsgruppe som
skal se på vilkårene for statlige beredskapshjem og familiehjem,
hvor berørte parter som NTL, FO og Fagforbundet er representert.
De nye kontraktene som ventes ferdigstilt i nærmeste framtid, vil
gi fosterforeldre langt bedre sosiale rettigheter, blant annet rett
til sykepenger, pensjon og økt oppsigelsesvern. Flertallet støtter
dette. Det er også etter flertallets mening positivt
at Barne- og likestillingsdepartementet vil gjennomgå og revidere fosterhjemsavtaleskjemaet
og vurdere om fosterforeldres sosiale rettigheter nå bør nedfelles
i fosterhjemsavtalen framfor departementets "Retningslinjer for
fosterhjem", hvor det er gitt utførlige opplysninger om fosterforeldres
rettigheter. Flertallet merker seg at departementet
vil ta kontakt med Kommunenes Sentralforbund (KS) etter at arbeidet
med de statlige standardkontaktene er avsluttet for å drøfte hva
som eventuelt bør gjøres for å styrke rammevilkårene for de kommunale
fosterhjemmene. Flertallet støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre kan imidlertid ikke se hvorfor
ikke rammevilkårene til de kommunale fosterhjemmene styrkes parallelt
med dette arbeidet. Disse medlemmer ber Regjeringen
sørge for at fosterhjemmenes sosiale rettigheter nedfelles i selve
fosterhjemsavtalen når det kommunale fosterhjemsavtaleskjemaet skal
revideres. Disse medlemmer mener det er en uheldig
situasjon at fosterforeldres sosiale rettigheter er så svake som
de er i dag, og ber derfor Regjeringen sikre alle fosterforeldre
som er ute av ordinært arbeid, både statlige og kommunale, rett
til sykepenger og tjenestepensjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at når staten nå legger opp til en dreining fra institusjonsplasser
til fosterhjemsbasert plassering av barn under offentlig omsorg,
er det viktig at forholdene legges til rette på en slik måte at
det faktisk er mulig å gjøre en innsats som fosterforeldre. Disse medlemmer vil
også peke på at noen barn trenger ekstra tilsyn og omsorg i en periode
etter en overtagelse, og det bør derfor være mulig i særlige tilfeller
at man ansetter fosterforeldre enten gjennom staten eller kommunen
for en kortere eller lengre periode. Dette vil gi fosterforeldrene
forutsigbarhet og rettigheter til å tjene opp både pensjon og sykepenger,
i tillegg til at barnet vil kunne tilpasse seg under stabile og
forutsigbare forhold.
Disse medlemmer vil peke på at
når staten gjør en dreining fra institusjon til fosterhjem, vil dette
rent økonomisk også frigjøre midler som dermed burde være øremerket
ansettelse av fosterforeldre.
Komiteens medlem fra Høyre mener
det mest positive med familier som inngår avtaler om å bli fosterhjem,
er familienes ønske om å gjøre noe for andre og å bidra med et familieliv til
barn som ikke lenger har en tilfredsstillende familiesituasjon der
de kommer fra. Å sikre at det også i fremtiden er denne motivasjonen
som skal ligge bak det å bli fosterhjem, er for dette medlem særlig
viktig. På denne måten får man de gode fosterhjem hvor familiemedlemmene
er villig til å sette seg selv til side og stille opp for andre. Dette
medlem er likevel opptatt av at fosterforeldre ikke skal
miste sosiale rettigheter de ville hatt og som de mister fordi det
fosterbarn som kommer inn i familien, krever at en av foreldrene
enten helt eller delvis, må tre ut av arbeidslivet eller ikke kan
gå inn i arbeidslivet.
Dette medlem mener derfor at
en styrking av fosterforeldres rettigheter må gjelde de tilfeller der
fosterbarnet, på grunn av særskilte forhold, skal ha mer voksen
tilstedeværelse enn det andre barn normalt har behov for. Beslutning
om en slik betingelse skal foretas av ansvarlig barnevernsmyndighet
på et barnevernsfaglig grunnlag.
Dette medlem mener det er behov
for en styrking av sosiale rettigheter til foreldre i kommunale
fosterhjem, i de tilfeller hvor det av ansvarlig barnevernsmyndighet
er fattet vedtak om at det er påkrevet at en av foreldrene helt
eller delvis er hjemmeværende for å ivareta et godt fosterhjemstilbud
i det aktuelle tilfellet, og fremmer på dette grunnlag følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med sak om sosiale rettigheter knyttet til kommunale fosterhjem,
hvor det redegjøres for alle sider av en avtalefestet rett til offentlig tjenestepensjon
og sykepengeordning for den forelder som av hensyn til fosterbarnet
er pålagt, helt eller delvis, å være ute av annet arbeid mens barnet
bor i fosterhjemmet."
Komiteen understreker
at gode fosterhjem forutsetter god opplæring, faglig veiledning
og et tilstrekkelig tilbud om avlastning. En god oppfølging av fosterhjemmene
vil også bidra til at flere ønsker å fortsette som fosterhjem. Komiteen viser
til at flere og flere plasseres i fosterhjem og at dette innebærer
at barn og unge med mer komplekse problemer, som tidligere ble plassert
i institusjon, i dag bor i fosterhjem. Etter komiteens syn
må denne utviklingen følges opp med økt opplæring, veiledning og
avlastning. Komiteen viser til at Barne- og likestillingsdepartementet
er ansvarlig for at det finnes et forsvarlig tilbud for utdanning
av personell og at de som skal anvende barnevernloven får forsvarlig
veiledning. Komiteen viser videre til at statlig
regional barnevernsmyndighet er ansvarlig for at fosterhjemmene
får nødvendig opplæring og veiledning. I tillegg plikter den kommunale
barnevernstjenesten å gi fosterforeldre supplerende veiledning. Komiteen er
kjent med at statlig regional barnevernsmyndighet i dag avholder
kurs for alle fosterforeldre og at fosterhjemsavtalen inneholder
opplæring og veiledning. Komiteen er imidlertid av
den oppfatning at både opplæring og veiledning oppfattes som mangelfull
av mange fosterforeldre, og at dette arbeidet må styrkes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at Barne- og likestillingsdepartementet i desember 2007 mottok
et forslag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, som har
vurdert modeller for hvordan oppfølging og veiledning av fosterforeldre
kan forbedres.
Flertallet er tilfreds med at
departementet vil ha et bevisst fokus på fosterforeldrenes rammebetingelser,
og spesielt vurdere hvordan støtte- og veiledningsfunksjonene for
fosterforeldre kan ivaretas når fosterhjemsavtalen skal revideres.
Komiteen mener avlastning
(besøksordninger) alltid må ses i forhold til barnets behov for
stabilitet versus behovet for et større sosialt nettverk. Komiteen viser
til at noen fosterbarn har behov for å få kontakt med flere voksenpersoner,
mens andre først og fremst har behov for å knytte seg til fosterforeldrene. Komiteen mener
uansett kommunen må tilby tilstrekkelig tilbud om avlastning til
de fosterforeldrene som ønsker det.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at mange statlige og private fosterhjem har oppfølgingsrutiner
og avlastningsordninger som er verdifulle for fosterhjemmenes funksjon. Flertallet er kjent
med at Barne-, ungdoms- og familieetaten stadig mottar positive
tilbakemeldinger fra de statlige beredskapshjemmene og familiehjemmene
vedrørende dette, hvor man framholder betydningen av å ha tilgang
til akuttberedskap og faglig personale. Flertallet merker
seg også at de statlige hjemmene framhever viktigheten av å ha god
veiledning gjennom kontakt med fagpersonale, og at dette bidrar til
å utvikle kompetanse og forståelse for ulike sider ved det å være
fosterforeldre. Flertallet merker seg at departementet
i arbeid med de statlige fosterhjemskontraktene ytterligere vil arbeide
for å styrke kompetanseheving og oppfølging av hjemmene. Flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at flere
fosterfamilier tilknyttet private tiltak er særlig fornøyd med den
avlastningsordning som disse aktører har tilrettelagt for. Barn
og unge har tilbud om fast avlastningssted med kjente voksenpersoner,
hvor det er tilgang på faglig personale med kjennskap til barnets
utfordringer og en akuttberedskap for uforutsette situasjoner. Veiledning
med hensyn til det enkelte barn og kontakt med fagpersonale for
å utvikle kompetansen om ulike sider ved det å være et fosterbarn
og hva et fosterhjem kan bidra med, er også tilbud som private aktører
gir. Det fremgår av høringsuttalelsene i herværende sak at det sviktes
når det gjelder disse forhold i det offentlige. Disse medlemmer mener
det av den grunn bør være større grad av erfaringsutveksling mellom
offentlige og private fosterhjemstilbud, samt at det vurderes som
en mulighet for offentlige fosterhjem å knytte seg til det tiltaksapparat
som private aktører tilbyr sine fosterhjem.
