Jeg viser til brev av 10. januar 2008 til arbeids- og
inkluderingsministeren fra Arbeids- og sosialkomiteen angående forslag
om å utforme en handlingsplan for døvblinde og døve. Brevet er blitt
overført meg som rette fagminister.
Jeg har mottatt bidrag fra arbeids- og inkluderingsministeren,
helse- og omsorgsministeren og kunnskapsministeren.
Jeg velger å besvare representantforslaget punkt for
punkt slik stortingsrepresentantene har listet det opp i åtte områder/tiltak.
Ansvaret for omsorgstilbudet til personer med nedsatt
funksjonsevne er lagt til kommunene og lovfestet i kommunehelsetjenesteloven
og sosialtjenesteloven. Det er lagt til grunn at det kommunale tjenestetilbudet
skal være likeverdig og gis ut fra behov, uavhengig av diagnose,
alder eller funksjonshemming. Derfor vil det være i strid med grunnleggende
prinsipper for våre velferdsordninger å flytte ansvaret for enkelte diagnosegrupper
eller enkelte funksjonshemminger fra kommunen til folketrygden,
på samme måte som Fremskrittspartiets representanter tidligere også
har foreslått å ta ut de eldste aldersgruppene og overføre finansieringen
av omsorgstilbudet for dem til staten.
Jeg viser i denne sammenheng til behandlingen av
Innst. S. nr. 50 (2007-2008) og Innst S. nr. 126 (2006-2007), der
det ble advart mot at et diagnosebasert finansieringssystem både
vil skape unødvendig byråkrati, større ulikhet og høyere kostnader,
og der flertallet ønsker at omsorgstjenestene også i framtida skal
være forankret i kommunene med stor nærhet til brukerne og med god
mulighet og rom for å utforme tjenestetilbudet ut fra lokale forhold.
Det ble vist til at kommunal forankring også stimulerer til forebyggende
tiltak, gir insentiver til å styrke det tette samspillet med familie
og pårørende, og ser tjenestetilbudet i nær sammenheng med utviklingen
av et levende lokalsamfunn. Omsorgstilbudet til personer med døvblindhet
eller annen nedsatt funksjonsevne vil tape mye på å bli tatt ut av
en slik sammenheng.
Det finnes et nasjonalt kompetansesystem for døvblinde
som utarbeider informasjonsmateriale om døvblinde og et statlig
spesialpedagogisk støttesystem som utarbeider informasjon om døve
og hørselshemmede. Eikholt nasjonalt ressurssenter for døvblinde
har en hjemmeside som informerer om rettigheter for døvblinde, både
de generelle rettigheter som personer med nedsatt funksjonsevne
har, og de spesielle som døvblinde har.
I tillegg har Sosial- og helsedirektoratet i
2005 publisert et hefte "Barn og unge med nedsatt funksjonsevne
- hvilke rettigheter har familien?" Heftet omtaler generelle rettigheter
som familier med funksjonshemmede barn har - også døve og døvblinde
barn. Dette heftet kan lastes ned fra Sosial- og helsedirektoratets
hjemmesider. Jeg vil gjerne også vise til www.familienettet.no som
er en nettside for familier med barn med nedsatt funksjonsevne og/eller
kronisk sykdom.
Opplæringsloven gir ikke en eksplisitt rett
til et ekstra år i grunnskolen, men opplæringsloven er ikke til
hinder for at kommunen kan gi et slikt tilbud. Dette kan være aktuelt
i helt spesielle tilfeller når hensynet til eleven tilsier det.
Jeg vil understreke at opplæringsloven har et
sikkerhetsnett for elever som ikke får tilstrekkelig utbytte av
den ordinære opplæringen i reglene om spesialundervisning, jf. opplæringsloven § 5-1.
Elever som er døve eller døvblinde og som har behov for særskilt
tilpasset opplæring omfattes av denne bestemmelsen. Elevene har
etter reglene om spesialundervisning rett til et opplæringstilbud
som har et slikt innhold at det samlede tilbudet kan gi eleven et
forsvarlig utbytte av opplæringen.
Når det gjelder videregående opplæring er det
i dag en åpning i loven for å gi en utvidet rett til å ta slik opplæring
over lengre tid. Elever med rett til spesialundervisning har rett
til videregående opplæring i inntil to år ekstra når eleven trenger det
i forhold til opplæringsmålene for den enkelte, jf. opplæringsloven
§ 3-1 femte ledd og privatskoleloven § 3-2 annet ledd.
