Til Stortinget.
Representantane Magnhild Meltveit Kleppa, Sigurd Manneråk og Terje Sandkjær fremjar i dokumentet forslag om at det blir føreteke ei konsekvensutgreiing av ei eventuell Urar-regulering (Vassdr. nr. 021.Z.) i Setesdalsheiane/Ryfylkeheiane. Det vert i dokumentet vist til at Stortinget i 1974 gav I/S Øvre Otra konsesjon på omfattande utbyggingar i heiane mellom Setesdal og Ryfylke. Store delar av prosjektet er gjennomført, men det står att ei heving av Store Urarvatn med 13 meter.
Det vert i dokumentet vist til at ein i dag ser uheldige miljøverknader av dei naturinngrepa som allereie er gjennomført i området, og ei konsekvensutgreiing vil vere ein nødvendig del av departementet sitt grunnlag for å avgjere reguleringsspørsmålet.
Fylgjande forslag, dagsett 31. august 1994, vert fremja:
« Stortinget ber Regjeringa føreta ei konsekvensutgreiing av ei eventuell Urar-regulering (Vassdr. nr. 021.Z.) i Setesdalsheiane/Ryfylkeheiane. »
Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, lederen, Chaffey, Enoksen, Fatland, Finstad, Giil og Frafjord Johnson, viser til at Otteraaens Brugseierforening (OB) fikk tillatelse til å foreta ytterligere reguleringer og overføringer i Otravassdraget ved kgl. res. av 15. november 1974 etter at Stortinget 30. oktober 1974 ga samtykke til utbyggingen (jf. St.prp. nr. 140 (1973-1974), Innst.S.nr.18 (1974-1975)). Tillatelsen omfatter bl.a. oppdemming og regulering av Store og Lille Urarvatn.
I henhold til konsesjonsvilkårene ble utbygger pålagt å påbegynne arbeidet innen en frist på 2 år fra konsesjonens datum og fullføre disse innen en ytterligere frist på 5 år. Alt anleggsarbeid i henhold til konsesjonen 15. november 1974 er utført, unntatt damarbeidene i Urar. Oppdemmingen av Store og Lille Urarvatn med 13 meter gjenstår.
For Urardammene har Otteraaens Brugseierforening to ganger tidligere søkt om fristforlengelser, sist ved Nærings- og energidepartementets brev av 22. mars 1993 da fristen ble forlenget til 1. februar 1995. Flertallet viser til at departementet i brev fra komiteen av 24. januar 1995 er bedt om å la saken ligge i bero til Stortinget har behandlet det aktuelle Dok.nr.8-forslag om nye konsekvensutredninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Breimo, Frøiland, Gaundal, Gjul, Hegna og Bekkemellem Orheim, og medlemmet Hillgaar, legger til grunn at Otteraaens Brugseierforening har en gyldig tillatelse til å gjennomføre Urar-reguleringen. Den saken som nå er til behandling i Nærings- og energidepartementet, og som har foranlediget forslaget om at det blir foretatt konsekvensutredning, gjelder en planendringssøknad som innebærer en reduksjon på 10 m av den tillatte oppdemmingshøyde og dermed reduserte skadevirkninger. Som konsesjonsmyndighet har Nærings- og energidepartementet gjort det klart at det ikke er rettslig grunnlag for å stille krav om konsekvensutredning i forbindelse med denne saken. Disse medlemmer vil vise til at reguleringen av Urar-vatnene var gjenstand for en omfattende konsesjonsbehandling i NVE, Regjeringen og Stortinget, jf. St.prp. nr. 140 (1973-1974) og Innst.S.nr.18 (1974-1975). Disse medlemmer vil understreke at Stortinget har gitt forvaltningen fullmakt til å effektuere lovlig fattede vedtak av Stortinget. Denne saken dreier seg om en planendring av en konsesjon, og ligger under departementets forvaltningsansvar. Når Stortinget har gitt en konsesjon, er det viktig at konsesjonshaverne kan være trygg på, og planlegge i forhold til, at konsesjonen står ved lag.
Disse medlemmer vil vise til at det ikke foreligger noe grunnlag for å trekke konsesjonen tilbake. Disse medlemmer vil vise til at departementet i svar til komiteen sier at konsekvensen ved trekke tillatelsen tilbake ikke vil begrense seg til et erstatningsansvar. Det er sannsynlig at domstolene vil komme til at et slikt vedtak er ugyldig og at tillatelsen av 1974 må opprettholdes. Staten må i tillegg dekke saksomkostninger og tap som følge av forsinkelsen av prosjektet. Videre kan Otteraaens Brugseierforening avvise en ny konsekvensutredning før utbygging startes opp. Det foreligger heller ikke noe rettslig grunnlag for å stille krav om ny konsekvensutredning i forbindelse med en planendringssøknad som medfører reduserte inngrep. Dette kan derfor ikke pålegges utbygger.
På bakgrunn av den omsøkte reduksjonen i oppdemmingshøyde, mener disse medlemmer at det neppe er grunnlag for å hevde at villreinstammen får særlig større vansker med å passere Urar-vatn. Med den opprinnelig planlagte oppdemming ville 6 villreintrekk kunne bli berørt, og 2 trekkveier ville bli helt borte. Ved den reduserte oppdemming i henhold til planendringssøknaden vil de 2 trekkveier opprettholdes, samtidig som ulempene for de berørte villreintrekkene også blir mindre.
