Fra 1999 og fram til og med 2008 pågår
det en satsing for å forbedre tilbudet til barn og unge
med psykiske problemer. Dette er en del av en generell satsing på psykiatrien,
vedtatt av Stortinget 17. juni 1998 ved opptrappingsplanen
for psykisk helse. Planen gjaldt opprinnelig for perioden 1999-2006,
men ble ved behandlingen av St.prp. nr. 1 (2003-2004), jf. Budsjett-innst.
S. nr. 11 (2003-2004), vedtatt utvidet med to år til 2008. Årsaken
var at det fortsatt var svak måloppnåelse på enkelte
områder, slik at flere av målsettingene ikke ville
nås i 2006. Samtidig har data fra Samdata vist svært
lav produktivitet innenfor barne- og ungdomspsykiatrien.
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse
har vært å belyse i hvilken grad barn og unge
med psykiske problemer får et tilfredsstillende tilbud
fra kommunene og poliklinikkene. Undersøkelsen behandler
følgende problemstillinger:
1. Hvor gyldige og pålitelige
er indikatorene som brukes i produktivitetsanalyser for poliklinikkene innen
psykisk helsevern for barn og unge?
2. Hvordan er kapasiteten i de kommunale
tjenestetilbudene og i poliklinikkene?
3. I hvilken grad retter det kommunale
tjenestetilbudet og poliklinikkene nok oppmerksomhet mot kvaliteten
i tjenestene?
4. I hvilken grad er det et velfungerende
samarbeid mellom de kommunale tjenesteyterne, og mellom disse og
poliklinikkene?
Undersøkelsens problemstillinger er
belyst ved hjelp av allment tilgjengelige data fra Samdata, Norsk
pasientregister og Statistisk sentralbyrå, og ved egne undersøkelser
i en journalgjennomgang, en spørreundersøkelse
og en dokumentanalyse. Dokumentet gjør nærmere
rede for datainnhentingen og problemstillinger mv. i de undersøkelsene
og analysene som er gjennomført.
Departementet har kritisert det metodiske grunnlaget i
rapporten og mener bl.a. at utvalgene i journalgjennomgangen ikke
er representative og at noen av spørsmålene i
spørreundersøkelsen virker vanskelige å besvare.
Riksrevisjonen mener at undersøkelsen
gir et dekkende bilde av situasjonen for de områdene den
omfatter og understreker at undersøkelsen bygger på mange datakilder
- både på sentral helsestatistikk og dataregistre
og på Riksrevisjonens egne undersøkelser. Det
vises til at det ble gjennomført pilotundersøkelser
i tre poliklinikker og i to kommuner, og at noen spørsmål
ble utformet med bistand fra Sosial- og helsedirektoratet.
I produktivitetsanalyser av tilbudet til barn
og unge med psykiske problemer benyttes vanligvis følgende tre
forholdstall:
– Antall
pasienter per fagårsverk
– Antall tiltak per fagårsverk
– Antall tiltak per pasient
Antall pasienter benyttes som mål for
produksjonen i poliklinikkene. I hvilken grad en sammenligning av produktiviteten
i poliklinikkene ut fra pasienttall kan forsvares, avhenger av hvor
lik konsultasjonsfrekvensen er mellom poliklinikkene. For å vurdere
dette ble alle konsultasjoner registrert med dato i journalgjennomgangen.
Undersøkelsen viser at spredningen
i konsultasjonsfrekvens er stor mellom poliklinikkene. I den poliklinikken
som har høyest konsultasjonsfrekvens, går det
i gjennomsnitt 12 dager mellom hver konsultasjon med pasienten.
I poliklinikken med lavest frekvens går det 66 dager mellom
konsultasjonene. Om en ser bort fra andre faktorer som påvirker
pasienttallet, vil den førstnevnte klinikken kunne gi et
tilbud til mer enn fem ganger flere pasienter ved å redusere
frekvensen til samme nivå som den poliklinikken som har
lavest konsultasjonsfrekvens. Når antall pasienter per
fagårsverk benyttes som produktivitetsindikator, vil en
slik endring i konsultasjonsfrekvens føre til at poliklinikken kan
vise til en forbedring av produktiviteten med 450 prosent, selv
om produktiviteten i realiteten er uendret.
Ifølge tall fra Norsk pasientregister økte
antall pasienter med 11,2 prosent i 2005. Samtidig økte
gjennomsnittlig behandlingstid for pasientene med 5,9 prosent. Denne økningen
skal føre til en tilsvarende økning i pasienttallet,
såfremt andre forhold er uendret, også produktiviteten.
Den økte behandlingstiden står dermed for 52 prosent
av økningen i antall pasienter.