Komiteen mener det
er svært viktig at kontrollen med fosterhjem er god. I dag skal
barnevernstjenesten sørge for at barnet plasseres i et fosterhjem.
I tillegg skal barnevernstjenesten oppnevne tilsynsfører for barnet. Komiteen mener
en uavhengig kontroll av fosterhjemmene er viktig for å sikre at
barn lever i et trygt og omsorgsfullt miljø. Komiteen er
derfor bekymret over tall fra Barne- og likestillingsdepartementet som
viser at 676 av 6 530 barn i fosterhjem ikke hadde fått oppnevnt
tilsynsfører i siste halvår i 2007. Komiteen ser
at en del av disse tilfellene er kortvarige plasseringer hvor det
ikke er hensiktsmessig å oppnevne tilsynsfører. Samtidig er komiteen enig
med forslagsstillerne i at manglende tilsynsfører går ut over rettssikkerheten
til en gruppe barn som i utgangspunktet er sårbare. Komiteen mener
tilsynsføreren bør ha en viktig rolle, og komiteen vil
understreke at det ofte er hensiktsmessig å rekruttere en tilsynsfører
barnet kjenner fra før. Komiteen mener også det er
viktig å lytte til barnet ved valg av tilsynsfører.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
mener det vil være hensiktsmessig å overføre tilsynsansvaret til
fylkesmannen, slik det i dag er for tilsyn med barnevernsinstitusjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker i likhet med departementet at det er svært viktig at
et barn i fosterhjem har godt tilsyn gjennom tilsynsfører. Tilsynsføreren
skal ha en uavhengig rolle i forhold til fosterhjem og barnevernstjenesten,
og det er viktig at barnet har et tillitsfullt forhold til tilsynsfører. Flertallet merker seg
at departementet har fokus på å bedre tilsynsordningen gjennom ulike
tiltak som opplæring, veiledning og rekruttering. Gode rapporteringsrutiner
fra kommunene om tilsynsordningen er også et viktig redskap for
å kontrollere at ordningen fungerer slik den skal. Flertallet merker seg
også at departementet mener at ordningen med tilsynsførere ikke
vil tjene på eventuell flytting fra kommunene til fylkesmannen. Flertallet er
enig i denne vurderingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er enig med forslagsstillerne
i at tilsynet med fosterhjemmene bør være uavhengig. Disse
medlemmer mener derfor Regjeringen må komme tilbake til
Stortinget for å redegjøre for hvordan dagens tilsynsordning kan
gjøres bedre og mer uavhengig av det kommunale barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den formening at alt tilsyn med det kommunale barnevernet, institusjoner
og fosterforeldre, bør gå gjennom et fritt og uavhengig barnevernstilsyn,
som dermed ikke har noe avhengighetsforhold verken til stat eller
kommune. Dette gjøres for å sikre barnas rettssikkerhet og slik
at ansvaret plasseres der det skal. Disse medlemmer viser
til at svært mange barn i dag står uten noe tilsyn, og at fylkesmennene
er statens forlengede arm ut i landet, og dermed ikke er de rette
til å føre tilsyn verken med institusjoner eller fosterhjem. Det
vises til at det også er statlige fosterhjem i tillegg til de kommunale,
og det kan fort bli rolleblandinger.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om
å opprette et fritt og uavhengig barnevernstilsyn."
Komiteen viser til
at ungdom som har vært under barnevernets omsorg, ser ut til å klare
seg dårligere enn andre ungdommer etter fylte 18 år. Ungdom som
går ut av barnevernet, er i risiko for marginalisering på områder
som utdanning, arbeid, bolig og inntekt. I tillegg er det risiko
for rusmiddelmisbruk, kriminalitet og psykiske problemer. Komiteen er
blant annet kjent med en rapport fra Norsk institutt for by- og
regionforskning (NIBR) fra 2005 som viser at helsesituasjonen til
barnvernsbarn er urovekkende. Komiteen viser videre
til at NOVA har et prosjekt gående om "Barnevern og ettervern – marginalisering,
multietnisitet og autonomi" (Prosjektnr.: 62407). Forskerne Sten-Erik
Clausen og prosjektleder Lars B. Kristofersen har i januar i år
varslet tilsvarende dramatiske funn som i NIBR-rapporten. Komiteen mener
disse funnene er urovekkende og er bekymret for at ungdommer som
har en bakgrunn fra barnevernet, i større grad enn andre ungdommer
sliter med manglende utdanning, lavere inntekt, dårligere helse
og høyere dødelighet. Komiteen mener på denne bakgrunn
at det må satses mer på ettervernet.
Komiteen viser til at barnevernets
omsorg opphører ved fylte 18 år. I barnevernloven § 4–15 er det
bestemt at barnevernstjenesten, i samarbeid med barnet, skal vurdere
om omsorgen skal fortsette eller om det skal iverksettes andre tiltak etter
at barnet fyller 18 år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg departementets tall som viser at 85 pst. av ungdommene
som har vært under barnevernets omsorg, og som fylte 18 år siste
halvdel av 2007, får ettervernstiltak, og at dette tallet har økt
det siste året. Flertallet er tilfreds med at Barne-
og likestillingsdepartementet har iverksatt en rekke tiltak for
å bedre ettervernet for ungdom mellom 18 og 23 år. Særlig viktig
er det at man nå vil se på hvilke presiseringer som kan gjøres i
barnevernloven for å styrke ettervernet for denne gruppen. Her tar
departementet til orde for at det blant annet kan være aktuelt å
innføre en begrunnelsesplikt for hvorfor et igangsatt tiltak ikke skal
følges opp overfor den unge etter fylte 18 år, eller hvorfor det
gis avslag på søknad om ettervern. Flertallet er
enig i at dette kan være et godt og formålstjenlig tiltak. Flertallet merker seg
også at departementet understreker at bestemmelsen om en individuell
oppfølgingsplan for den enkelte ungdom allerede finnes i barnevernloven,
jf. § 4–15 fjerde ledd. Her framgår det at dersom barnevernstjenesten
og den unge er enige i behovet for tiltak, skal det utarbeides en plan
for dette. Flertallet legger til grunn at ettervernstiltakene
skjer i samarbeid med relevante instanser som skoleverk, sosialtjeneste
og aktører fra andre samfunnsområder, for eksempel kulturliv og
frivillig sektor. Flertallet er også tilfreds med
at departementet i rundskrivet om ettervern til kommunene presiserer
at ungdommer som har vært under barnevernets omsorg, har rett til
ettervern, selv om man først har avslått tilbudet. Det er etter flertallets mening viktig
at departementet har lagt vekt på å informere kommunene om at ungdommer
har krav på informasjon om klageretten, dvs. at et eventuelt avslag
om ettervern kan påklages til fylkesmannen.