Høyeste regulerte vannstand ble senket fra kt. 1185 til kt. 1175. Dette medførte at det neddtemte arealet ble redusert fra 13 km2 til 5 km2 (dvs. 1 promille av dagens areal på 5.500 km2). På denne måten unngikk man å demme ned trekkveiene vest og syd for store Urar-vatn. I tillegg medførte den reduserte oppdemmingen at antall dammer reduseres fra 10 til 2 og anleggsveiene reduseres fra 10 km til 2 km i forhold til opprinnelig tillatelse.
Disse medlemmer er opptatt av at villreinstammen i Setesdal-Ryfylkeheiene skal bestå for framtida. Den betydelige utbyggingen som har vært i området kan være en belastning for stammen. Når disse medlemmer likevel vil gå i mot en ny konsekvensutredning, viser disse medlemmer til T. Skoglands oppdragsmelding 257 (1994). Disse medlemmer vil vise til mandatet for oppdragsmeldingen pkt. 1 s. 6:
|
« I forbindelse med vannkraftutbyggingene i Ulla Førre, Sira Kvina og Øvre Otra med neddemming av store vannmagasiner i de sentrale deler av Setesdal-Ryfylkeheiene, ble det bevilget midler til en konsekvensvurdering av mulige virkninger for villreinstammen i området. » |
Disse medlemmer vil vise til at det ikke er nevnt noe sted i oppdragsmeldingen at den kun tar for seg effekten av Blåsjø-reguleringen.
|
« Ved de bestandsdynamiske analysene jeg har utført i perioden har jeg ikke vært i stand til å påvise endringer i stammens produksjonspotensial fra før til etter utbyggingene. Det er en svært variabel og årviss stor vinterdødelighet av fjorårskalver. Denne dødeligheten er knyttet til de spesielle klimatiske forhold i området med hyppige og ofte omfattende nedisinger og store snømengder, og i liten eller ingen grad en bestands-tetthetsavhengig dødelighetseffekt. Det er ikke mulig med foreliggende datagrunnlag å fastslå hvor mye areal stammen har tapt pga. naturinngrep. Det er heller ikke mulig å skille effektene av det ene inngrepet fra sum-effekten av alle inngrep i reinens arealbruk. Men hovedkonklusjonen er likevel at vassdragsutbyggingene ikke har hatt noen negativ effekt på produksjonspotensialet i stammen med en vinterstamme på rundt 3000 dyr, men det er åpenbart plass til færre dyr i stammen enn i tidligere tider fordi stammen bruker mindre areal etter alle inngrepene. » |
Disse medlemmer kan heller ikke se at det er noe grunnlag for anførselen om at de erfaringer man har i dag, har endret forutsetningene for utbyggingen. Disse medlemmer vil dessuten legge til at en redusert oppdemming i henhold til planendringssøknaden vil redusere ulempene for de berørte villreintrekkene, samtidig som trekkveiene kan opprettholdes.
Disse medlemmer mener det ikke er mulig å anføre at forslagsstillerne i Dok.nr.8:73 ikke berører spørsmålet knyttet til selve konsesjonen. Når en eventuell konsekvensutredning er gjennomført, må det tas standpunkt til konklusjonene i utredningen. Disse medlemmer forutsetter at forslagsstillerne mener at konklusjonene i utredningen kan få betydning for den gitte tillatelse. Dersom konsekvensutredningen ikke skal kunne medføre noen endringer i den gitte konsesjonen, vil det heller ikke ha noen hensikt å gjennomføre en utredning.
Disse medlemmer har merket seg at miljøorganisasjoner og miljømyndigheter har fremmet krav om ny konsekvensutredning. I denne saken finner disse medlemmer å måtte legge avgjørende vekt på hva Nærings- og energidepartementet har uttalt som konsesjonsmyndighet. Det fremgår av Nærings- og energidepartementets svar på komiteens spørsmål at det ikke foreligger noen grunnlag for å trekke konsesjonen tilbake, og heller ikke noe grunnlag for å pålegge utbygger ny konsekvensutredning. En ny konsekvensutredning må i tilfelle bekostes av staten, og kan ikke få noen betydning for den gitte konsesjon. Disse medlemmer kan heller ikke se at en slik utredning kan ha noe for seg så lenge forholdene for villreinen ikke har endret seg i vesentlig grad, og det nå bare er aktuelt med en redusert oppdemming i Urar.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, lederen, Chaffey, Enoksen, Giil og Frafjord Johnson, har merket seg Miljøverndepartementets uttalelse av 30. november 1994 vedrørende nye konsekvensutredninger i forbindelse med den planendringssøknad som er til behandling i Nærings- og energidepartementet. Her fremgår det bl.a. at de aller fleste av de 15 høringsinstanser som har uttalt seg om NVEs innstilling, enten mener at konsesjonen bør trekkes tilbake, at enhver oppdemming er uakseptabel dersom målet er å ha en livskraftig villreinstamme sør for Haukeli, eller at det bør utarbeides en ny konsekvensutredning om saken.
Miljøverndepartementet påpeker bl.a. at forholdene i området har endret seg mye de siste 20 årene og at det er uklart hvilke avbøtende tiltak og eventuelle justeringer av planene som bør iverksettes for best å kunne bevare den sørlige villreinstammen etter en eventuell regulering. Departementet viser også til innhentede uttalelser fra Fylkesmannen i Aust-Agder og Direktoratet for Naturforvaltning, samt den brede faglige og politiske enighet om saken og tilrår på denne bakgrunn at det blir foretatt en ny konsekvensutredning.
Disse medlemmer viser til at forslagsstillerne i Dok.nr.8:73 foreslår at det foretas en ny konsekvensutredning av en eventuell Urar-regulering. Kravet om konsekvensutredninger er begrunnet i de følgene en oppdemming av Urar-området kan få for villreinstammen i området.