Antall tiltak er en annen faktor som brukes
som mål på produktivitet. Noen tiltak utløser
refusjoner basert på takster fastsatt i forskrift om utgifter
til poliklinisk legehjelp. De til enhver tid gjeldende takster vil påvirke
registreringspraksisen i poliklinikkene. Forskriften og de tilhørende
merknadene stiller ingen konkrete krav til varigheten av en aktivitet
for at den skal kunne regnes som et tiltak og dermed utløse
refusjon.
Undersøkelsen viser at tiltakene ofte
er svært forskjellige, og at de i stor grad varierer i
tid. Tiltakene teller imidlertid like mye når det rapporteres
om antall tiltak ved den enkelte poliklinikk. Den gjennomsnittlige varigheten
av et tiltak varierer mellom 26 og 63 minutter ved de 12 poliklinikkene
som ble besøkt.
Undersøkelsen viser at den poliklinikken
som har kortest gjennomsnittlig varighet av tiltakene, samtidig er
den som har høyest konsultasjonsfrekvens. Det betyr at
denne poliklinikken vil komme dårligst ut av alle i produktivitetsanalyser
hvor antall pasienter inngår (pasienter per fagårsverk),
men vil komme gunstigst ut i analyser hvor antall tiltak inngår
(tiltak per fagårsverk). I forhold til produktivitet vil
dermed samme poliklinikk kunne bli rangert både høyest
og lavest avhengig av hvilken av de to indikatorene som velges.
Undersøkelsen viser videre at det synes
lite systematisk hva som omfattes av refusjonsordningen. For eksempel
gis det ingen økonomisk uttelling for bruk av flere behandlere,
og reisetid i forbindelse med behandling gir ingen uttelling i det
hele tatt. Sett på bakgrunn av at poliklinikkene oppfordres
til i større grad å bruke ambulante team, kan
dette få uheldige virkninger.
I offentlig statistikk rapporteres fagårsverkene
i poliklinisk virksomhet for hvert år. Fagårsverkene
omfatter i første rekke pasientbehandling, veiledning til
førstelinjen, øyeblikkelig hjelp, undervisning
og til en viss grad også forskning. Den enkelte poliklinikks
andel av hver av disse oppgavene varierer. Fagårsverkene
synes derfor som en upresis måleenhet for ressursinnsatsen innen
den delen av virksomheten som er direkte pasientrelatert, og som
er det som måles på produksjonssiden i den enkelte
poliklinikk.
Andre undersøkelser viser at bare omtrent
40 prosent av behandlernes tid brukes til behandling, journalføring
og pasientrelatert samarbeid. I 1995 ble det utført 1,1
tiltak per behandler per dag, og departementet anså det
som realistisk å øke produktiviteten med 50 prosent
i løpet av opptrappingsplanens virkeperiode. Det kan imidlertid
stilles spørsmål om måten produktiviteten
måles på, kan ha tatt bort oppmerksomheten fra hva
som kan gjøres for å øke andelen tid
som brukes til direkte pasientrelatert arbeid.
Undersøkelsen gir grunn til å stille
spørsmål ved om de målene som brukes
til å måle produktivitet, er gyldige. Felles for
alle måleenhetene er også at de er lite robuste,
og at de enkelt kan påvirkes. Samtidig har departementet
lagt avgjørende vekt på produktivitetsindikatorer
og dekningsgrad som uttrykk for hvor godt en har lykkes med å nå de
kvantitative målene i opptrappingsplanen. Det vil blant
annet resultere i at det vil være usikkerhet knyttet til
om sentrale mål i opptrappingsplanen faktisk nås.
Helse- og omsorgsdepartementet sier i sine kommentarer
til rapporten at Riksrevisjonens kritikk av indikatorenes gyldighet
synes å bygge på urealistiske forutsetninger om
hva en indikator skal fortelle, og på at det er mulig å måle
feltets aktivitet presist. Departementet viser til at én
indikator alene kun er forventet å gi en avgrenset informasjon,
mens et indikatorsett samlet vil gi et mer komplett bilde av situasjonen.
Kapasitet er i undersøkelsen definert
som antall fagårsverk per 10 000 barn og unge
under 18 år i kommunene og i poliklinikkenes opptaksområder.
Undersøkelsen viser at det er store variasjoner i kapasitet mellom
helseregionene. Variasjonen er naturlig nok enda større
når enkeltklinikker sammenlignes. De store forskjellene
gir en indikasjon på at tilbudet ikke er likeverdig.
En vurdering av om det polikliniske tilbudet
er likeverdig, må også omfatte hvordan den samlede
kompetansen er sammensatt. Det antas at en del av pasientene har
behov for behandling av psykiater, lege eller psykolog. Andelen
av slike spesialister varierer fra 10 til 78 prosent i poliklinikkene.