Flertallet merker seg at Barne-
og likestillingsdepartementet er kjent med de gode erfaringene fra
Danmark når det gjelder kontaktpersonordningen for ungdommer etter fylte
18 år, og at departementet har startet arbeidet med å få på plass
en slik ordning også i Norge. Flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er uheldig
at dagens lov gir ungdom en svakere rettslig beskyttelse når det gjelder
ettervern enn det den tidligere barnevernloven fra 1953 gjorde.
Selv om kommunene skal vurdere ettervernstiltak, er disse
medlemmer kjent med at det er ulik praksis i kommunene på
ettervernsiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at forslagsstillerne
ønsker en lovfesting av rett til ettervern til fylte 23 år. Disse
medlemmer er kjent med at barnevernloven ikke er en rettighetslov
og at dette er brukt som argument mot at ettervernet skal lovfestes. Disse medlemmer mener
imidlertid at den beste måten å sikre at ungdommer får en tilstrekkelig oppfølging
på etter 18 år, er å lovfeste en slik rett. Barnevernsbarn mangler
ofte det nettverket en stabil primærfamilie kan tilby. Det er derfor avgjørende
at barnevernets tilbud til ungdommen ikke plutselig opphører ved
oppnådd myndighetsalder.
Disse medlemmer mener retten
til ettervern må gjelde fra ungdommen blir myndig og frem til fylte
23 år. Retten må innebære konkret hjelp til større avgjørelser i
livet, og veiledning fra en fast kontaktperson i barnevernet. Denne
kontaktpersonen kan for eksempel være en saksbehandler, tilsynsfører,
ansatt på institusjon eller en fosterforelder.
Komiteen mener det
i mange tilfeller er helt avgjørende at ungdommer som har vært under barnevernets
omsorg, har en voksenperson som kan følge vedkommende i flere år
på vei inn i voksenlivet. Komiteen er kjent med at
flere ungdommer som har vært barnevernsbarn, savner en engasjert
og tilgjengelig person som de kan diskutere store og små valg med.
En fast kontaktperson kan være en slik person som kan veilede ungdommen
om utdanning, fritidstilbud, arbeidsliv med mer. Komiteen viser
til at ordningen med en fast kontaktperson i Danmark ses på som
et av de mest vellykkede tiltakene i dansk barnevern.
Komiteen viser til at det i henhold
til regelverket skal utarbeides en individuell plan for oppfølging
av den enkelte ungdom som får ettervern etter fylte 18 år, jf. barneloven
§ 4–15 fjerde ledd. En slik plan vil sikre forutsigbarhet for brukerne
av ettervernstilbudet.
Komiteen vil presisere at alt
ettervern selvsagt må være frivillig for den enkelte ungdommen. Dersom
ungdommen ønsker det, må vedkommende ha anledning til å benytte
sin rett til ettervern i enkelte perioder og å la være å bruke tilbudet
i andre perioder. Komiteen er kjent med at flere
ungdommer i dag takker nei til ettervern, men siden angrer. Det
må utarbeides et bedre system for at ungdommer får informasjon om
at de har rett til ettervern, selv om de først avslår tilbudet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
forslagsstillernes forslag om rett til ettervern for ungdom under
omsorg frem til fylte 23 år. Disse medlemmer har
ved flere anledninger bedt fylkesmennene om å se på avslag fra den
kommunale barnevernstjenesten på ettervern til ungdommer som har
vært plassert enten på institusjon eller i fosterhjem. Disse ungdommene
har i etterkant av en slik undersøkelse fått medhold i sin klage,
så man kan mistenke at noen av de kommunale barnevernstjenestene
faktisk tenker økonomi når de avslår søknader om ettervern. Dette
er svært uheldig, særlig fordi disse ungdommene trenger hjelp til å
stå på egne ben, og fordi de ikke har "rommet sitt" å komme tilbake
til når det oppstår kriser i livet.
Disse medlemmer mener ettervern
selvsagt bør tilpasses den enkeltes behov, men målet må være å gradvis
kunne løsrive seg fra "hjemmet sitt", slik alle andre ungdommer
har muligheten til.
Komiteens medlem fra Høyre mener
det er et behov for en tett og målrettet oppfølging av barn i barnevernstiltak
etter fylte 18 år. I dag gis et slikt tilbud, og det benyttes i
stor grad. I denne sammenheng vises det til brev fra statsråden (8. april
2008), hvor det fremgår at av de 315 barn som har vært under barnevernet
og som har fylt 18 år i andre halvdel av 2007, har hele 85 pst. fått
videreført tiltak etter eget ønske.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at å rettighetsfastsette ettervernet er en
komplisert og sammensatt sak som bør utredes. Bestemmelser om rettigheter
til ettervern må samordnes med bestemmelser i sosialtjenesteloven.
Det må også fremgå klart hva som skal ligge i den rettighet som
innføres, hvem som plikter å oppfylle dette ettervern og hva som
skal skje i de tilfeller hvor plikten til å følge opp barnevernsbarn
kommer i konflikt med barnevernsbarnas egne ønsker og dermed myndige
menneskers rett til å bestemme over eget liv.
Komiteens medlem fra Høyre viser
til at det er viktig med en tidlig forberedelse på det liv som venter
en når man ikke lenger er i barnevernets omsorg. Å arbeide målbevisst
med tiltak i skole og utdanningsvesen, jobbtrening og relasjonsbygging
til andre mennesker i samfunnet gjennom aktiv deltakelse i fritidsaktiviteter
og lokalmiljø, er av avgjørende betydning for disse barnas muligheter
til å mestre et selvstendig liv. Dette medlem viser
til at Høyre i sitt alternative budsjett foreslo å sette av midler
til bruk for de institusjoner, ungdomshjem, familiehjem og andre
som har omsorgen for ungdom, når det inngås samarbeidsavtaler med
lokale bedrifter som kan ta inn disse ungdommene og derigjennom bidra
til arbeidstrening, faglig utvikling og utvikling av et sosialt
nettverk. Dette medlem mener også at det bør være
en oppfølging av ungdom som ikke har avsluttet sin utdanning, når de
trer ut av barnevernstjenestens omsorg. Støttekontaktordning med
fokus på skolegang bør kunne opprettes, gjerne som en del av den
frivillige virksomhet som drives i regi av en rekke frivillige organisasjoner
eller frivillighetssentralene i kommunene.
Dette medlem viser til at Høyre
i sitt alternative budsjett for 2008 fremmet forslag om at det ble
opprettet en tilskuddsordning til dekning av medlemskontingent i
fritidsaktiviteter for barn med særlige utfordrende hjemmeforhold
eller som bor i familier med særlig dårlig økonomi. En slik ordning
vil kunne utvides til også å omfatte barnevernsbarn som har behov
for litt ekstra støtte for å kunne delta i ønskede aktiviteter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med sak om ettervern for barnevernsbarn hvor det redegjøres for
samordning mellom barnevernlov og sosialtjenestelov, hva en slik rettighet
vil kunne omfatte, hvilket virksomhetsområde i kommunen som skal
forvalte denne rettighet, iverksette nødvendige tiltak og følge opp
at tiltakene er i samsvar med denne rettighet."
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med sak om konkrete tiltak for å styrke barnevernsbarnas mulighet
til å mestre utdanningssituasjonen, få nødvendig arbeidstrening
og utvikle sosiale nettverk utover det nettverk som knyttes til
fosterfamilie, familiehjem og institusjon."