Da konsesjonsbehandlingen ble foretatt på begynnelsen av 70-tallet ble det ikke gjennomført noen konsekvensutredning. Det ble kun avgitt en viltsakkyndig uttalelse som Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske baserte sine vurderinger på - referert i St.prp. nr. 140 (1973-1974).
Uttalelsen (Vidar Holthe: « Viltsakkyndig uttalelse i forbindelse med søknad om konsesjon for full utbygging av Øvre Otra, Bykle », Trondheim 29.09.72) er basert på en befaring i området 9.-17. juli 1972. Den er svært kort og skjematisk og berører i liten grad de totale virkningene for det biologiske mangfold i området, langtidsvirkningene av regulering for økosystemet generelt og villreinstammen spesielt. Nettopp derfor presiseres det også i uttalelsen at en trenger et bedre grunnlag for å vurdere de totale skadene av en eventuell regulering. Følgende to sitater kan illustrere dette, henholdsvis fra s. 5 og 6:
|
« Hvis det viser seg at Urevatnmagasinet stenger alle de gamle trekkveiene, så vil reinen få det mye vanskeligere med å komme inn i de sentrale fjellområdene i Bykle, fordi Blåsjømagasinet i Ulla-Førre-reguleringen i tillegg kommer til å stenge mot vest. » (S. 5, også referert i St.prp. nr. 140 (1973-1974).) |
|
Med de veldige inngrep som i dag planlegges i Setesdalsheiene ønsker jeg å komme tilbake senere med en samlet undersøkelsesplan for hele området. Disse undersøkelsene vil gi et bedre grunnlag for å vurdere de totale skadene, og derfor gi et bedre grunnlag for å forutsi konsekvensene av de inngrep som i dag planlegges på Hardangervidda. » (S. 6, ikke referert i St.prp. nr. 140 (1973-1974).) |
Disse medlemmer vil vise til at Holthe i sin uttalelse nettopp påpeker den usikkerhet som er forbundet med stengning av trekkveier som resultat av en eventuell Urarregulering. Likeledes er det verdt å merke seg at Holthe selv ikke anser grunnlagsmaterialet som tilfredsstillende for en vurdering av de totale virkningene av utbyggingene i området, jf. anmodningen om en samlet undersøkelsesplan for hele området.
Disse medlemmer viser til at de utredninger som siden har vært utført (jf. bl.a. oppdragsmelding nr. 257 fra NINA) ikke spesifikt har tatt for seg konsekvensene av en oppdemming av Store og Lille Urarvatn for den sørlige villreinstammen. Det vises særlig til hvilke effekter en slik regulering kan få for den sikkerhetsventil som korridoren Setesdals-Ryfylkeheiene/Hardangervidda representerer for denne villreinstammen. Siden det aktuelle området regnes for å være et svært viktig kalvings- og beiteområde er det helt sentralt at slike spørsmål blir avklart. Dette krever ytterligere faglige undersøkelser. Det er ikke gjort tilfredsstillende analyser verken av virkningene av Urar-reguleringen isolert eller de samlede virkningene av reguleringene i området for den sørlige villreinstammen.
Disse medlemmer vil vise til uttalelser fra de relevante faglige instanser, Direktoratet for Naturforvaltning, Fylkesmannens miljøvernavdeling i Aust-Agder, Setesdal-Ryfylke Villreinnemnd og den utredning som er utarbeidet på oppdrag fra Fylkesmannens miljøvernavdeling i Rogaland og berørte kommuner (Miljørapport nr. 4.1994). Samtlige instanser frykter i likhet med forslagsstillerne at en utbygging kan true den sørlige villreinstammens eksistens, og ber derfor om nye konsekvensutredninger.
Disse medlemmer har merket seg at Nærings- og energidepartementet og Otteraaens Brugseierforening viser til rapporter utarbeidet av en fremtredende villreinforsker, Terje Skogland (1985, 1990) i oppdragsmelding 257 ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), på oppdrag fra Statkraft, Sira-Kvina Kraftselskap og I/S Øvre Otra. Blant annet på basis av vurderinger i disse rapportene konkluderer en med at det ikke er grunnlag for å kreve nye konsekvensutredninger. I villreinfaglige miljøer ser en imidlertid Skoglands faglige arbeider som en underbygging av den motsatte konklusjon. Dette kan illustreres av følgende sitat (Skogland: « Villrein. Fra Urinnvåner til miljøbarometer, » Teknologisk Forlag, 1994, jf. kap. om vannkraftutbygginger i Ryfylkeheiene, s. 109):
|
« Blåsjø, Svartevassmagasinet, Rosskreppfjorden, Vatnalivatnet og Uravatnet er neddemt så store arealer i de tradisjonelle beite- og trekkområder at reinen er blitt presset mellom magasinene. Aksen Blåsjø-Svartevassmagasinet synes å ha skapt en barriere for bruk av fjellområdene mellom Lysefjorden og Jøsenfjorden i Ryfylke. Inngrepene har skapt en ond sirkel, som er forvaltningens dilemma: Vi kan ikke både ha økt ferdsel/mer naturinngrep på Dovrefjell, Ryfylkeheiene og andre steder uten at livskvaliteten for villreinen ytterligere forringes. På global basis er oppsplitting av stammer og forringelse av leveområder de mest truende faktorer for bevaring av de eksisterende genetiske ressurser i dyrelivet. » |
Disse medlemmer vil i så måte også vise til oppdragsrapporten « Inngrep og Forstyrringar i sentrale deler av Setesdal-Ryfylke Villreinområde », Miljørapport nr. 4.1994 fra Fylkesmannens miljøvernavdeling i Rogaland. Ut fra en bred faglig vurdering og med henvisning til Skoglands arbeider konkluderer rapporten med at det må utarbeides en særskilt konsekvensanalyse som klargjør hvilke følger Urar-utbyggingen vil få for villreinstammen og naturmiljøet i området.