I 5 av de 17 poliklinikkene i region nord som har oppgitt data for årsverkenes
fordeling, utgjør andelen spesialister mindre enn 30 prosent
av fagårsverkene. Men også i alle de andre regionene
er det én eller to poliklinikker hvor andelen er 30 prosent
eller lavere. Det er derfor grunn til å reise spørsmål
om flertallet av disse poliklinikkene har mange nok spesialister
til å møte behovet hos de pasientene som har de
mest alvorlige problemene. Departementets og de regionale helseforetakenes
styring og oppfølging av kapasitetsutviklingen har ikke
klart å sikre et likeverdig tilbud med tilstrekkelig kapasitet alle
steder.
Det er undersøkt om det er en sammenheng
mellom kapasitet og ventetid. Selv om det kan forventes at lav kapasitet
gir lang ventetid, viser undersøkelsen at forholdet er
motsatt.
Når det gjelder poliklinikkenes egen
vurdering av forsvarlig ventetid, viser undersøkelsen at
poliklinikkene har ulike oppfatninger av hva som bør være
forsvarlig ventetid ved alvorlige psykiske reaksjoner etter traumer/kriser.
Som en følge av dette prioriteres pasienter ulikt, det
bidrar også til at tilbudet ikke blir likeverdig.
Det framgår videre at det ikke finnes
data for barn og unges totale behov for polikliniske tjenester.
Ventelistedata gjelder bare de pasientene som får et tilbud,
og ikke pasienter som avvises. Det er liten sammenheng i data for
kapasitet (fagårsverk), produksjon (nye pasienter), etterspørsel
(nyhenviste) og ventetider, og dette tyder på at det kan
være feilkilder i tallmaterialet som gjør de nevnte
data lite egnet som styringsdata.
Undersøkelsen viser at de 10 poliklinikkene
som har lavest kapasitet, bare har 8 fagårsverk i snitt
per 10 000 under 18 år. Basert på gjennomsnittsklinikken
vil disse klinikkene hver for seg bare være i stand til å gi
et tilbud til 2,5 prosent av målgruppen. De 20 poliklinikkene
som har nådd målet om 5 prosent dekningsgrad, har
i gjennomsnitt 14,4 fagårsverk per 10 000 under
18 år. Det kan derfor vise seg vanskelig for de poliklinikkene
som ligger på den nedre delen av kapasitetsskalaen, å nå målet
uten at ressursene og/eller produktiviteten økes.
Aktivitetsdata fra Norsk pasientregister for
2005 viser at dekningsgraden for polikliniske tjenester er kommet
opp i 4 prosent for landet som helhet, men det er variasjoner mellom
poliklinikkene og mellom helseregionene. Det viser også at
tilbudet fortsatt ikke er likeverdig. Hvis behandlingstiden øker
med 8,3 prosent i gjennomsnitt for de resterende 3 årene
av planperioden, vil dette i seg selv være tilstrekkelig
til å nå dekningsgraden på 5 prosent.
Men det kan spørres om det er opptrappingsplanens intensjon å nå dette
målet ved at poliklinikkene øker antallet dager
mellom hver konsultasjon, med den følge at behandlingstiden
og dermed også pasienttallet økes, uten at det
egentlig gis et tilbud til vesentlig flere pasienter. Da det ble
vedtatt å utvide perioden for opptrappingsplanen, var de
oppgitte årsakene nettopp lav dekningsgrad, i tillegg til fortsatt
store geografiske forskjeller.
Kapasiteten i de kommunale tjenestene innenfor
skolehelsetjenesten, PP-tjenesten og barnevernet varierer i stor
grad fra kommune til kommune. Høyeste kapasitet er fem
til ni ganger høyere enn laveste kapasitet hos de tre deltjenestene.
Hvis en tar utgangspunkt i at de tjenesteyterne som ligger i den øverste
delen av kapasitetsskalaen, ikke har bygd opp en unødig
høy kapasitet, synes det å være grunn
til å stille spørsmål ved om de tjenestene
som har lavest kapasitet, er i stand til å tilby barn og
unge med psykiske problemer nødvendige tjenester i tilstrekkelig
omfang.
For de kommunale tjenestene må det,
for at departementet skal kunne ivareta sitt overordnede nasjonale ansvar,
foreligge styringsinformasjon om utviklingen av disse tjenestene.