Komiteens medlemmer fraKristelig Folkeparti
og Venstre viser til Dokument nr. 8:14 (2007-2008) om å
bedre rammevilkårene for fosterforeldre, øke rettssikkerheten for
fosterbarn og lovfeste rett til ettervern for unge med tiltak etter
barnevernloven. Disse medlemmer viser videre til
sine øvrige merknader i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
sikrer alle fosterforeldre som helt eller delvis er ute av ordinært
arbeid, rett til sykepenger og tjenestepensjon."
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå lønnsbetingelsene
for tilsynsførere, med sikte på å utjevne forskjellene mellom kommunene
og gjøre det lettere å rekruttere tilsynsførere."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret for
tilsyn med fosterhjem til fylkesmannen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
sikrer alle fosterforeldre god faglig veiledning og et tilstrekkelig
tilbud om avlastning."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
gir unge med tiltak etter barnevernloven rett til ettervern fram
til fylte 23 år."
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget
om at all ledig kapasitet når det gjelder fosterhjem- og familiehjemstilbud
skal utnyttes, uavhengig av om disse tilbudene er i offentlig eller
privat regi.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
sikrer alle fosterforeldre god faglig veiledning og et tilstrekkelig
tilbud om avlastning.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
gir unge med tiltak etter barnevernloven rett til ettervern fram
til fylte 23 år.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med sak om ettervern for barnevernsbarn hvor det redegjøres for
samordning mellom barnevernlov og sosialtjenestelov, hva en slik rettighet
vil kunne omfatte, hvilket virksomhetsområde i kommunen som skal
forvalte denne rettighet, iverksette nødvendige tiltak og følge opp
at tiltakene er i samsvar med denne rettighet.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med sak om konkrete tiltak for å styrke barnevernsbarnas mulighet
til å mestre utdanningssituasjonen, få nødvendig arbeidstrening
og utvikle sosiale nettverk utover det nettverk som knyttes til
fosterfamilie, familiehjem og institusjon.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
sikrer alle fosterforeldre som helt eller delvis er ute av ordinært
arbeid, rett til sykepenger og tjenestepensjon.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå lønnsbetingelsene
for tilsynsførere, med sikte på å utjevne forskjellene mellom kommunene
og gjøre det lettere å rekruttere tilsynsførere.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om
å opprette et fritt og uavhengig barnevernstilsyn.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret
for tilsyn med fosterhjem til fylkesmannen.
Forslag fra Høyre:
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med sak om sosiale rettigheter knyttet til kommunale fosterhjem,
hvor det redegjøres for alle sider av en avtalefestet rett til offentlig tjenestepensjon
og sykepengeordning for den forelder som av hensyn til fosterbarnet
er pålagt, helt eller delvis, å være ute av annet arbeid mens barnet
bor i fosterhjemmet.
Komiteen viser til
sine merknader og til representantforslaget og rår Stortinget til
å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:14 (2007-2008) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene May-Helen Molvær Grimstad, Ola T. Lånke,
Dagrun Eriksen og Åse Gunhild Woie Duesund om å bedre rammevilkårene
for fosterforeldre, øke rettssikkerheten for fosterbarn og lovfeste
rett til ettervern for unge med tiltak etter barnevernloven – vedlegges
protokollen.
Jeg viser til brev av 2. november 2007 fra familie-
og kulturkomiteen med oversendelse av dokument 8:14 (2007-2008)
om å bedre rammevilkårene for fosterforeldre, øke rettssikkerheten
for fosterbarn og lovfeste rett til ettervern for unge med tiltak
etter barnevernloven.
Stortingsrepresentantene May-Helen Molvær Grimstad,
Ola T. Lånke, Dagrun Eriksen og Åse Gunhild Woie Duesund har i dokument
8:14 (2007-2008) fremmet følgende representantforslag:
I
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
sikrer alle fosterforeldre som er ute av ordinært arbeid, rett til
sykepenger og tjenestepensjon."
Jeg har følgende kommentarer:
Fosterhjem er som kjent det viktigste og mest brukte
plasseringsalternativet når barneverntjenesten overtar omsorgen
for barn.
Fosterhjemsomsorgen i Norge har tradisjonelt vært
basert på idealisme og et ønske om å hjelpe barn som har en vanskelig
livssituasjon. Denne motivasjonen hos fosterforeldrene er det viktig
å holde på. Når barn som av ulike årsaker ikke kan bo hos sine biologiske
foreldre plasseres i fosterhjem, er formålet å gi barnet et erstatningshjem
i denne perioden. Barnet skal i størst mulig grad inngå i fosterfamilien
som et vanlig familiemedlem og delta i de samme aktiviteter som familiemedlemmene
for øvrig, for eksempel når det gjelder ferier. Det vil sjelden
bli stilt som vilkår at en av fosterforeldrene skal være permanent
ute av arbeidslivet i disse ordinære, kommunale fosterhjemmene,
som utgjør hovedtyngden av fosterhjemmene her i landet.
Barne- og likestillingsdepartementet arbeider
for tiden med en gjennomgang av hele fosterhjemsområdet.
Som nevnt utgjør de ordinære, kommunale fosterhjemmene
langt de fleste hjemmene. I tillegg har vi en del helt spesielle
hjem med særlig kompetanse på barn og unge i akuttsituasjoner samt på
barn og unge med spesielle behov. Disse hjemmene, som fylkeskommunen
hadde ansvaret for og som staten overtok i 2004, fungerer ofte som
en erstatning for institusjonsplasser. Hjemmene besitter spesiell
erfaring og kompetanse, og det er et krav at minst én av foreldrene er
hjemme med barnet på heltid.
For å vise at det er forskjeller mellom de ordinære,
kommunale fosterhjemmene og de høyspesialiserte statlige hjemmene,
har departementet valgt å inndele hjemmene i tre kategorier; kommunale fosterhjem og statlige beredskapshjem
og familiehjem.
Mens fosterforeldrene i kommunale fosterhjem skal
inngå avtale med den aktuelle kommunen (fosterhjemsavtalen), skal
foreldrene i beredskapshjem og familiehjem inngå kontrakt med staten
v/Bufetat.
Barne- og likestillingsdepartementet arbeider
for at alle fosterhjem, enten de er kommunale
eller statlige, skal få gode rammevilkår. Departementet kan imidlertid
ikke alene gi økte rettigheter til de
kommunale hjemmene. Dette må skje i samarbeid og forståelse med
blant andre Kommunenes Sentralforbund. Det vi skal gjøre er å gjennomgå
og revidere fosterhjemsavtaleskjemaet og vurdere om fosterforeldrenes
sosiale rettigheter nå bør nedfelles i fosterhjemsavtalen framfor
i departementets "Retningslinjer for fosterhjem". Der har vi gitt
utførlige opplysninger om fosterforeldrenes rettigheter, som omfatter blant
annet rett til sykepenger, omsorgspermisjon, hjelpestønad og dagpenger
under arbeidsledighet. I tillegg tar vi sikte på videre utbygging
av den såkalte Veiledningstjenesten for de kommunale fosterhjemmene,
se nærmere om dette tilbudet under forslag II.
Når det gjelder de statlige beredskapshjemmene og
familiehjemmene har departementet nedsatt en arbeidsgruppe som skal
utferdige standardkontrakter for beredskapshjem og familiehjem, der
både NTL, FO og Fagforbundet er representert. Foreldrene vil etter
de nye kontraktene få langt bedre sosiale rettigheter, herunder
blant annet rett til sykepenger, pensjon og økt vern mot oppsigelse.
Kontraktene ventes ferdigstilt i nærmeste framtid,
slik at de kan tas i bruk i løpet av 2008.
Når arbeidet med de statlige standardkontraktene
er avsluttet vil Barne- og likestillingsdepartementet ta kontakt
med Kommunenes Sentralforbund for å drøfte hva som eventuelt bør
gjøres for å styrke rammevilkårene for de kommunale fosterhjemmene.
II
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
sikrer alle fosterforeldre god faglig veiledning og et tilstrekkelig
tilbud om avlastning."