Norsk Institutt for Naturforskning har på sin side i brev til komiteen av 16. februar 1995 understreket at den aktuelle oppdragsmeldingen ikke skal brukes til annet enn det den er tiltenkt. Disse medlemmer viser til at Norsk institutt for naturforskning har funnet det nødvendig i brev av 16. februar til komiteen å understreke at:
|
« Oppdragsmeldingen var en etterundersøkelse og kan på ingen måte brukes som en « forundersøkelse » i forbindelse med en ev. tilleggsregulering av Store Urar. Det er derfor irrelevant å bruke oppdragsmeldingen som argumentasjonsgrunnlag i forbindelse med hvorvidt det skal kreves konsekvensutredninger med tanke på denne saken. » |
Likeledes vil disse medlemmer vise til at NINA påpeker at vurderingene i oppdragsmeldingen like gjerne kan være et uttrykk for de begrensninger som inngrep og tilhørende aktiviteter setter, og at eventuelle nye inngrep i Urar-området reiser spørsmålet om hvilke effekter dette kan få for korridoren Setesdal-Ryfylkeheiene/ Hardangervidda. Det påpekes også at det er en feiltolkning når departementet legger dyras produksjonspotensiale, og ikke områdets produksjonspotensiale, til grunn for sin konklusjon. Disse forhold er med andre ord ikke klarlagt, noe som bl.a. er bakgrunnen for kravet om nye konsekvensutredninger i Dok.nr.8:73.
I tillegg til den faglige enighet i spørsmålet om konsekvensutredninger vil disse medlemmer også vise til den politiske enighet som gjør seg gjeldende. Det gjelder både Samarbeidsrådet for naturvernsaker, som inkluderer alle de store miljø- og friluftsorganisasjonene i Norge, og de politiske organene i regionen. Både Rogaland fylkeskommune (enstemmig fylkesutvalg), Aust-Agder fylkeskommune (enstemmig fylkesfriluftsnemnd/ fylkesutvalg) og Bykle kommune (enstemmig kommunestyre) er samstemte i sitt krav om nye konsekvensutredninger. Dette knytter seg også til det omfattende arbeid som har vært gjennomført i forbindelse med flerbruksplanen for Setesdal/Vesthei, der store områder nå blir båndlagt etter naturvernloven. Deler av de områdene som er foreslått vernet i forbindelse med verneplanarbeidet omfattes også av den foreslåtte reguleringen. Dette burde også tilsi nye konsekvensutredninger.
Disse medlemmer vil i tillegg understreke det internasjonale ansvar Norge har for å forvalte våre villreinstammer på en bærekraftig måte og for å følge opp internasjonale miljøavtaler. Dette gjelder særlig Bernkonvensjonen om vern av ville planter og dyr og deres naturlige leveområder, ratifisert av Norge 1985, og FN-konvensjonen om biologisk mangfold fra 1992. Gjennomføring av nye konsekvensutredninger vil dessuten være i tråd med føre var-prinsippet, som er et grunnleggende prinsipp for norsk miljøpolitikk. Det vil også være et viktig miljøpolitisk signal i Naturvernåret 1995.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å gjennomføre en konsekvensutredning av en eventuell Urar-regulering i Setesdalsheiene/Ryfylkeheiene.
Tillatelse til planendring og ytterligere fristforlengelse utsettes til konsekvensutredningen foreligger. »
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fatland og Finstad, har merket seg at en rekke faglige og politiske instanser har uttalt seg til fordel for nye konsekvensutredninger før det blir fattet endelig vedtak vedrørende fristforlengelse og planendring for Urar-magasinet.
Disse medlemmer har videre merket seg at Nærings- og energidepartementet v/statsråden, har anført at spørsmålet om ny konsekvensutredning reiser flere problemstillinger bl.a. av formell, juridisk og erstatningsrettslig karakter.
Disse medlemmer konstaterer at den foreliggende planendringssøknad også innebærer reduserte inngrep i forhold til den gitte konsesjon av 1974.
Disse medlemmer mener det er viktig at oppdemningen utføres så skånsomt som mulig og forventer at Otteraaens Brugseierforening i samarbeid med villreinnemnda utbedrer reintråkkene der disse blir berørt av utbyggingen.
Disse medlemmer forutsetter videre at Otteraaens Brugseierforening under anleggsarbeidet opptrer med nødvendig forsiktighet i kalvingstiden.
Disse medlemmer finner etter en samlet vurdering at forslaget om nye konsekvensutredninger må avvises.
Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen om å gjennomføre en konsekvensutredning av en eventuell Urar-regulering i Setesdalsheiene/Ryfylkeheiene.
Tillatelse til planendring og ytterligere fristforlengelse utsettes til konsekvensutredningen foreligger.
