Jeg viser til brev fra næringskomiteen
av 27. oktober 1999 med anmodning om Landbruksdepartementets vurdering
av det foreliggende forslag. Departementet har vurdert saken etter
samråd med Fiskeridepartementet og Finansdepartementet.
Forslaget går i korthet ut på å endre
fiskesykdomsloven av 13. juni 1997 slik at den i likhet med husdyrloven
av 8. juni 1962 gir hjemmel for å utbetale erstatning for
tap i tilknytning til pålegg fra det offentlige om nedslakting
i tilfelle påvist sykdom. Forslaget avgrenser det offentliges
erstatningsansvar slik at det bare skal utbetales erstatning ved
utslakting i tilknytning til utbrudd av gruppe A-sykdommer.
Lov av 8. juni 1962 nr. 4 om tiltak mot dyresjukdommer
(husdyrloven) § 3 gir Landbruksdepartementet myndighet
til å treffe de tiltak som til enhver tid er nødvendig
for å forebygge, begrense eller utrydde sykdommer hos dyr.
De vanligste tiltakene er pålegg om avliving og eventuell
destruksjon av dyr, sanering av smittestoff på bygninger
og gjenstander, beiterestriksjoner og begrensninger i adgangen til
handel med levende dyr.
Det fremgår av husdyrloven § 11
at eier har krav på erstatning for pålagt avliving
av dyr og gjennomføring av tiltak for å fjerne
smittestoff. Det er pålegg om tiltak som utløser
erstatningsplikt. Erstatningskravet er ikke avhengig av sykdommens
alvorlighetsgrad mv. Erstatningskravet er blant annet betinget av
at dyreeier ikke forsettelig eller grovt uaktsomt har forvoldt sykdommen.
Husdyrloven § 11 gir dyreeier et begrenset rettskrav på erstatning.
Det fremgår av forarbeidene til husdyrloven at det ikke
skal ytes erstatning for driftsavbrudd, jfr. Ot.prp. 46 (1960-61)
s. 12 og Innst. O. VI 1961-62 s. 6 h.spalte. I Innst. O. nr. 69
(1996-97) er det lagt til grunn at husdyrloven ikke hjemler erstatning
for produksjonstap. Erstatning etter husdyrloven ytes på de
vilkår og i den utstrekning som fremgår av § 11.
Erstatningsbestemmelsen tilsier at den kun hjemler erstatning for
fysiske inngrep mot materielle verdier som ledd i smitteverntiltak,
jfr. også Gulating lagmannsretts dom 13. juni 1997 s. 8.
Det vil med andre ord ikke være rom for erstatning for
ulike restriksjoner som f.eks. beite- eller salgsrestriksjoner.
Det er antatt at husdyrlovens § 11
kun hjemler krav på erstatning for direkte tap som følge
av pålegg etter loven, jfr. Gulating lagmannsretts dom
13. juni 1997 s. 11 og dom 28. september 1998 s.14. Husdyrloven åpner
for at erstatning for dyr kan fastsettes etter maksimalsatser, jfr.
husdyrloven § 12 annet ledd. Maksimalsatser fungerer som
et øvre tak for erstatningsutmålingen. Adgangen
til å fastsette maksimalsatser er betinget av samtykke
fra Stortinget. Slikt samtykke er gitt av et enstemmig Storting,
jfr. St. prp. nr. 17 (1997-98), Innst. S nr 36 (1997-98) og behandling
18. desember 1997.
Husdyrloven § 12 gir utfyllende bestemmelser
om erstatningsfastsettelse og utmåling. Som hovedregel fastsettes
erstatning ved lensmannsskjønn. Erstatning for husdyr skal
settes til den verdi dyrene ville hatt i frisk tilstand. Det skal
med andre ord ikke tas hensyn til verdireduksjon som skyldes at
dyret er sykt. Hus og løsøre skal settes til verdien
ved tilintetgjøringen. Departementet antar at bestemmelsen
både fastsetter tidspunktet for verdivurderingen, og at
bestemmelsen gir anvisning på en vurdering av gjenstandens
beskaffenhet på tidspunktet for destruksjon.
Lov om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske
dyr av 13. juni 1997 har i motsetning til husdyrloven ingen erstatningshjemmel.
Det sies eksplisitt i §§ 23 og 25 at tiltak etter
disse paragrafer ikke utløser erstatningsansvar for det
offentlige.
Stortinget behandlet saken i vårsesjonen
1997, jfr. Innst.⅔nr 75 (1996-97) og Besl. O. nr 88 (1996-97), uten
at det ble fremmet merknader til disse bestemmelsene.
Gjennom EØS-avtalen har Norge sluttet
seg til EUs regelverk på området. Det er i denne
sammenhengen Direktiv 93/53/EØF som er
EUs bekjempelsesdirektiv hva angår sykdommer hos akvatiske
dyr. Direktivet er et minimumsdirektiv, som fastlegger det minimum
av tiltak medlemslandene må iverksette ved utbrudd av gitte
sykdommer. Direktivet pålegger utslakting av eksotiske
sykdommer. Etter Direktiv 91/67 Vedlegg A, definerer EU
kun ILA som eksotisk sykdom. Erstatninger for oppdrettere i EU reguleres
av Direktiv 93/53/EØF Artikkel 17, som
igjen henviser til Rådsbeslutning 90/424/EØF.