Det forutsetter blant annet at det rapporteres om måloppnåelse
og virkninger slik at departementet kan vurdere sammenhengen mellom virkemidler
og resultater. Statistisk sentralbyrå har opplysninger
om personellinnsats i kommunene, men de gir ingen holdepunkter for
hvor stor andel som brukes på psykisk helsearbeid. Det
er derfor mangel på data som kan si noe om hvordan status
var ved starten av opptrappingsplanen, hvordan utviklingen har vært, og
hvordan situasjonen er i dag. De geografiske forskjellene i kapasitet
er så store at det reiser spørsmål om
kommunene i tilstrekkelig grad prioriterer utbyggingen av tilbudet
til barn og unge med psykiske problemer.
Undersøkelsen går inn på viktige
sider ved kvaliteten i de tjenestene som ytes, og gir en vurdering
av i hvilken grad tjenestene har etablert et internkontrollsystem.
Et internkontrollsystem skal blant annet sikre at tjenesteyterne
overholder det regelverket som gjelder for tjenestene, og at eventuelle
avvik fanges opp og gjøres til gjenstand for tiltak. Bare
9 prosent kartlegger risiko, og bare én tjenesteyter har
et helhetlig internkontrollsystem. Flere av de manglene som er påpekt
i undersøkelsen, kan skyldes at tjenesteyterne ikke i tilstrekkelig
grad har iverksatt internkontrollforskriftens krav til tiltak, og
at dette ikke er kompensert med andre systematiske tiltak for kvalitetssikring.
Det har tatt lang tid før arbeidet
med kvalitet har fått den nødvendige oppmerksomheten.
I foretaksmøtene i januar 2005 tok departementet opp behovet
for å styrke internkontrollen. Dette er fulgt opp i bestillerdokumentene
for 2006 hvor de regionale helseforetakene blir bedt om å påse
at helseforetakenes internkontroll følges opp i tråd
med forskriften og etablerte systemer. Undersøkelsen viser
også at det gjenstår store utfordringer for kommunene
for å få helhetlige systemer på plass.
En vesentlig side ved systematisk arbeid for å forbedre
kvaliteten, er løpende å overvåke at
den er som forutsatt, rapportere avvik og iverksette korrigerende
tiltak. Undersøkelsen viser at et fåtall av kommunene
og poliklinikkene har regelmessig kontakt med brukerorganisasjoner,
og bare 30 prosent av de kommunale deltjenestene og 60 prosent av
poliklinikkene har gjennomført brukerundersøkelser
i løpet av de siste fem årene. Enda færre
benytter resultatene av undersøkelsene i sitt interne utviklingsarbeid.
Til tross for at det har vært gjennomført
en rekke tiltak og rettet betydelig oppmerksomhet mot økt
bruk av individuelle planer, viser journalgjennomgangen liten utbredelse;
mindre enn 3 prosent av pasientene hadde en individuell plan. En årsak
kan være at det har vært forskjellig regelverk
for første- og andrelinjen fram til 1. januar
2007. Det delte ansvaret mellom første- og andrelinjen
for å utarbeide individuell plan synes også å fungere
dårlig. Undersøkelsen viser at det er uklart for
både de kommunale deltjenestene og poliklinikkene hvem
som er ansvarlig for at arbeidet kommer i gang, og for å koordinere
det. Arbeidet med individuelle planer har ikke fått tilstrekkelig
fotfeste, verken i poliklinikkene eller i kommunene.
Halvparten av poliklinikkene svarer at de i
stor grad utarbeider utrednings- og behandlingsplaner for pasientene.
Likevel er slike planer omtrent fraværende for de 220 pasientene
som journalgjennomgangen omfatter. Det er grunn til å spørre
hvor målrettet behandlingen kan bli så lenge det
verken foreligger behandlingsplan eller diagnose.
Ledere/fagpersonell i poliklinikkene
har som tidligere nevnt vurdert forsvarlig ventetid for 12 grupper
av tilstander. Det er en klar oppfatning i fagmiljøet at mange
pasienter venter lenger enn det som er faglig forsvarlig.
Undersøkelsen har vist at individuelle
planer er omtrent fraværende, og at slike planer dermed
ikke blir den samarbeidsarenaen som de skulle være. Det
synes også naturlig å se henvisninger og epikriser
ut fra samme synsvinkel. Undersøkelsen har vist at henvisningene
ofte mangler viktig informasjon fra henviser til poliklinikk, og
epikrisene mangler ofte, eller er sendt ut altfor sent til å bli
det verktøyet for oppfølging av pasienten i førstelinjen
som hensikten har vært.