Forslag 2
Dok.nr.8:73 (1993-1994) - om forslag frå stortingsrepresentantane Magnhild Meltveit Kleppa, Sigurd Manneråk og Terje Sandkjær om at det blir føreteke ei konsekvensutgreiing av ei eventuell Urar-regulering (Vassdr. nr. 021.Z.) i Setesdalsheiane/Ryfylkeheiane - vedlegges protokollen.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Dok.nr.8:73 (1993-1994) - om forslag frå stortingsrepresentantane Magnhild Meltveit Kleppa, Sigurd Manneråk og Terje Sandkjær om at det blir føreteke ei konsekvensutgreiing av ei eventuell Urar-regulering (Vassdr. nr. 021.Z.) i Setesdalsheiane/Ryfylkeheiane - avvises.
|
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 23. mars 1995.
|
| Ragnhild Queseth Haarstad, |
Hilde Frafjord Johnson, |
Paul Chaffey, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |
Komiteen har mottatt flg. brev fra Nærings- og energidepartementet v/statsråden, datert 28. desember 1994:
Dok.nr.8:73 - Forslag om at det blir foretatt en konsekvensutredning av en eventuell Urar-regulering i Setesdalsheiene/Ryfylkeheiene
Jeg viser til brev av 26.09.94 til Miljøverndepartementet om ovennevnte sak. Nærings- og energidepartementet fikk som rette vedkommende oversendt saken 25.11.94 fra Miljøverndepartementet.
Innledning
Otteraaens Brugseierforening (OB) fikk ved kgl.res. av 15.11.74 tillatelse til å foreta ytterligere reguleringer og overføringer i Otravassdraget, etter at Stortinget 30.10.74 ga samtykke til utbyggingen, jf. St.prp. nr. 140 (1973-1974), Innst.S.nr.18 (1974-1975) og Stortingsforhandlingene 1974 s. 468-483. Tillatelsen omfatter bl.a. oppdemming og regulering av Store og Lille Urarvatn.
I henhold til konsesjonsvilkårene ble OB pålagt å påbegynne arbeidet innen en frist på 2 år fra konsesjonens datum og fullføre disse innen en ytterligere frist på 5 år.
Alt anleggsarbeid i henhold til konsesjonen av 15.11.74 er utført, unntatt damarbeidene i Urar. For utføringen av Urardammene har OB fått fristforlengelser, sist ved Nærings- og energidepartementets brev av 22.03.93 da fristen ble forlenget til 01.02.95.
Nærmere om Urarreguleringen
Store Urarvatn er i henhold til konsesjon av 03.06.49 demmet opp 3 m og senket 8 m, dvs. en reguleringshøyde på 11 m. Lille Urarvatn kan i henhold til konsesjon av samme dato reguleres med 5 m senking, men bare 2,5 m av senkingen er gjennomført.
Ved konsesjonen av 15.11.74 fikk OB tillatelse til ytterligere 33 m regulering av Store Urarvatn (23 m oppdemming og 10 m senking) og 31,5 m oppdemming av Lille Urarvatn. Den konsederte senkingen av Store Urarvatn med ytterligere 10 m er gjennomført, slik at det nå bare er oppdemmingen av Store og Lille Urarvatn som gjenstår.
I brev av 30.12.91 søkte OB om en redusering av oppdemmingshøyden i Urarmagasinet med 5 m. Under behandlingen av denne planendringssøknaden har OB, basert på en vurdering av de innkomne uttalelsene samt økonomiske vurderinger, bedt om ytterligere 5 m reduksjon av oppdemmingshøyden. Den planendringssøknaden som nå er til behandling i Nærings- og energidepartementet innebærer dermed en oppdemmingshøyde som er 10 m under konsedert oppdemmingshøyde.
Fristforlengelser
Otteraaens Brugseierforening fikk i brev av 10.02.87 fra departementet 5 års forlengelse av fristen til å fullføre utbyggingen. OB søkte i brev av 18.01.90 om ytterligere forlengelse av fristen. Departementet ga i brev av 22.03.93 fristforlengelse til 01.02.95. I forbindelse med den nye fristforlengelsen ble det fremsatt krav om nye konsekvensundersøkelser. NVE og departementet fant at forholdene som ligger til grunn for konsesjon av 1974 ikke har endret seg så vesentlig at det var grunnlag for å kreve nye konsekvensundersøkelser.
Spørsmål om nye konsekvensundersøkelser (konsekvensutredning)
Krav om ny konsekvensutredning er fremsatt både i forbindelse med planendringssøknaden og søknaden om fristforlengelse.
Jeg finner grunn til å påpeke at Otteraaens Brugseierforening har en gyldig tillatelse til å gjennomføre Urarreguleringen. Planendringen gjelder en reduksjon av den tillatte oppdemmingshøyde og dermed reduserte skadevirkninger. Det er derfor ikke adgang til å stille noen krav om nye konsekvensundersøkelser i forbindelse med behandlingen av planendringssøknaden.
I forbindelse med behandling av søknad om fristforlengelse må det foretas en konkret vurdering av om forutsetningene for konsesjonen har endret seg vesentlig. En slik vurdering danner grunnlaget for om konsesjonsmyndighetene skal kreve nye konsekvensutredninger. Som tidligere nevnt fant departementet i dette tilfellet ikke grunnlag for nye konsekvensundersøkelser.
Reguleringen av Urarvatnene var gjenstand for en omfattende konsesjonsbehandling i NVE, departementet, Regjeringen og Stortinget. Vedrørende spørsmålet om utbyggingens virkninger på villreinen uttalte Direktoratet for naturforvaltning (tidl. Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske) i brev av 01.03.73, jf. St.prp. nr. 140 (1973-1974) s. 69 flg. til Hovedstyret i NVE sin innstilling bl.a. at:
|
« Isolert sett kan man ikke påstå at den utbygging som søknaden gjelder vil være en trussel mot eksistensen av en livskraftig villreinstamme i Setesdalheiene. Men ser en imidlertid på de samlede virkningene av alle de store reguleringene som planlegges i Setesdalsheiene i dag, og som denne reguleringen er en del av, blir bildet noe annet. En sikter her til Sira-Kvina hvor reguleringen alt er i full gang, Ulla-Førre som det er søkt om konsesjon for, og planene om et militært skytefelt i Knabenheiene. Samlet vil virkningene av disse inngrep kunne medføre at det ikke lenger kan opprettholdes en livskraftig villreinstamme i området. » |
Departementet drøftet spørsmålet i proposisjonen på s. 109-110 i forbindelse med den avveiningen av skader og ulemper som ble foretatt ved vurderingen av om kravene i lov av 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer § 8 var oppfylt. Det ble pålagt konsesjonæren å bekoste tiltak dersom det som følge av kraftutbygging og reguleringene i vassdraget oppstår skader som berører viltbestanden i området, jf. vilkårenes post 19 litra c. i tillatelsen av 15.11.74. Blant annet med disse vilkårene kom departementet til at de omtalte skader og ulemper var av mindre betydning sammenlignet med de betydelige fordeler reguleringene ville gi.