Det kan også nevnes at opplæringsloven inneholder
andre spesielle bestemmelser for elever med særskilt opplæringsbehov.
Blinde og sterkt svaksynte elever og hørselshemmede er gitt særskilte
rettigheter til henholdsvis tegnspråkopplæring og punktskriftopplæring,
jf. opplæringsloven §§ 2-6, 2-14,3-9 og 3-10. Videre er det regler
om rett til inntak på særskilt prioritert utdanningsprogram og fylkeskommunens
plikt til å tilby annet opplæringsopplegg dersom det valgt kurset
viser seg å være særlig vanskelig for eleven.
På bakgrunn av ovenstående ser jeg ikke behov for
å fremme forslag i tråd med representantforslaget.
Jeg vil presisere at med begrepet "avsluttet videregående
opplæring" legger jeg til grunn at det menes "fullført videregående
opplæring".
Etter opplæringsloven § 4A-1 har de som er over opplæringspliktig
alder og som har behov for grunnskoleopplæring, rett til slik opplæring. Videre
har voksne født før 1978 med fullført grunnskole eller tilsvarende,
men uten fullført videregående opplæring, rett til videregående opplæring,
jf. opplæringsloven § 4A-3 første ledd. Opplæringen skal tilpasses
den voksnes behov.
Kunnskapsdepartementet sendte 12. oktober 2007
på høring forslag om å oppheve opplæringslovens bestemmelse om at
bare voksne født før 1978 har rett til videregående opplæring, og
å innføre en aldersgrense på 25 år. Departementets høringsforslag
innebærer at alle voksne som ikke har fullført videregående opplæring, får
rett til slik opplæring fra og med det året de fyller 25 år. Samtidig
har ungdom rett til videregående opplæring fram til og med det året de
fyller 24 år, jf, opplæringsloven § 3-1. Høringsforslaget sikrer
dermed alle som ikke har fullført videregående opplæring, rett til
slik opplæring.
Opplæringsloven inneholder ingen unntaksbestemmelse
som gir voksne som allerede har fullført videregående opplæring,
rett til å ta videregående opplæring på nytt. På bakgrunn av opplæringslovens
generelle utforming, finner jeg det ikke hensiktsmessig å innføre
unntaksbestemmelser for særskilte grupper. Jeg mener derfor at de
døvblindes behov er godt nok ivaretatt i dagens generelle regelverk.
Det vises også til lovens bestemmelser om spesialundervisning som
kommer denne gruppen til gode i deres grunnskoleopplæring.
Jeg vil videre vise til at opplæringsloven § 13-3 annet
ledd fastsetter at fylkeskommunen skal gi tilbud også til søkere
uten rett til videregående opplæring etter §§ 3-1 og 4A-3.
For øvrig vil jeg peke på at døve og døvblinde kan
ha rettigheter etter annet lovverk, for eksempel til ytelser under
yrkesrettet attføring etter folketrygdloven.
Jeg finner det på bakgrunn av ovenstående ikke påkrevd
med ytterligere utvidelse av lovverket i tråd med representantforslaget.
Det følger av pasientrettighetsloven § 3-5 at
informasjon til pasienter skal være tilpasset mottakerens individuelle
forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur og språkbakgrunn.
Av rundskriv IS-12/2004 om lov om pasientrettigheter
og merknadene til § 3-5 følger det at "bestemmelsen gjelder for
alle pasienter og må ses i sammenheng med § 3-2 første ledd og § 4-1,
om at pasienten skal ha informasjon som er nødvendig for å få innsikt
i sin helsetilstand og i innholdet av helsehjelpen. Enkelte grupper
kan ha særlig behov for tilpasset informasjon. Disse kan være barn,
personer med redusert eller manglende evne til å ivareta sine interesser,
samt personer fra minoritetskulturer og personer med manglende kunnskaper
i norsk." Og videre: "Også personer med funksjonshemminger, blant annet
døve og blinde, har rett til spesielt tilpasset informasjon. Det
er behandlingsansvarlig helsepersonell som har ansvaret for å tilrettelegge
eller gi informasjonen."
Av tilsynsloven § 3 følger det at alle som yter helsetjenester
skal etablere et internkontrollsystem som sikrer at krav i helselovgivningen
etterleves.