Også utøvelsen av poliklinikkenes
veiledningsplikt er et viktig samarbeidspunkt. I undersøkelsen
oppgir bare fire av ti helsestasjonstjenester at de mottar veiledning
fra poliklinikkene, og bare en tredel av de kommunale deltjenestene
har en fast kontaktperson i poliklinikken. Samhandlingsutvalget
uttalte at gjeldende lovbestemmelse om veiledningsplikten er uklar
og lite hensiktsmessig og foreslo at lovbestemmelsen ble endret
for å rette på dette. Departementet har ikke fulgt opp
anbefalingen, og det kan synes som det har vært rettet
for liten oppmerksomhet mot dette forholdet, til tross for at det
også er viktig for kompetanseoverføring til førstelinjen.
Undersøkelsen viser at bare en tredel
av de kommunale deltjenestene oppfatter ansvarsgrensene som klare både
seg imellom, og i forhold til poliklinikkene. Dette tilsvarer den
andelen av poliklinikkene som i 2006 hadde skriftlige samarbeidsavtaler
med minst én kommune i sitt opptaksområde. Fra
2006 har departementet krevd at helseforetakene skal inngå samarbeidsavtaler med
alle kommunene i sitt område. For å få til
et velfungerende samarbeid må det være forankret
hos tjenestenes ledelse og nedfelles i avtaler på systemnivå. Det
er dette som i vesentlig grad mangler. Enkeltstående tiltak
har liten virkning så lenge ikke slike grunnleggende forutsetninger
er på plass. Resultatet er at bare omtrent en tredel av
de kommunale deltjenestene oppfatter samarbeidet som godt. Undersøkelsen
viser også at poliklinikkene gjennomgående samarbeider bedre
med tjenestene i små kommuner, og dermed er også disse
tjenestene mer fornøyd med samarbeidet enn tilfellet er
i større kommuner.
Departementet har formulert krav om tiltak som
skal fremme kvalitet og samarbeid. Men dette er i for liten grad
fulgt opp ved å utforme mål og indikatorer som gjør
det mulig å følge opp om slike tiltak iverksettes,
og hvilke resultater de i så fall gir. Helsetilsynet har
gjentatte ganger rapportert om mangler i forhold som gjelder kvalitet
og samarbeid. Det er derfor en svakhet at arbeidet med å følge
opp etableringen av internkontroll hos tjenestene ikke har kommet
lenger; både når det gjelder departementet og
de regionale helseforetakene i forhold til poliklinikkene, og kommunene
i forhold til de kommunale tjenestene.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
at barn og unge må vente lenge før de får
psykiatrisk behandling, og videre at mange poliklinikker fortsatt
har langt igjen før målet om at 5 prosent av målgruppen
skal kunne gis et tilbud, er nådd. Måloppnåelsen
på dette området er etter Riksrevisjonens vurdering
generelt sett svak. Videre mener Riksrevisjonen at måloppnåelsen
framstår som bedre enn den i realiteten er. Dette skyldes
at ressursinnsatsen har økt betydelig i forhold til det
som var forutsatt i opptrappingsplanen, samtidig som behandlingstiden
er økende.
Undersøkelsen viser store forskjeller
mellom helseregionene både når det gjelder kapasitet
og kompetanse. Riksrevisjonen stiller spørsmål
om brukernes behov dekkes godt nok i alle deler av landet, og konstaterer
at det i dag ikke framstår som likeverdig.
Undersøkelsen viser at antall pasienter
og antall tiltak brukes som mål for produksjonen i poliklinikkene, men
at ingen av dem egner seg til dette formålet. Begge indikatorene
kan påvirkes uten at det skyldes endringer i tjenesteproduksjonen.
Indikatorene vil ikke i tilstrekkelig grad, verken enkeltvis eller
samlet, kunne anses som pålitelige og gyldige, og etter
Riksrevisjonens vurdering burde departementet i større
grad rettet oppmerksomheten mot å utvikle andre og mer
robuste måleenheter for produksjonen i poliklinikkene.
Det framgår av undersøkelsen
at det er lang ventetid for å få hjelp innenfor
barne- og ungdomspsykiatrien, og videre at ventetiden er økende.
Det er etter Riksrevisjonens vurdering uheldig at ventetiden er
så vidt lang, og særlig er dette uheldig for denne
spesielt sårbare gruppen. Etter Riksrevisjonens vurdering
er det grunn til å merke seg at region sør som
har lavest kapasitet, samtidig også har betydelig kortere
ventetid enn de øvrige regionene.