Jeg finner ut fra dette at myndighetene under konsesjonsbehandlingen har vært klar over at den samlede effekten av kraftutbygging og andre inngrep i Setesdalsheiene ville være negativ for villreinstammen, men at man likevel bestemte seg for å gi tillatelse til å foreta kraftutbygginger og reguleringer i området. Jeg kan derfor ikke se at det er noe grunnlag for anførselen om at de erfaringer man i dag har gjort seg vedrørende forholdene for villreinstammen i området i vesentlig grad har endret forutsetningene for utbyggingen.
Det må også påpekes at den omsøkte reduksjonen av oppdemmingshøyden med 10 m utvilsomt vil være gunstig for villreinen vurdert i forhold til full regulering etter konsesjonen av 1974. Den reduserte oppdemmingshøyden vil virke meget positivt på mulighetene for å opprettholde trekkveiene i nord-sør retning. OB har også stilt seg positivt til å utforme kryssingsområdene slik at det blir lettere for villreinen å passere.
Det er også av interesse å merke seg at det allerede er utført en utredning av Norsk institutt for naturforskning (NINA) på oppdrag av Statkraft, Sira-Kvina Kraftselskap og I/S Øvre Otra. Utredningen har tittelen « Satellittovervåking av villreinens bruk av Setesdal - Ryfylkeheiene. Effekter av Naturinngrep ». Utredningen er utarbeidet av Terje Skoglund som var den fremste villreinforsker i Norge. En av konklusjonen i rapporten lyder som følger:
|
« Ved de bestandsdynamiske analysene jeg har utført i perioden har jeg ikke vært i stand til å påvise endringer i stammens produksjonspotensial fra før til etter utbyggingene. Det er en svært variabel og årvisst stor vinterdødelighet av fjorårskalver. Denne dødeligheten er knyttet til de spesielle klimatiske forhold i området med hyppige og ofte omfattende nedisinger og store snømengder, og er i liten eller ingen grad en bestands-tetthetsavhengig dødelighetseffekt (Skogland 1985, 1990). Eksempelvis gikk vinterdødeligheten hos fjorårskalv ned ved en halvering i bestandsstørrelsen på Hardangervidda i et typisk tetthetsavhengig mønster (Skogland 1990). |
|
Fra 1989 har forvaltningsmyndighetene i S-R foretatt en såkalt « reduksjonsavskytning ». Denne synes ikke å ha hatt noen positiv effekt hverken på vinteroverlevelse eller størrelsen på reinen. |
|
Det er ikke mulig med foreliggende datagrunnlag å fastslå hvor mye areal stammen har tapt pga. naturinngrep. Det er heller ikke mulig å skille effektene av det ene inngrep fra sum-effekten av alle inngrep på reinens arealbruk. Men hovedkonklusjonen er likevel at vassdragsutbyggingene ikke har hatt noen negativ effekt på produksjonspotensialet i stammen, med en vinterstamme på rundt 3.000 dyr. Men det er åpenbart plass til færre dyr i stammen enn i tidligere tider fordi stammen bruker et mindre areal etter alle inngrepene. » |
Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at det er fremkommet noe som endrer forutsetningene for den gitt tillatelsen. Der er derfor ikke grunnlag for å kreve nye konsekvensutredninger i forbindelse med en eventuell ytterligere fristforlengelse.
Komiteen har mottatt flg. brev fra Nærings- og energidepartementet v/statsråden, datert 8. februar 1995:
Dok.nr.8:73 - Forslag om at det blir foretatt en konsekvensutredning av en eventuell Urar-regulering i Setesdalsheiene/Ryfylkeheiene
Jeg viser til komiteens brev av 27.01.95 om ovennevnte sak.
Som jeg har redegjort for i mitt brev av 28.12.94 til komiteen, fikk Nærings- og energidepartementet oversendt Dok.nr.8:73 - forslaget fra Miljøverndepartementet 25.11.94. I den oversendelsen ble det ikke gitt uttrykk for noe syn på spørsmålet fra Miljøvernministerens side, jf. vedlagte kopi.
I henhold til fullmakt gitt av Stortinget under behandlingen av reguleringssaken høsten 1974, skal Nærings- og energidepartementet avgjøre planendringssøknaden som nå er til behandling om redusert oppdemmingshøyde i Urarmagasinet. Saken har vært til høring blant kommuner, fylkeskommuner, fylkesmannen og sentrale instanser på vanlig måte. NVE har deretter avgitt innstilling i saken. I forbindelse med behandlingen av NVEs innstilling avga Miljøverndepartementet høringsuttalelse til planendringssøknaden 01.12.94, jf. vedlagte kopi. I den uttalelsen tilrådde Miljøverndepartementet at det blir foretatt konsekvensutredninger før det blir fattet vedtak i saken.