Jeg har følgende kommentarer:
Statlig regional myndighet har ansvaret for
at fosterforeldre får nødvendig opplæring og generell veiledning.
I tillegg skal barneverntjenesten i kommunen gi fosterforeldrene
nødvendige råd og veiledning i forbindelse med plassering av det
enkelte barn så lenge plasseringen varer. Veiledning av fosterforeldre
er en vesentlig forutsetning for vellykkede fosterhjemsopphold.
Statlig regional barnevernmyndighet avholder kurs
for alle fosterforeldre. FRIDE er et opplærings- og rekrutteringsprogram
for å hjelpe interesserte familier til å sette seg inn i noen av de
utfordringene de vil stå overfor i fosterhjemsarbeidet.
Ofte vil fosterforeldre ha behov for veiledning etter
at barnet er plassert. Det kan være vanskelig å være forberedt på
de utfordringer en kan møte som fosterforeldre og nye problemstillinger
kan oppstå etter hvert som barnet blir eldre. Fosterhjemstjenestene
i Bufetat tilbyr kurs for fosterforeldre. Dette kan for eksempel
være kurs der temaet er relasjonsskader hos barn eller spesielle kurs
for slektsfosterforeldre.
Fosterforeldre og barneverntjenesten inngår
en avtale ved plassering i fosterhjemmet, den såkalte fosterhjemsavtalen.
Avtalen er utarbeidet av departementet. I denne avtalen skal fosterforeldres
behov for opplæring og veiledning avtales. I tillegg skal det her
også avtales hvor mye avlastning fosterforeldrene har behov for.
Regjeringen er opptatt av at fosterforeldre
skal få god faglig veiledning og et tilstrekkelig tilbud om avlastning.
Dette er helt avgjørende dersom vi skal klare å rekruttere og beholde
fosterhjem. Det er også nødvendig i arbeidet for å forebygge brudd
i fosterhjemmet.
Fosterbarn er en sårbar gruppe som har behov
for stabilitet, trygghet og kontinuitet. Gode forebyggende veiledningstilbud
som kan bidra til å hindre utilsiktede flyttinger av fosterbarn,
er derfor helt nødvendig, også utenom ordinære åpningstider.
I vårt tildelingsbrev til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir) for 2007 ba vi direktoratet vurdere modeller som ivaretar
behovet for mer generell oppfølging og veiledning av fosterforeldre.
I tillegg ba vi Bufdir sørge for at alle fosterforeldre har et nødnummer
som de kan bruke utenom åpningstidene til barneverntjenestene. I
begynnelsen av desember 2007 mottok vi et forslag til hvordan dette
kan sikres som nå er til vurdering i departementet.
Vi vil gi føringer til Bufdir for 2008 for videre oppfølging.
Målet er at alle fosterforeldre uansett bosted skal ha et godt veiledningstilbud.
Fosterforeldre skal også ha visshet om at de
skal få avlastning. Omfanget av denne avlastningen må imidlertid
sees i sammenheng med barnets behov. For mange fosterhjemsbarn er
nettopp stabilitet og kontinuitet i plasseringen det viktigste.
Hvor mye avlastning fosterforeldre kan tilbys, er under vurdering
i forbindelse med utarbeiding av de nye standardkontraktene nevnt ovenfor
under forslag I.
Under forslag I uttalte jeg også at avtaleskjemaet som
kommunen skal bruke når den inngår avtale med fosterforeldrene om
den enkelte plassering (fosterhjemsavtalen) skal revideres. Departementet
vil i dette arbeidet ha et bevisst fokus på fosterforeldrenes rammebetingelser,
herunder både muligheten for å få nødvendig støtte og veiledning
i utførelsen av oppdraget og tilstrekkelig avlastning.
III
"Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret for
tilsyn med fosterhjem til fylkesmannen."
Jeg har følgende kommentarer:
Det skal føres tilsyn med hvert enkelt barn
i fosterhjem fra plasseringstidspunktet frem til barnet fyller 18
år. Formålet med tilsynet er å føre kontroll med at barnet får tilfredsstillende
omsorg i fosterhjemmet og at de forutsetninger som ble lagt til
grunn for plasseringer blir fulgt opp.
Tilsyn er således en kontroll med fosterhjemmet som
kommer i tillegg til den kontroll med fosterhjemmet som barneverntjenesten
selv skal utføre. Tilsynet skal utføres av en tilsynsfører som skal
ha en uavhengig rolle i forhold til barneverntjenesten og fosterforeldrene.
Det at kontroll med fosterhjemmet skal utføres av en uavhengig tredjeperson
i tillegg til barneverntjenesten skal bidra til å sikre barnets
rettsikkerhet og trygghet. Dermed blir spørsmålet om hvorvidt barnet
får tilfredsstillende omsorg vurdert av to instanser med forskjellig
ståsted i forhold til fosterhjemsplasseringen.
Det er blitt hevdet at tilsynsførerordningen,
slik den er i dag, er for lite uavhengig av den kommunale barneverntjenesten.
Jeg mener vi unngår dette ved å gi tilsynsførere god opplæring og veiledning
i hva rollen som tilsynsfører innebærer.
Det er alvorlig at en så stor andel fosterbarn
ikke har fått oppnevnt tilsynsfører. Samtidig kan det forklares
hvorfor ikke alle barn har tilsynsfører. Ungdom over 18 år er myndige
og det er derfor frivillig for dem om det skal oppnevnes tilsynsfører
eller ikke. I tillegg er enkelte plasseringer i beredskapshjem så
kortvarig at det verken er hensiktsmessig eller praktisk mulig med
tilsynsfører. Det vil dessuten til enhver tid være slik at enkelte
tilsynsførere avvikler sitt arbeid, mens andre er i en fase hvor
de er i ferd med å etablere kontakt med barnet.
Selv om barnet har oppnevnt tilsynsfører, så
oppfylles ikke alltid lovkravet om at barnet skal ha besøk av tilsynsfører
minimum fire ganger i året (i særlige tilfeller to ganger i året).
Vi har gjort flere grep for å bedre situasjonen.
Tilsynsførere har
vært tema på flere regionale konferanser for kommunene.
Det er utviklet en egen veileder: Tilsynsførere
i kommunalt barnevern - en veileder, (Q-1104). Veilederen går i
dybden i rekruttering og oppfølging av tilsynsførere for barn plassert
i fosterhjem. Den bidrar også til avklaring av tilsynsførerrollen
Tilsynsførere er ofte tema når fylkesmannen
fører forvaltningstilsyn med kommunene.
Tilsynsførerordningen var gjenstand for
revisjon ved det landsomfattende tilsynet i 2004 og 2005.
For å bevisstgjøre kommunene på viktigheten
av å oppnevne tilsynsfører, rapporterer kommunene halvårlig til
fylkesmennene om antallet barn i fosterhjem med tilsynsfører. Fra
2007 rapporterer kommunene dessuten på hvorvidt lovkravet om antallet
tilsynsførerbesøk i det enkelte fosterhjem er oppfylt.
Statlig regional barnevernmyndighet (Bufetat) holder
jevnlig opplæringskurs både for nye og erfarne tilsynsførere. Bufetat
har utviklet et nytt kurstilbud som nå tilbys kommunene.
Forslagsstillerne ønsker at ansvaret for tilsynsførere
overføres til fylkesmennene. Jeg tror ikke barnets rettsikkerhet
blir bedre ivaretatt dersom ansvaret for tilsynsførere overføres.
I dag er rettssikkerheten til disse barna godt i varetatt gjennom
at fylkesmannen fører tilsyn med kommunen.