Rådsbeslutning 90/424/EØF er
ikke en del av EØS-avtalen, da det er nedfelt i avtalen
at bestemmelsene om finansielle ordninger i rettsaktene omhandlet
i Kapittel 1, ikke får anvendelse. I rådsbeslutninger
er uansett ingen fiskesykdommer ført opp på listen
over hvilke sykdommer som Fellesskapet yter erstatning for de tap
dyreeier påføres som følge av pålegg
om utslakting og/eller saneringskostnader. Så langt
departementet har rukket å undersøke saken, kan en
ikke se at det er gjort endringer som utløser en plikt for
Fellesskapet til å dekke kostnadene for bekjempelse av
fiskesykdommer i EU. Slik erstatning kan således være å anse
som et nasjonalt anliggende som hverken reguleres av EØS-avtalen
eller, hva angår medlemslandene, EUs regelverk.
Likevel må vi på norsk side,
før en eventuell erstatningsordning innføres,
foreta en grundig vurdering av konsekvensene av en slik ordning.
Dersom man på norsk side går lenger i å tilkjenne
erstatning som et ledd i sykdomsbekjempelsen enn det gjøres
i EU, er saken av en slik karakter at det må foretas en
dyptgående vurdering sett i et statsstøtteperspektiv.
Departementet velger å se det foreliggende
forslag i en noe utvidet sammenheng. Det anses ikke naturlig å avgrense
en eventuell erstatningsplikt for det offentlige til hvilken sykdom
som er grunnlaget for pålegg om utslakting. Den utløsende
faktor bør etter departementets oppfatning være
det faktum at det offentlige pålegger dyr avlivet med formål å begrense
en utbredelse av sykdommene. Etter husdyrloven (se ovenfor) er
det således tiltaket som sådan som utløser
erstatningsplikten, og ikke om sykdomstilstanden er listeført
i gruppe A eller gruppe B. Eksempler på B-sykdommer det
er utbetalt erstatninger for etter husdyrloven de senere år, er
paratuberkulose og skrapesjuke.
En forlengelse av dette prinsippet over mot
det foreliggende forslaget innebærer at en erstatningsplikt
for det offentlige utløses av et pålegg om utslakting,
uavhengig om det dreier seg om en gruppe A-sykdom eller gruppe B-sykdom.
Gruppe A-sykdommer vil når de opptrer i et oppdrettsanlegg
bli bekjempet med utslakting (stamping out). Når det gjelder
pålegg om utslakting av andre sykdommer enn gruppe A-sykdommer hos
akvatiske dyr, gis slike pålegg i dag bare for Infeksiøs
lakseanemi (ILA), og da bare i de tilfeller der dødeligheten
i anlegget overstiger et visst nivå.
Når det gjelder de potensielle utgiftene
forbundet med et slikt pålegg viser tall som departementet
har innhentet fra næringsorganisasjoner og forsikringsselskaper
at det er rimelig å anslå en erstatningsutbetaling i
størrelsesorden 15 mill kr for ett enkelt matfiskanlegg som
får pålegg om utslakting. For settefiskanlegg anslås
tallet å være i størrelsesorden 5-7 mill
kr for ett enkelt settefiskanlegg som får pålegg
om utslakting. Det er i dag mulig for oppdretterne å forsikre
seg mot tap av fisk ved sykdom. Forsikringens dekningsgrad vil
variere etter når i produksjonsprosessen pålegget om
utslakting skjer. Egenandelen er normalt på 20%.
Forslaget i Dok 8:61 (1998-99) innebærer
at det offentlige skal betale erstatning dersom det pålegges utslakting
av oppdrettsfisk ved påvisning av gruppe A-sykdom. Viral
hemorhagisk septikemi (VHS) ble påvist i et settefiskanlegg
i 1998. Før dette var siste påvisning i et oppdrettsanlegg
i 1974. Erstatningsutbetalingene for gruppe A-sykdommer hos akvakulturdyr synes
således ikke å påføre det offentlige
større utgifter sett over tid.
Forlenges erstatningsprinsippet i tråd
med husdyrloven slik beskrevet ovenfor, må erstatningsutbetalinger som
følge av pålagt utslakting grunnet ILA tas med
i beregningene. Statens dyrehelsetilsyn har angitt at det de siste årene
i gjennomsnitt er blitt gitt pålegg om utslakting av om
lag 10 matfiskanlegg i året.
Med disse tallene som bakgrunn kan det antas
at det offentliges erstatningsutbetalinger vil beløpe seg
til i størrelsesorden 150 mill kr pr år.
Det vises videre til behovet for å vurdere
en eventuell erstatningsordning i relasjon til EØS-avtalen.
Det er derfor omfattende prinsipielle og økonomiske konsekvenser
av det forslag som er fremmet i Dok 8:61 (1998-99). Disse konsekvensene
er det et grunnleggende behov for å klarlegge nærmere
før det tas realitetsstandpunkt til forslaget.