I Norge, hvor staten både relativt
og absolutt eier mye i forhold til sammenlignbare land, er det særskilte grunner
til å redusere det statlige eierskapet. Et mindre omfattende
statlig eierskap vil kunne være fordelaktig for fornyelsen
av en liten åpen økonomi som den norske. Begrunnelsen
og behovet for statlig eierskap vil endres over tid. Tydeligst er
dette for de virksomheter som har utviklet seg fra offentlig forvaltning.
Andre eksempler er selskaper innenfor forsvarsindustrien, hvor aktiviteten
var sterkt knyttet til nasjonale forsvars- og sikkerhetspolitiske
forhold. Staten bør derfor løpende etterprøve
formålet med sitt eierskap når omstendighetene
rundt virksomheten endres.
Eventuelle reduksjoner i statens eierandeler
må ivareta aksjeverdiene, og samtidig bidra til en positiv utvikling
for de berørte selskapene. For enkelte selskaper kan det
være fordelaktig å selge statens andeler til industrielle
eiere. I andre selskaper kan den statlige eierandelen reduseres
ved fusjon/oppkjøp. Store virksomheter hvor statens
eierskap har sektorpolitiske mål, er inne i utviklingsprosesser
hvor de i økende grad kommer i konkurranse med private
virksomheter. Det vil løpende måtte vurderes om
mulig konkurransevridning bør ha konsekvenser for organisering
og forvaltning av disse selskapene.
Staten vil uansett utgjøre en betydelig
del av det norske eierskapet i mange år fremover. En norsk
forankring innenfor sektorer som havbruk, petroleum, kraftsektoren
og finansnæringen er av betydning for den øvrige
næringsvirksomhet i landet. En reduksjon av statens eierandeler
vil derfor også måtte ta hensyn til styrken i
de private eiermiljøene. På Svalbard tilsier nasjonale
hensyn og spesielle forhold et fortsatt statlig eierskap.
Statlig eierskap er ikke nødvendigvis
et egnet virkemiddel for å sikre det som tradisjonelt er
lokalisert i forbindelse med hovedkontorfunksjonene. For norsk næringsliv
er det viktig at mange både små og store virksomheter
har en tydelig norsk forankring og ledes fra Norge. Det er likevel
slik at det kan være konflikt mellom det enkelte selskaps
industrielle utvikling og målet om å ha konsernhovedkontor
i Norge. Også provenymessige betraktninger kan være
grunn til at staten ønsker at selskaper skal ha hovedkontor
i Norge. Det viktigste virkemiddelet for å oppnå og
opprettholde dette er å lage attraktive rammebetingelser
slik at bedriftene vil ønske å ha hovedkontor
i Norge.
Regjeringen vil arbeide videre med å avgrense
formålene som skal realiseres gjennom eierskapet, og arbeide
for økt bruk av andre virkemidler for å nå samfunnsmessige
mål. Videre må nivået på eierandelen
tilpasses statens mål med eierskapet. Det er vesentlig
for vurderingen av statlige eierdeler hva slags innflytelse som
følger av ulike eierdeler i selskapet i henhold til selskaps-,
børs- og verdipapirhandellovgivning. Regjeringen mener
at en gjennomgang og vurdering av statens selskapsportefølje
etter de retningslinjer som er trukket opp i meldingen, kan bidra
til et redusert og forbedret statlig eierskap. Regjeringen vil komme
tilbake til Stortinget med forslag til fullmakter på grunnlag
av Stortingets behandling av denne meldingen. For å sikre
statens mål med sitt eierskap kan det også bli aktuelt å fremme
saker knyttet til det statlige eierskapet i enkeltselskaper.
Komiteen er enig med
departementet i at det for norsk næringsliv og det norske
samfunnet er viktig at mange både små og store
virksomheter har en betydelig norsk forankring og ledes fra Norge.
Komiteen mener det bør
være et mål å sikre at strategisk viktige
bedrifter beholder en sterk forankring i Norge. Det er en styrke
for utviklingen av norsk næringsliv at en del større
selskaper har hovedkontor i Norge. Med hovedkontor følger
gjerne viktige stabsfunksjoner, forskning og utvikling etc. som
kan gi viktige ringvirkninger for utviklingen av selskapet i Norge.
Ved hovedkontoret samles kompetanse, og viktige strategiske beslutninger
av betydning for virksomhetene i konsernet fattes her. Det er hovedkontoret
som tar beslutninger om produksjon eller innkjøp og som velger
strategiske leverandører av rådgivning og finansielle
tjenester. At norske eiere har kontroll over handels- og produksjonsbedrifter
i Norge bør derfor øke sannsynligheten for videreutvikling
av avansert virksomhet i Norge.
Etter komiteens mening vil et
viktig tiltak for å sikre selskapers hovedkontorfunksjoner
i Norge være at der er internasjonalt konkurransedyktige
rammevilkår slik at bedriften vil ønske å ha
sitt hovedkontor i Norge.
Komiteen er enig med departementet
i at det er viktig å legge til rette for at forsknings-
og utviklingsmiljøer i tilknytning til hovedkontorer kan
ha et samspill med forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler
og slik føre til en gjensidig styrking av hverandre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at staten er den største kapitaleier i Norge.
Det er derfor viktig at disse midler brukes offensivt bl.a. gjennom
eierskap for å sikre internasjonalt konkurransedyktige
bedrifter innen sentrale bransjer der Norge har særlige
forutsetninger. Det betyr ikke at vi skal subsidiere noen bransjer,
men ved utøvelse av profesjonelt og krevende eierskap vil
vi kunne sikre verdiskapning og trygge arbeidsplasser.
Komiteen gir sin tilslutning
til meldingens ønske om å forbedre det statlige
eierskapet. Komiteen har også merket seg
at meldingen varsler at det kan bli fremmet saker for Stortinget
knyttet til det statlige eierskapet i enkeltselskaper.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil i den forbindelse fremheve at dynamikken og endringstakten i
internasjonal økonomi er så kraftig at konsekvensene
av et salg kan vise seg langt større enn det som i dag
lar seg overskue. Flertallet vil derfor be om at
Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en utdypende analyse
og forslag til tiltak for enkelte selskaper. Det vises i den forbindelse
til vurderingene i Del II i innstillingen.