Utfordringen er å finne flere måter å rekruttere tilsynsførere
på. En tilsynsfører må være en person som barnet har tillitt til,
og som vil være naturlig for barnet å henvende seg til dersom noe oppleves
som vanskelig. Kanskje tilsynsfører kan være en tidligere lærer,
en god nabo, moren eller faren til en god venn eller liknende? Barneverntjenesten
har god kunnskap om barnet og dets nettverk. Samme oversikt er det
ikke praktisk mulig for fylkesmannen å skaffe seg. Det er ca 6000
fosterhjem i Norge. Dette er et for stort antall til at tilsynsførerordningen
kan overføres til 18 fylkesmenn, idet dette vil kreve et omfattende
administrasjonsapparat. Dersom fylkesmannen overtar ansvaret for
tilsynsførere har vi dessuten ingen instans som kan kontrollere
om fylkesmannen ivaretar sitt ansvar på en god måte. Det vil ikke
være naturlig at departementet fører kontroll med fylkesmannen på
et slikt område.
Barne- og likestillingsdepartementet har ingen planer
om å overføre ansvaret for tilsyn med fosterhjem til fylkesmannen.
Vi vil imidlertid også fremover bruke ulike kanaler for å få kommunene
til å prioritere arbeidet med å rekruttere tilsynsførere og sørge
for at antall lovpålagte tilsynsbesøk blir gjennomført.
IV
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå lønnsbetingelsene
for tilsynsførere, med sikte på å utjevne forskjellene mellom kommunene
og gjøre det lettere å rekruttere tilsynsførere."
Jeg har følgende kommentarer:
Jeg er klar over at det er forskjeller mellom
kommunene når det gjelder godtgjøring av tilsynsførere. Tidligere
hadde Kommunenes sentralforbund (KS) på lik linje som for arbeidsgodtgjøring
og utgiftsdekning i fosterhjem og besøkshjem, veiledende satser
for lønnsbetingelser for tilsynsførere. Det siste rundskrivet fra KS
som omtaler dette, er fra 1996.
Barne- og likestillingsdepartementet har inngått en
samarbeidsavtale med KS på barnevernområdet. Som et ledd i denne
avtalen holdes det jevnlige møter for å diskutere aktuelle problemstillinger.
Vi har bedt KS kartlegge forskjellene på landsbasis når det gjelder
godtgjøring av tilsynsførere og vurdere behovet for å innføre veiledende
satser. KS har konkludert med at det ikke er nødvendig med nasjonale
satser, men vil publisere veiledende satser fra ulike kommuner på
sin hjemmeside. Dette har departementet tatt til etterretning.
V
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som
gir unge med tiltak etter barnevernloven rett til tiltak fram til
fylte 23 år."
Jeg har følgende kommentarer:
Da aldersgrensen for å opprettholde frivillige tiltak
etter barnevernloven ble hevet fra 20 til 23 år i 1998 ble det reist
spørsmål om ikke ungdom som har vært under barnevernets omsorg burde få
en lovfestet rett, og kommunen en tilsvarende plikt, til å opprettholde
barneverntiltak etter fylte 18 år når ungdommen selv ønsker det.
Spørsmålet om å innføre en rett til tjenester
og tiltak for barn som omfattes av barnevernloven ble diskutert
allerede i forbindelse med vedtakelsen av dagens barnevernlov i
1992, jfr. Ot.prp. nr. 44 (1991-92). Stortinget støttet departementets
syn om at flere grunner taler mot en slik løsning. En av grunnene
er at det er vanskelig å definere hvilken situasjon som skal utløse rettigheten.
Det er dessuten uklart hva et slikt rettskrav skulle bestå i. Videre
er det unaturlig å definere noe som en rettighet dersom det ikke
er klart at rettighetshaveren (barnet) oppfatter rettigheten som
et gode, eksempelvis rett til tvangsplassering på institusjon. Endelig
ble det påpekt at en rettighetsbestemmelse i barnevernloven også
ville kunne få den uheldige vridningseffekt at det vil være de mest
ressurssterke som lettest ville kunne gjøre sin rettighet gjeldende.
Stortinget besluttet etter dette at barnevernloven ikke skulle være
en rettighetslov.
Når heller ikke barn under 18 år, som jo er
barneverntjenestens hovedansvarsområde, har en lovfestet rett til tiltak etter barnevernloven,
vil det etter Barne- og likestillingsdepartementets oppfatning ikke
bli riktig å gi kommunene større forpliktelser overfor ungdom som
er myndige.
Sist gang det ble drøftet å lovfeste barns rett
til barneverntjenester var i St.meld. nr. 40 (2002-2003) om Barne-
og ungdomsvernet. Også da ble det konkludert med at tungtveiende
argumenter taler mot en lovfesting, noe stortingsflertallet sluttet
seg til under stortingsbehandlingen.
Statistikken viser at antallet unge over 18
år som mottar hjelpetiltak etter barnevernloven øker. I 2006 gjaldt
dette 4286 unge, noe som er nær det dobbelte av antallet i 2003.
Ungdommene kan klage til fylkesmannen hvis de ikke får nødvendig
hjelp. Kommunene har plikt til å gjøre
oppmerksom på klageretten dersom det gis avslag på søknad om tiltak.
Barne- og likestillingsdepartementet har etter dette
mottatt et forslag fra Barneombudet og fra Advokatforeningen om
å gjøre presiseringer i barnevernloven
for å styrke ettervernet. Blant annet foreslås det at barneverntjenesten
alltid må begrunne at et igangsatt tiltak ikke skal fortsette etter
at ungdommen har fylt 18 år, eller hvorfor det gis avslag på søknad
om ettervern.
Jeg ser på dette som et konstruktivt forslag,
som understreker at barneverntjenesten har et særlig ansvar for
denne gruppen. Ved å innføre en begrunnelsesplikt, må det også begrunnes
hvorfor ungdommen ikke lenger trenger
hjelp. Derved kan det sikres at barneverntjenesten alltid tar en god
barnevernsfaglig beslutning, med barnets beste i fokus. I tillegg
vil en slik begrunnelse gi fylkesmannen et bedre avgjørelsesgrunnlag
under en eventuell klagebehandling.
Departementet vil derfor se på hvilke presiseringer
som kan gjøres i barnevernloven for å understreke at barneverntjenesten
har et ansvar også for ungdom mellom 18 og 23 år.
Jeg viser til brev fra Familie- og kulturkomiteen datert
22. januar 2008. I forbindelse med komiteens behandling av Representantforslag
nr. 14 (2007-2008), Dok.nr. 8:14 (2007-2008) Representantforslag
fra stortingsrepresentantene May-Helen Molvær Grimstad, Ola T. Lånke,
Dagrun Eriksen og Åse Gunhild Woie Duesund om å bedre rammevilkårene
for fosterforeldre, øke rettssikkerheten for fosterbarn og lovfeste
rett til ettervern for unge med tiltak etter barnevernloven ber
komiteen om opplysninger fra Barne- og likestillingsdepartementet
om bl.a antall barn og unge som venter på å få tildelt fosterhjem, ventetid
og behov for fosterforeldre.
Jeg kan opplyse om følgende:
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)
har gjennomført en kartlegging av status pr. 31.01.08 for barn og
unge som er aktuelle for plassering i fosterhjem. Kartleggingen
er utført ved at Barne-, ungdoms- og familieetatens (Bufetat) fosterhjemstjenester
og fosterhjemstjenestene i Oslo kommune og Trondheim kommune har
gitt opplysninger om de barn og unge som fosterhjemstjenestene på
det tidspunktet hadde henvendelser eller søknad om fosterhjem for.
Fylkesvise oversikter har Bufdir ikke datagrunnlag
for å gi, da registreringen er foretatt med utgangspunktet i den
enkelte fosterhjemstjeneste sitt geografiske område. Dette området er
i mange tilfeller det samme som fagteamområdet, men noen fosterhjemstjenester
dekker flere fagteamområder. Noen fosterhjemstjenester dekker ett
fylke, eller det aller meste av et fylke.