Riksrevisjonen mener situasjonen for pasientene påvirkes
negativt av at samarbeidet mellom første- og andrelinjen
i praksis fungerer dårlig. Dette er etter Riksrevisjonens
vurdering uheldig for dem det gjelder, siden resultatet blir at
de får et dårligere og mindre koordinert tilbud.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
at internkontrollsystemet i de ulike tjenestene fortsatt har betydelige svakheter
og mangler i forhold til regelverket. Riksrevisjonen stiller spørsmål
ved om ikke dette er en medvirkende årsak til at i underkant
av 3 prosent av pasientene i undersøkelsen har fått
utarbeidet en individuell plan, og at mindre enn en tredel av tjenestene
har beskrevet hva som inngår i kvalitetsbegrepet for sine tjenester.
Det samme gjelder den lave andelen av tjenestene som bruker resultatene
fra brukerundersøkelser i sitt interne utviklingsarbeid,
og at knapt 5 prosent av pasientene fikk utarbeidet en utrednings-
eller behandlingsplan.
Undersøkelsen har vist at det rent
generelt mangler styringsdata for de kommunale tjenestene til barn
og unge med psykiske problemer, og at det er store svakheter ved
sentrale styringsdata for den polikliniske virksomheten. Riksrevisjonen
vil peke på at svake styringsdata både for første-
og andrelinjen har ført til at departementet ikke har tilstrekkelig
oversikt over hvordan utviklingen har vært fra opptrappingsplanen
startet opp og fram til i dag.
"(…)
Riksrevisjonens rapport
om tilbudet til barn og unge med psykiske problemer inneholder en
rekke funn som er viktige for endring og videre utvikling av tjenestene. Disse
funnene bekrefter i stor grad situasjonen slik den i overordnet
form er beskrevet i de årlige budsjettfremlegg for Stortinget.
På flere punkter bidrar rapporten til å tydeliggjøre
situasjonen.
Undersøkelsen er foretatt med
utgangspunkt i data fra (2002) 2004-2005. Departementet viser til
at det etter 2005 er iverksatt en rekke tiltak som har fokus på de
svakheter Riksrevisjonen påpeker.
Departementet
mener at rapporten på flere områder synes å trekke
konklusjoner som det er vanskelig å se at det er dekning
for i Riksrevisjonens materiale, med utgangspunkt i de metoder som
er anvendt.
(…)
Helse- og
omsorgsdepartementets merknader til Riksrevisjonens gjennomgang
av tjenestetilbudet til barn og unge med psykiske problemer.
Metode
og gjennomføring
Kommunal sektor er kartlagt
gjennom tre deltjenester, hvorav bare en helsetjeneste (helsestasjon).
Det innebærer at verken fastlege eller andre integrerte
tjenester er fanget opp. Opptrappingsplanens grunndokumenter (St.meld.
nr. 25 1996-1997) og (St. prp. nr. 63, 1997-1998) la opp til at
tjenestene i kommunene bør integreres i de ordinære
tjenestene, dvs. ikke særomsorg til psykisk syke. Riksrevisjonens
materiale synes derfor i begrenset grad å kunne gi allmenngyldige
konklusjoner for kommunene.
Riksrevisjonen har plukket
ut seks av de dårligste og seks av de beste poliklinikkene.
Hensikten må da være å belyse spredning,
og utvalget blir ikke representativt. Metoden egner seg ikke til å beregne
gjennomsnitt som grunnlag for regionale sammenligninger.
Internkontroll
i barneverntjenesten
Det pekes på at internkontroll
ble forskriftsfestet i barneverntjenesten fra 1. januar
2006. Undersøkelsen til Riksrevisjonen ble gjennomført
i 2005. Det vil si at internkontroll ennå ikke var lovpålagt
i barneverntjenesten da undersøkelsen ble gjennomført.
Manglende
styringsinformasjonen om utviklingen i de kommunale tjenestene
Det
er en klar forutsetning at den statlige styringen foregår
innenfor rammen av det kommunale selvstyret. Opptrappingsplanen
la til grunn at det ikke skulle bygges opp en ny særomsorg
i kommunene, men at tjenestene skulle tilbys integrert i det ordinære
tjenesteapparatet. (…)
Av opptrappingsplanens
måltall på 260 årsverk til "Annet forebyggende
psykososialt arbeid" er 392 nye årsverk rapportert pr.
31.12.2005, dvs. en måloppnåelse på 127 % hele
3 år før utgangen av opptrappingsplanen. Av tilsvarende
måltall på 800 nye årsverk til styrking
av helsestasjon/skolehelsetjenesten er 449, dvs. 56 % oppnådd.
Dette gir indikasjon på at nye årsverk som skal
spesifikt styrke tjeneste tilbudet til barn og unge med psykiske
problemer, blir organisatorisk plassert andre steder enn i helsestasjons-
og skolehelsetjenesten.