Som jeg redegjorde for i mitt brev til komiteen, har Otteraasen Brugseierforening en gyldig tillatelse til å gjennomføre Urar-reguleringen. Planendringen gjelder en reduksjon av oppdemmingshøyden og dermed reduserte skadevirkninger. Det er derfor ikke adgang til å stille noen krav om nye konsekvensundersøkelser i forbindelse med behandlingen av planendringssøknaden. Jeg fant derfor ikke grunnlag for å referere tilrådningene eller oversende uttalelsene fra høringsinstansene innkommet til planendringsbehandlingen i forbindelse med min uttalelse til Dok.nr.8:73-forslaget.
Jeg vil på ny understreke at spørsmålet om nye konsekvensutredninger er knyttet til søknader om fristforlengelser. Jeg har i mitt forrige brev til komiteen redegjort for hvorfor departementet ikke har funnet grunnlag for nye konsekvensundersøkelser ved behandlingen av slike søknader.
Brev til Nærings- og energidepartementet fra Miljøverndepartementet, datert 1. desember 1994:
Urar-reguleringen i Bykle i Aust-Agder
Søknad om planendring
Vi viser til Deres brev av 5.7.94 vedlagt NVEs innstilling av 30.6.94.
Otteraaens Brugseierforening (OB) fikk i 1949 konsesjon til bl.a. å demme opp Store Urarvatn med 2 meter til kote 1162 m.o.h.
I 1974 fikk OB konsesjon til ytterligere reguleringer og overføringer i Otravassdraget. Av de omfattende arbeidene gjenstår nå 23 m oppdemming av Urarmagasinet (til kote 1185) for å etablere et flerårsmagasin.
I 1991 søkte imidlertid OB om planendring slik at øvre reguleringsgrense nå ville ligge på kote 1180. Planendringen fører til at arealet som skal demmes ned reduseres fra 13.1 km2 til 7.9 km2. Søknaden ble sendt på en bred høring fra NVE.
De aller fleste av de 15 høringspartene som er referert i NVEs innstilling uttaler enten at konsesjonen bør trekkes tilbake, at enhver oppdemming er uakseptabel dersom målet er å ha en livskraftig villreinstamme sør for Haukeli eller mener at man må få en ny konsekvensutredning.
På bakgrunn av en nærmere vurdering av bl.a. de innkomne uttalelsene anmodet OB i brev av 18.3.94 NVE om ytterligere 5 meter reduksjon av oppdemmingshøyden, dvs. til kote 1175. Magasinet som skal demmes ned reduseres dermed til 5.7 km2.
NVE fant det unødvendig med en ny høring og « mener at det foreligger tilstrekkelige opplysninger om forslaget fra OB om en ytterligere senkning av HRV til kote 1175 m.o.h. til at vi kan ta stilling til dette forslaget i denne saken ».
Når det gjelder virkningene av oppdemmingen på reinens leveforhold uttaler NVE:
|
« Det er grunn til å tro at reduksjonen av HRV med 10 meter vil medføre at forholdene for reintrekket ikke blir vesentlig verre enn idag. Selv i nåværende situasjon må reinen svømme ved noen av trekkstedene ved Urarvatn. » |
NVE's konkluderer med å anbefale at OB får tillatelse til å redusere HRV til kote 1175 og anbefaler at det gis fristforlengelse for ferdigstillelse av Urar-reguleringen til 15.11.1998.
Vi har forelagt NVEs innstilling for fylkesmannen i Aust-Agder og Direktoratet for naturforvaltning (DN), jf. vedlegg.
Fylkesmannen uttaler at det neppe er grunn til å legge vekt på OB og NVEs vurderinger vedr. villreinstammen « siden disse konklusjoner ikke bygger på vurderinger og uttalelser fra viltfaglig kompetent hold ».
Fylkesmannen uttaler videre at det fortsatt er stor usikkerhet om hvordan en oppregulering på 13 meter vil virke inn på villreinens trekkmønster og fastholder derfor sine « vurderinger og konklusjon i uttalelse av 24.11.93 om at gjeldende konsesjon bør vurderes trukket tilbake og at en ny søknad med andre reguleringshøyder fremmes der det gis en bred vurdering og høring av konsekvensene for villrein, friluftsliv og fisk. En avgjørelse av denne saken nå vil måtte gjøres på et uforsvarlig svakt miljøfaglig grunnlag ».
DN konkluderer med å « fastholde vårt standpunkt fra uttalelsen til søknaden om at det er nødvendig med en fornyet gjennomgang og vurdering av begrunnelsen for og berettigelsen av den konsesjonsgitte oppreguleringen av Urarmagasinet ».
Ordføreren i Bykle kommune skriver i brev av 2.9.94 til miljøvernministeren bl.a.: « når ein og veit at konsesjon vart gjeven i ei tid der sikkerheten i kraftforsyninga vekta mykje meir enn miljøverntankegongen, burde det føre til at sentrale styremakter pålegg konsesjonæren eit grundigare utgreiingsarbeid før tiltaket blir sett i verk ». Disse synspunktene ble utdypet i møte i departementet 18-10.
Det var vel kjent av Stortinget da det i sin tid fattet vedtak om regulering at reguleringen ville være uheldig i forhold til bevaring av villreinstammen. Dette er imidlertid 20 år siden, og det er kommet nye krav til konsekvensutredninger siden. Forholdene på Vestheia har også endret seg mye på disse årene, og det er uklart hvilke avbøtende tiltak og evt. justeringer planene som bør iverksettes for best å bevare villreinstammen etter en evt. regulering.