Overskriftene under viser til spørsmålene i
brevet fra Familie- og kulturkomiteen.
Oppstillingen under gjelder de barn og unge
som var plasseringsklare med vedtak, men der fosterhjemmet ikke
var funnet. Til sammen dreier dette seg om 116 barn og unge pr 31/1-
2008.
Geografisk område / fosterhjemstjeneste | Antall barn og unge som venter |
Fosterhjemstjenesten
Oppland | 0 |
Fosterhjemstjenesten
Hedmark | 6 |
Fosterhjemstjenesten
Østfold | 5 |
Fosterhjemstjenesten
Akershus | 13 |
Sum
Region øst | 24 |
Kongsberg fosterhjemstjeneste | 2 |
Drammen fosterhjemstjeneste | 6 |
Tønsberg fosterhjemstjeneste | 4 |
Skien fosterhjemstjeneste | 1 |
Arendal fosterhjemstjeneste | 2 |
Kristiansand fosterhjemstjeneste | 6 |
Sum
Region sør | 21 |
Fosterhjemstjenesten
Stavanger | 15 |
Fosterhjemstjenesten
Fonna | 5 |
Fosterhjemstjenesten
Bergen | 6 |
Fosterheimstenesta
Sogn og Fjordane | 0 |
Sum
Region vest | 26 |
Fosterheimstenesta
Ålesund | 9 |
Fosterheimstenesta
Molde | 1 |
Fosterhjemstjenesten
Sør-Trøndelag | 2 |
Fosterhjemstjenesten
Nord-Trøndelag | 3 |
Sum
Region Midt-Norge | 15 |
Fosterhjemstjenesten
Bodø | 3 |
Fosterhjemstjenesten
Sortland | 6 |
Fosterhjemstjenesten
Tromsø | 6 |
Fosterhjemstjenesten
Hammerfest | 3 |
Sum
Region nord | 18 |
Fosterhjemstjenesten
Oslo | 6 |
Fosterhjemstjenesten
Trondheim | 6 |
Oslo og Trondheim | 12 |
Sum hele
landet | 116 |
Tall fra samme periode i 2007 viser at kun 12 prosent
av de barna som venter bor sammen med minst en av foreldrene i ventetiden.
Alle de andre (88 pst) er allerede brakt i en annen omsorgssituasjon
mens de venter.
I brevet fra komiteen benyttes begrepet "statlig" omsorgsovertakelse.
Vi forutsetter at det her menes søknader om plassering i fosterhjem
uavhengig om det er snakk om en omsorgsovertakelse eller en plassering
som hjelpetiltak.
Oppstillingen under gjelder alle barn og unge som
fosterhjemstjenestene hadde henvendelser eller søknader om fosterhjem
til på registreringsdagen. Til sammen dreier dette seg om 579 barn og
unge (inkludert de 116 i oppstillingen over).
I starten på en sak er det ikke alltid klart
om plasseringen vil være med grunnlag i et vedtak om hjelpetiltak
eller et vedtak i fylkesnemnda. Det er heller ikke så uvanlig at
noen saker blir trukket, eller at prosessen stopper opp i påvente
av utredninger eller rettsavgjørelser. Hvis det med "besluttet statlig
omsorgsovertagelse" menes vedtak i fylkesnemnda, kan det være vanskelig
å gi et eksakt svar på antall barn og unge som skal fosterhjemsplasseres,
da vedtaket kan bli fattet på et senere tidspunkt. Status i sakene
fordeler seg slik:
Status i saken | Antall |
Mottatt søknad
(type varsel), men vedtak ikke fattet / saken ikke oversendt fylkesnemnda | 163 |
Mottatt søknad,
saken oversendt fylkesnemnda, vedtak ikke fattet / kjent | 149 |
Plasseringsklar,
vedtak fattet og fosterhjem funnet – men i forberedelsesfase før
plassering | 87 |
Fosterhjem vedtatt,
men iverksettelse utsatt | 18 |
Plasseringsklar
med vedtak, men fosterhjem ikke funnet | 116 |
Annet | 46 |
Totalt | 579 |
Basert på begrunnelsen over, er det i den detaljerte
oppstillingen under medregnet alle barn og unge som kan bli aktuelle
for fosterhjem, eller det er besluttet skal i fosterhjem, fordelt
pr. fosterhjemstjeneste.
Geografisk område / fosterhjemstjeneste | Antall barn og unge som er aktuelle for
fosterhjem, eller venter på fosterhjem |
Fosterhjemstjenesten
Oppland | 14 |
Fosterhjemstjenesten
Hedmark | 36 |
Fosterhjemstjenesten
Østfold | 36 |
Fosterhjemstjenesten
Akershus | 34 |
Sum
Region øst | 120 |
Kongsberg fosterhjemstjeneste | 20 |
Drammen fosterhjemstjeneste | 37 |
Tønsberg fosterhjemstjeneste | 17 |
Skien fosterhjemstjeneste | 8 |
Arendal fosterhjemstjeneste | 12 |
Kristiansand fosterhjemstjeneste | 15 |
Sum
Region sør | 109 |
Fosterhjemstjenesten
Stavanger | 50 |
Fosterhjemstjenesten
Fonna | 34 |
Fosterhjemstjenesten
Bergen | 49 |
Fosterheimstenesta
Sogn og Fjordane | 4 |
Sum
Region vest | 137 |
Fosterheimstenesta
Ålesund | 30 |
Fosterheimstenesta
Molde | 26 |
Fosterhjemstjenesten
Sør-Trøndelag | 16 |
Fosterhjemstjenesten
Nord-Trøndelag | 4 |
Sum
Region Midt-Norge | 76 |
Fosterhjemstjenesten
Bodø | 14 |
Fosterhjemstjenesten
Sortland | 31 |
Fosterhjemstjenesten
Tromsø | 21 |
Fosterhjemstjenesten
Hammerfest | 11 |
Sum Region nord | 77 |
Fosterhjemstjenesten
Oslo | 30 |
Fosterhjemstjenesten
Trondheim | 30 |
Oslo og Trondheim | 60 |
Sum hele
landet | 579 |
For å sikre ivaretakelse av individuelle hensyn og
gjøre et grundig plasseringsarbeid, er det ønskelig at fosterhjemstjenestene
blir kjent med behovet for et fosterhjem tidligst mulig i prosessen.
I denne fasen av plasseringsarbeidet, er det den kommunale barneverntjenesten
som i hovedsak styrer tempoet i framdriften i saken. Oppstillingen
under gjelder derfor ventetiden for de 116 barn og unge som var
plasseringsklar med vedtak, men der fosterhjem ikke var funnet.
Region / kommune | Ventetid 0 dager til
6 uker | Ventetid 6 uker til 3
måneder | Ventetid 4–6 måneder | Ventetid 7–9 måneder | Ventetid 10–12 måneder | Ventetid over 1 år |
Region øst | 2 | 7 | 6 | 3 | 4 | 2 |
Region sør | 6 | 11 | 1 | 2 | 1 | 0 |
Region vest | 3 | 8 | 8 | 2 | 0 | 5 |
Region Midt | 4 | 4 | 2 | 1 | 3 | 1 |
Region nord | 9 | 2 | 5 | 2 | 0 | 0 |
Oslo kommune | 1 | 1 | 1 | 3 | 0 | 0 |
Trondheim kom. | 0 | 4 | 2 | 0 | 0 | 0 |
Sum | 25 | 37 | 25 | 13 | 8 | 8 |
Prosent | 22 % | 31 % | 22 % | 11 % | 7 % | 7 % |
Som det går fram av tabellen over har 62 barn, eller
53 prosent av antall barn og unge som venter på plassering med vedtak
hatt en ventetid på mindre enn tre måneder. 75 prosent av antall barn
har hatt en ventetid på under et halvt år.