Det følger således allerede av gjeldende lovgivning
at helsetjenesten skal sørge for at informasjonen blir tilrettelagt
i forhold til den enkelte pasients behov. Det er videre et grunnleggende prinsipp
i helselovgivningen at den er utformet generelt, og at ikke bestemte
pasientgrupper framheves. Det vises også til at det i Oppdragsdokument
2008 til de regionale helseforetakene er presisert at de regionale
helseforetakene skal sørge for- og finansiere tolketjenester til
pasienter som har behov for dette.
På denne bakgrunn mener jeg at det følger av dagens
lovgivning at også døvblinde pasienter har rett til tilpasset informasjon
og at helsetjenesten skal sikre at dette lovkravet etterleves blant
annet gjennom sine internkontrollsystemer.
Den enkeltes rett til og kommunenes plikt til
å tilby avlastningstiltak for personer som har et særlig tyngende
omsorgsarbeid er lovfestet i sosialtjenesteloven §§ 4-3 og 4-2.
Bestemmelsene gjelder uavhengig av diagnoser og vil omfatte avlastning
for døvblinde dersom vilkårene er oppfylt. Det er kommunen som i
utgangspunktet velger det nærmere innholdet i avlastningstilbudet,
men tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid
med brukeren og det skal legges stor vekt på hva vedkommende mener.
Former for avlastningstilbud i tegnspråklige
omgivelser finnes i noe omfang i det statlige spesialpedagogiske
støttesystemet og på Eikholt nasjonalt ressurssenter for døvblinde.
I det stadige spesialpedagogiske støttesystemet finnes det overnattingstilbud
for barn og unge med synshemning, hørselshemning og døvblindhet. Eikholt
har hvert år en ukes leirskole for døvblinde barn og unge og kulturelle
aktivitetstilbud for døvblindfødte.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at aldersgruppen
0-17 år utgjør over 2/3 av det totale antall mottakere av avlastning.
Andelen mottakere mellom 0-17 år har økt betraktelig de siste årene og
det viser at avlastning er blitt en viktig omsorgstjeneste for barn
og unge med nedsatt funksjonsevne og deres familier. Det ligger
et stort potensiale i å utvikle bedre rammevilkår og legge forholdene
bedre til rette for familier og andre som utfører frivillig omsorgsarbeid.
Som et ledd i en strategi for partnerskap med familie og frivillige,
jf. St. meld. nr. 25 Omsorgsplan 2015 har regjeringen uttalt at
den vil stimulere til utbygging av avlastningsordninger og dagtilbud.
Jeg er kjent med at det er utfordringer innen tolketjenesten.
Arbeids- og velferdsdirektoratet fikk derfor 5. oktober 2007 i oppdrag
å sette i gang et utredningsarbeid på tolkeområdet. Direktoratet
skal innen utgangen av mai 2008 levere en rapport der det gis en
samlet og framtidsrettet oversikt over området tolking og kommunikasjonstjenester
med forslag til en helhetlig plan for videreutvikling av tjenestetilbudet.
Utredningen omfatter også honoreringssystemet for frilanstolker.
I tillegg kan det nevnes at finansieringen av
ordningen Tolk på arbeidsplass ble endret i 2007. Fra 1. august
2007 dekkes administrative merutgifter på 50.000 kroner per tolk
i full stilling per år. For virksomheter som er lokalisert geografisk flere
steder, eller som har inngått samarbeidsavtaler med andre virksomheter,
skal det i tillegg refunderes reiseutgifter etter regning. Dette
vil komme i tillegg til det som også før 1. august 2007 ble dekket
(lønnsutgifter med mer).
Fra 1. januar 2008 fikk frilanstolkene hevet
det lønnstrinnet som timesatsen beregnes på basis av, fra lønnstrinn
22 til lønnstrinn 24 i det statlige lønnsregulativet.
Arbeids- og velferdsetaten er gitt ansvaret
for å finne konkrete løsninger for å legge til rette for at døvblinde
kan forbli i arbeid/komme ut i arbeid. Arbeids- og velferdsdirektoratet
opplyser at døvblinde er en svært uensartet gruppe, og at døvblinde
arbeidssøkere, i tråd med Arbeids- og velferdsetatens prinsipper,
blir betjent ut fra sine individuelle ønsker og behov. Dette innebærer
at man arbeider mot ulike mål fra sak til sak, med en differensiert
bruk av virkemidler.
Alle arbeidssøkere, uavhengig av funksjonsnedsettelse
eller årsak til dette, skal få sitt tjenestebehov dekket ved NAV-kontoret.