Manglende samarbeidsavtaler
nedfelt på systemnivå
Det er fra
2005 stilt som vilkår at den enkelte kommune har inngått
samarbeidsavtale med det aktuelle helseforetaket. Tilsvarende føring
er gitt overfor de regionale helseforetakene. (…) Videre
har Sosial- og helsedirektoratet innledet et samarbeid med Legeforeningen
med sikte på styrket samarbeid med fastlegene. Det er fra
2005 etablert takst for samarbeid for å motivere poliklinikkene
til økt samarbeid.
Helhet og samhandling
er en av bærebjelkene som ligger til grunn for Nasjonal
helseplan. Departementet og Kommunenes sentralforbund inngikk høsten
2006 en overordnet avtale om samarbeid for å sikre bedre samhandling.
Den nasjonale avtalen skal danne grunnlag for lokale avtaler mellom
helseforetak og kommuner.
Det er fastsatt som ett
av vilkårene for utbetaling av øremerkede tilskudd
til kommunene at det foreligger etablerte skriftlige rutiner mellom
kommunen og helseforetak for utarbeiding av individuell plan. Tilsvarende føringer
er lagt på de regionale helseforetakene.
Manglende
kvalitet på aktivitetsindikatorene
Riksrevisjonens
kritikk av indikatorenes gyldighet synes å legge til grunn
urealistiske premisser for hva en indikator kan fortelle, og at
det er mulig å måle feltets aktivitet presist.
Departementet er uenig i Riksrevisjonens betraktninger, og viser
til at en indikator alene kun er forventet å gi en avgrenset
informasjon, mens et indikatorsett sammen vil gi et mer samlet bilde
som forteller noe om situasjonen.
Ideelt sett burde
målet for aktiviteten i det psykiske helsevernet være
behandlingseffekt for pasienten. Slike data har vi per i dag ikke,
og ifølge Sintef Helse er det ikke realistisk å skulle
fremskaffe slike data på rutinemessig, bred basis. Ifølge
Sintef Helse og NPR er pasienter og tiltak "det nest beste", og
er gyldige mål på aktivitet og resultat. (…)
Når
det gjelder tiltak som mål på pasientnær
aktivitet så vil departementet presisere at det verken
er faglig ønskelig eller vitenskapelig mulig, å fastsette
normer for hvor lenge et spesielt tiltak skal vare, for eksempel hvor
hyppig konsultasjonene skal være eller hvor mange konsultasjoner
det er behov for. Pasientens diagnose, tilstand, behandlingsbehov
og sosiale nettverk må ligge til grunn for utformingen
av tilbudet.
Arbeidet med å finne bedre
indikatorer og prioriteringsforskrifter er en kontinuerlig prosess
og er avhengig av innovasjon og samarbeid med både tjenestene og
forskningsmiljøer nasjonalt og internasjonalt. Departementet
har igangsatt en rekke tiltak som tar sikte på å finne
indikatorer som er bedre egnet til å fange opp aktiviteten
i tjenestene (…)
Måloppnåelsen
på opptrappingsplanen fremstår som bedre enn den
i realiteten er
Riksrevisjonen peker videre på muligheten
for tjenestene til å tilpasse seg aktivitetsindikatorer
ved å øke tidsrommet mellom hver konsultasjon
for å oppnå en høyere målt dekningsgrad
enn det som ville vært reelt med en "normal" konsultasjonsfrekvens.
At en slik mulighet er til stede er ikke det samme som å påvise
at det faktisk skjer. Departementet er av den oppfatning at den
positive utviklingen i forhold til dekningsgrad ikke tilbakevises
av Riksrevisjonens rapport, men at rapporten konkretiserer viktigheten
av å ha et fokus på at aktivitetsindikatorer kan
fremkalle slike vridningsmekanismer.
Departementet
har hatt og vil fortsatt ha fokus på eventuelle utilsiktede
konsekvenser aktivitetsindikatorer kan frembringe i praksisfeltet.
Dette gjelder både i forhold til poliklinikkenes refusjonsordning
gjennom Rikstrygdeverket og den generelle rapporteringen på bl.a.
Nasjonale indikatorer. Alle iverksatte tiltak i forbindelse med
prioritering og måling av aktivitet vil søke å begrense
slike konsekvenser i størst mulig grad."
Riksrevisjonen har merket seg at rapporten etter departementets
vurdering inneholder en rekke funn som er viktige for endring og
videre utvikling av tjenestene. Rapporten tydeliggjør også situasjonen
slik som den er beskrevet i overordnet form av departementet i de årlige
budsjettframlegg for Stortinget.
Departementet omtaler i sitt brev en rekke utviklingsprosjekter
som er igangsatt eller er under igangsetting. Riksrevisjonen er
enig i at det er satt i verk en rekke prosjekter som i løpet
av de nærmeste årene forventes å gi positiv
effekt for tilbudet til barn og unge med psykiske problemer. Flere
av disse prosjektene er også nevnt i Riksrevisjonens rapport.