Tilsvarende tall for 2006 og 2007 viser at flere barn
ventet kortere tid disse årene. Per 31.1.2007 var det bare 4 prosent
som hadde ventet mer enn 6 uker.
Det er ikke mulig å gi ett tall som anslag over hvor
mange fosterforeldre som mangler – til det er saksområdet for mangfoldig.
Det er et mål å øke antall fosterhjemsplasseringer i familie og nært
nettverk. Tall fra SSB viser at andelen barn som bor i fosterhjem
i egen familie var 20,4 prosent per 31.12.2006. I disse sakene er
det ikke snakk om å rekruttere på forhånd, men å starte arbeidet
med å finne den rette familien når det er klart at barnet trenger
fosterhjem. Også ved plassering av andre barn og unge er det ofte
snakk om "skreddersøm".
For å ivareta det enkelte barns spesielle behov
og kulturelle bakgrunn, er det større sjanse for å lykkes når det
er mange fosterforeldre å velge blant. Derfor ønsker fosterhjemstjenestene
å ha et størst mulig antall familier klargjort for fosterhjemsplassering
(i "fosterhjemsbanken"). Ulike forhold - som for eksempel ønske
om geografisk nærhet (eller avstand) til foreldrehjemmet, kan likevel
føre til at den rette familien ikke er å finne i en innholdsrik
fosterhjemsbank. Kartlegging Bufdir gjorde i 2007, viste at det
31.01.07 var 122 barn og unge som var plasseringsklare med vedtak,
men der fosterhjemmet ikke var funnet – dette til tross for at det
i det samme tidsrommet (data fra 28.02.07) var 528 familier klargjort
i fosterhjemsbankene for å ta imot plassering.
Hvor mange fosterforeldre som mangler, varierer
i fosterhjemstjenestene. Dette gjelder både i antall og til hvilke
grupper av barn og unge. Lokale forhold virker også inn på hvor
lett ellet hvor vanskelig rekrutteringsarbeidet er. Datainnsamlingen
som ligger til grunn for de oppdaterte tallene pr. 31.01.08, ble
avsluttet 12.02.08. Før regionene har hatt anledning til å analysere
situasjonen med utgangspunkt i den siste kartleggingen, har ikke
Barne- og likestillingsdepartementet grunnlag for å anslå hvor mange
fosterforeldre som mangler for å dekke dagens behov.
Jeg viser til mitt brev sendt Familie- og kulturkomiteen
på Stortinget datert 22. februar 2008. Ved en inkurie har det falt
ut en tabell på side fem i dette brevet. Herved oversendes tabellen for
ventetid på fosterhjem på landsbasis for 2006 og 2007.
Ventetid for barn og unge som skal plasseres i fosterhjem
(N=121 i 2006 og N=122 i 2007)
Ventetid | 31.01.2006 | 31.01.2007 |
| - andel i % | - andel i % |
0 dager til 6 | 58 | 96 |
uker | | |
6 uker til 3 | 30 | 3 |
måneder | | |
4 - 6 måneder | 1 | 0 |
7 - 9 måneder | 0 | 0 |
10 – 12 | 0 | 0 |
måneder | | |
Over 1 år | 11 | 1 |
Kilde: Bufdirs kartleggingsundersøkelse
Jeg viser til Familie- og kulturkomiteens brev
1. april 2007 hvor Barne- og likestillingsdepartementet bes om svar
på følgende spørsmål i forbindelse med behandlingen av Dokument
nr. 8:14 (2007-2008) om å bedre rammevilkårene for fosterforeldre,
øke rettssikkerheten for fosterbarn og lovfeste rett til ettervern
for unge med tiltak etter barnevernloven.
Hva vil provenyvirkningen
være av å gi alle fosterhjem som er ute av ordinært arbeid, både statlige
og kommunale, rett til sykepenger og tjenestepensjon?
I kommunale fosterhjem er en av fosterforeldrene
ofte ute av arbeidslivet for en periode, ofte ett år ved en ny plassering.
Det vil sjelden bli stilt som vilkår at en av fosterforeldrene skal
være permanent ute av arbeidslivet i
disse ordinære, kommunale fosterhjemmene, som utgjør hovedtyngden
av fosterhjemmene her i landet. BLD har ikke kunnskap om hvor mange
fosterforeldre som til enhver tid er ute av ordinært arbeid, og kan
derfor ikke anslå merutgifter av å gi disse rett til sykepenger
og tjenestepensjon.
Regjeringen har ikke konkludert i pensjonsspørsmålet.
Ulike løsninger for pensjonsordninger vurderes, og utgifter vil
avhenge av hvilken ordning som innføres.
Ved dagens ordning der hele familien er oppdragstakere,
er det vanlig at andre familiemedlemmer ivaretar oppgavene når hovedomsorgspersonen
er syk. Jf. folketrygdloven § 8-38 ytes det sykepenger med 100 prosent
av sykepengegrunnlaget til en frilanser fra og med den 17. dagen
etter sykdommen oppstod. Denne ordningen vil gjelde for familiehjem og
beredskapshjem. Sykepenger for de første 16 kalenderdagene må derfor
dekkes av oppdragsgiver ved Bufetat. Det legges til grunn at ca
1000 beredskapshjem og familiehjem vil være omfattet av ordningen
og at disse er avlønnet i statlig lønnstrinn 40.1 beregningen av
hva dette vil koste, er det forutsatt et sykefravær på 1-2 prosent. Statens
utgifter til sykepenger vil da beløpe seg til mellom 3-6 mill. kroner
per år.
Jeg viser til brev fra Familie- og kulturkomiteen datert
3. april 2008. I forbindelse med komiteens behandling av Representantforslag
nr. 14 (2007-2008), Dok. nr. 8:14 (2007-2008) om å bedre rammevilkårene
for fosterforeldre, øke rettssikkerheten for fosterbarn og lovfeste
rett til ettervern for unge med tiltak etter barnevernloven ber komiteen
om følgende opplysninger fra Barne- og likestillingsdepartementet.
Per 31.12.2007 hadde 676 barn i fosterhjem ikke fått
oppnevnt tilsynsfører. Dette utgjør 10 prosent av alle de fosterbarn
som kommunene da hadde tilsynsansvar for. Andelen med tilsynsfører
er for lav på tross av at fylkesmannen de siste årene har hatt stort
fokus på dette ved forvaltningstilsynet med kommunene. En målsetting om
100 prosent er likevel ikke realistisk å oppnå i praksis. Noen av
disse fosterbarna kan være helt nye plasseringer der en ennå ikke
har klart å skaffe tilsynsfører. I tillegg vil barn plassert etter §
4-6, 1. og 2. ledd (akuttplasseringer i beredskapshjem), inngå blant
de som kommunen har tilsynsansvar for. I disse tilfellene er plasseringen
ofte så kortvarig at det ikke opprettes tilsynsfører. Nøyaktig hvor
mange dette er vet vi ikke.
Det er først fra 2007 at kommunene gjennom halvårsrapportering
kan gi Barne- og likestillingsdepartementet opplysninger om dette.
Av de 315 som har vært under barnevernets omsorg
og som fylte 18 år andre halvår 2007 har 85 prosent fått videreført
tiltak etter fylte 18 år. Av de resterende var det 30 (9,5 pst)
som ikke fikk videreført tiltak i barnevernet etter eget ønske, men
fikk et annet tiltak. 8 stk (2,5 pst) fikk avslag fra kommunen og
10 stk (3,2 pst) avslo tilbud fordi de ønsker et annet tiltak.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 22. april 2008
May-Helen Molvær Grimstad |
Trine Skei Grande |
leder |
ordfører |