I begynnelsen av 1990-tallet ble det opprettet en spesialisert andrelinjetjeneste
til arbeidssøkere med sansetap. Tilbudet ble opprettet fordi man
innså at en fullverdig attføringsbistand til disse gruppene krever
spesiell kompetanse. Spesialtjenesten ved NAV Senter for yrkesrettet
attføring (SYA) og NAV Arbeidsrådgivning i Troms, Sør-Trøndelag
og Hordaland ivaretar samlet sett et landsdekkende andrelinjetilbud
til arbeidssøkere med synshemming og hørselshemming, herunder også
døvblinde.
Målgruppen for spesialtjenesten er personer
som er særlig utsatt på arbeidsmarkedet, og som ofte kan trenge
omfattende bistand for å komme eller forbli i jobb. Dette tilsier
at spesialenhetene ikke bare yter bistand til personer som ønsker
å komme inn i arbeidslivet, men også til personer som på grunn av
sansetap står i fare for å falle ut av arbeid.
Arbeidet med yrkesrettet bistand til døvblinde fordrer
innsikt i individets totalsituasjon, sansetapenes egenart og konsekvenser.
En helhetlig tilnærming krever parallell innsats fra ulike aktører
og faglige instanser. Statlige regionale kompetansesentre er en
sentral ressurs i denne sammenheng. Kommunikasjon med døvblinde
brukere fordrer blant annet kompetanse i tegnspråk/tegnstøttet kommunikasjon, håndalfabeter
og mobility (oppmerksomhets- og bevegelsesfremmede tiltak).
Døvblinde utgjør som nevnt en uensartet gruppe med
ulike bistandsbehov, blant annet beroende på grad av sansetap. Fordi
synsreduksjonen begrenser mobilitet og tilgjengelighet, har erfaring vist
at en stasjonær arbeidssituasjon oftest er best egnet for arbeidssøkere
innen gruppen døvblinde. I kompetansemiljøene skiller en også mellom
døvblindfødte og døvblindblitte. Dette er grupper som ofte vil ha
ulike forutsetninger og tjenestebehov i forhold til yrkesrettede
tiltak.
Erfaringer fra arbeidet med døvblinde arbeidssøkere
er, i følge Arbeids- og velferdsdirektoratet, at det ligger mange
skjulte ressurser i denne gruppen. Den enkeltes kompetanse og arbeidspotensiale
må imidlertid ligge til grunn for konkrete løsninger i hvert enkelt
tilfelle.
Som et ledd i arbeidet med å tilknytte kompetansesentrene
for personer med sjeldne og lite kjente diagnoser og funksjonshemninger
til regionale helseforetak, ble det nasjonale kompetansesystemet
for døvblinde overført til Helse Øst RHF fra 1. januar 2006. Døvblindesystemet består
av fire sentre med regionansvar og to sentra med landsdekkende funksjoner.
Helse Sør-Øst RHF skal gjennom avtaler med disse aktørene, også
på vegne av de øvrige regionale helseforetak, sørge for kompetansetjenester. Sentrene
er tverrfaglige. De tjenester som ytes skal blant annet ivareta
utredning, råd og veiledning i tillegg til kommunikasjon og informasjon til
brukerne, der pedagogiske tilnærminger er sentrale. Videre skal
sentrene ivareta kunnskaps- og kompetanseutvikling.
Når det gjelder tolketjenesten i spesialisthelsetjenesten
er det, som tidligere nevnt, i Oppdragsdokument 2008 til de regionale helseforetakene
presisert at de regionale helseforetakene skal sørge for, og finansiere, tolketjenester
til pasienter som har behov for dette.
Avslutningsvis viser jeg til at tiltak overfor
personer med nedsatt funksjonsevne hører til de sentrale satsingsområdene
for denne regjeringen, jf. St.prp. nr. 1 (2007-2008) for Arbeids-
og inkluderingsdepartementet. Jeg ønsker også å vise til arbeidet
med ny handlingsplan for økt tilgjengelighet, revidering av strategiplanen
for familier med barn med nedsatt funksjonsevne og kommende antidiskrimineringslov.
Disse tiltakene, samt lovreguleringen, vil bidra til å bedre forholdene
for alle personer med nedsatt funksjonsevne, inkludert døve og døvblinde.
På denne bakgrunn ser jeg ikke behov for å fremme
forslag om at det lages en egen handlingsplan på dette området.