Når det gjelder kommunene, omfatter
Riksrevisjonens rapport helsestasjon/skolehelsetjenesten,
PP-tjenesten og barnevernet. Disse tjenestene ble vurdert til å være
de som i størst grad har kontakt med barn og unge med psykiske
problemer. Tjenestene er også av størst interesse
for å vurdere kvaliteten i tilbudet og hvor godt samarbeidet
fungerer mellom første- og andrelinjen. Undersøkelsen
viser også at når det samarbeides mellom tjenestenivåene,
er det disse tre tjenestene som er involvert i førstelinjen.
Etter Riksrevisjonens oppfatning er det derfor grunnlag for å trekke
allmenngyldige konklusjoner for kommunene.
Departementet framhever at opptrappingsplanen
la til grunn at tjenestene skal integreres i det ordinære
tjenesteapparatet, og at den statlige styringen må foregå innenfor
rammen av det kommunale selvstyret. Riksrevisjonen er
enig i dette, men undersøkelsen har vist at det rent generelt
mangler styringsdata for de kommunale tjenestene. Etter Riksrevisjonens
mening må departementet sørge for å innhente
nødvendig styringsinformasjon ved å etablere løpende
tilbakemelding om blant annet utviklingen av tjenestene og hvilke
resultater som oppnås.
Undersøkelsen viser at produktivitetsindikatorene som
departementet bruker, kan påvirkes uten at dette skyldes
endringer i tjenesteproduksjonen. Etter Riksrevisjonens oppfatning
er de dermed verken gyldige eller pålitelige. Riksrevisjonen
har merket seg at departementet har igangsatt en rekke tiltak som
tar sikte på å finne indikatorer som er bedre
egnet til å fange opp aktiviteten i tjenestene.
Uten gyldige og pålitelige indikatorer
er det etter Riksrevisjonens vurdering uheldig å knytte
finansieringen direkte til registreringen av behandlingsaktiviteten,
slik det er gjort i dagens refusjonssystem. Som departementet selv
påpeker i sitt brev kan fokus på aktivitetsindikatorer
framkalle vridningsmekanismer og gi utilsiktede konsekvenser i praksisfeltet.
En slik utilsiktet konsekvens er at systemet virker hemmende på bruken
av ambulante team.
Departementet er uenig i at måloppnåelsen
framstår som bedre enn den i realiteten er. Undersøkelsen
viser imidlertid at antall nyhenviste de siste årene har
vært omtrent uendret, og at ventetiden øker, men
likevel rapporteres det om en økning i pasienttallene.
Etter Riksrevisjonens vurdering kan dette bare forklares ved at det
går lengre tid mellom hver konsultasjon med pasientene.
Riksrevisjonen mener situasjonen for pasientene påvirkes
negativt av at samarbeidet mellom første- og andrelinjen
i praksis fungerer dårlig. Undersøkelsen viser
at svært få pasienter får utarbeidet
individuell plan, og det gis uttrykk for at behandlere på de
ulike nivåene har oppfattet det som uklart hvor ansvaret
for utarbeidelsen av en slik plan ligger. For andre verktøy som
henvisningsskjemaer og epikriser framkommer det også en
del mangler og svakheter - for eksempel at epikrisene uteblir eller
sendes for sent. Dette er etter Riksrevisjonens vurdering uheldig
for dem det gjelder, siden resultatet blir at de får et
dårligere og mindre koordinert tilbud.
Undersøkelsen viser videre at behovene
for tjenester til barn og unge med psykiske problemer ikke dekkes godt
nok, og at dette blant annet gir seg utslag i lange ventetider. Årsakene
er flere, i første rekke at ressursbehovet som departementet
la til grunn i opptrappingsplanen, var for lavt, at økningen
i personellressursene ikke i tilstrekkelig grad er styrt dit hvor
behovet er størst, og at produktivitetsveksten ikke har
vært så høy som forutsatt. Dette forsterkes
av en skjev fordeling av spesialistkompetansen, og av at samarbeidet
fungerer dårlig, både mellom første-
og andrelinjen, og internt i førstelinjen. Et velfungerende
samarbeid er en nødvendig forutsetning for pasientenes
opplevelse av kvalitet i tjenestene. Undersøkelsen viser
at tjenestene ikke har ivaretatt grunnleggende forutsetninger for
samarbeid og kvalitet godt nok. Etter Riksrevisjonens vurdering er
det en nær sammenheng mellom svikten på dette området
og mangelfull internkontroll.