Stortingets Energi- og miljøkomité har i brev av 26. september 1994 bedt Miljøverndepartementet om en utredning og uttalelse i forbindelse med at komiteen har til behandling et forslag ( Dok.nr.8:73 (1993-1994)) om at det blir foretatt en konsekvensutredning av en evt. Urar-regulering. Vi har oversendt brevet til Dem som rette vedkommende.
Departementet vil, på bakgrunn av ovenstående referat av faglige og politiske uttalelser, peke på at det er bred faglig og politisk enighet om at det bør foretas en konsekvensutredning.
Departementet vil derfor tilrå at det blir foretatt konsekvensutredninger før det blir fattet vedtak i saken.
Komiteen har mottatt flg. brev fra Nærings- og energidepartementet v/statsråden, udatert:
Dok.nr.8:73 (Urar-regulering)
Jeg viser til komiteens brev av 08.03.95 om ovennevnte sak.
Spørsmål 1:
Det er ikke mulig for departementet å gi noe nøyaktig svar på hvor lang tid det vil ta å lage en ny konsekvensutredning for Urar-utbyggingen. Dette vil bl.a. avhenge av hvor stort omfang konsekvensutredningen skal ha. Tidsaspektet må avklares mellom oppdragsgiver og den som eventuelt får oppdraget. Jeg vil imidlertid anta at det minst vil gå 1 ½ år, idet alle fire årstider sannsynligvis må tas med i en observasjon og det deretter må skrives en rapport.
Spørsmål 2:
NINAs oppdragsmelding (256v/T. Skoglund) kan ikke legges direkte til grunn for den nye reduserte reguleringen av Urar. Jeg vil for øvrig kommentere dette nærmere under spørsmål 7.
Spørsmål 3:
En oppdemming i henhold til tillatelse av 1974 ville ifølge søknaden om planendring i noen grad kunne berøre 6 villreintrekk, men bare 2 trekkveier ville bli helt borte. Ved en redusert oppdemming i henhold til planendringssøknaden vil de 2 trekkveiene opprettholdes, samtidig som ulempene for de berørte villreintrekkene også blir mindre.
På bakgrunn av den omsøkte reduksjonen i oppdemmingshøyde, mener jeg derfor at det neppe er grunnlag for å hevde at villreinstammen får særlig større vansker med å passere Urarvatn.
Spørsmål 4:
Utgangspunktet er at Otteraaens Brugseierforening har en gyldig tillatelse. Det foreligger ikke noe grunnlag for å trekke konsesjonen tilbake. Konsekvensen av å trekke tillatelsen tilbake vil derfor ikke begrense seg til et erstatningsansvar. Det er sannsynlig at domstolene vil komme til at et slikt vedtak er ugyldig og at tillatelsen av 1974 må opprettholdes. Staten må i tillegg dekke saksomkostninger og tap som følge av forsinkelsen av prosjektet.
Spørsmål 5:
Som tidligere nevnt, foreligger det en gyldig konsesjon. Otteraaens Brugseierforening kan derfor avvise å avvente en ny konsekvensutredning før utbyggingen startes opp. Det foreligger heller ikke noe rettslig grunnlag for å stille krav om ny konsekvensutredning i forbindelse med en planendringssøknad som medfører reduserte inngrep. Dette kan derfor ikke pålegges utbygger.
Spørsmål 6:
Det vises til svaret på spørsmål 5. I tillegg kan det nevnes at konsekvensutredningen i så fall må bekostes av staten.
Spørsmål 7:
Etter min mening har NINA-rapporten indirekte relevans for den reduserte Urar-reguleringen gjennom de konklusjoner rapporten trekker mht. effekten på villreinstammen av de tidligere inngrep i området. I og med at effektene av den reduserte Urar-reguleringen antas å få begrenset innvirkning på trekkveier og beiteområder for villreinen, vil konklusjonen i rapporten også i en viss grad kunne brukes som generelt grunnlag for å vurdere effekten på villreinstammen av Urar-reguleringen.
Det kan for øvrig ikke være riktig at oppdragsrapporten er begrenset til effekten av Blåsjø-reguleringen, slik NINA hevder i sitt brev til komiteen. Rapporten behandler effektene av utbyggingene i Ulla-Førre, Sira-Kvina og Øvre Otra. Det understrekes også av hvem som er oppdragsgivere og har finansiert rapporten, nemlig Statkraft, Sira-Kvina Kraftselskap og I/S Øvre Otra.
Komiteen har mottatt flg. brev fra NINA-NIKU, datert 16. februar 1995:
Vedrørende brev fra Nærings- og Energidepartementet av 28.12.1994 om:
Dok.nr.8:73 - Forslag om at det blir foretatt en konsekvensutredning av en eventuell Urar-regulering i Setesdal - Ryfylkeheiene
Statsråd Jens Stoltenberg konkluderer i brevet med at det ikke er grunnlag for å kreve nye konsekvensutredninger i forbindelse med en ytterligere fristforlengelse mht. en ev. utbygging av Store Urarvatn.
Da statsråden blant annet har benyttet en oppdragsmelding fra NINA som grunnlag for sin konklusjon (Skogland, T. 1994: Satellittovervåkning av villreinens bruk av Setesdal-Ryfylkeheiene - effekter av naturinngrep), finner vi det nødvendig å presisere følgende:
Mandatet for oppdragsmeldingen var begrenset til å få belyst hvilke effekter Blåsjøreguleringen hadde på villreinens arealbruk i Setesdal - Ryfylkeheiene og skal ikke brukes til noe annet enn det den er tiltenkt. Oppdragsmeldingen var en etterundersøkelse og kan på ingen måte brukes som en « forundersøkelse » i forbindelse med en evt. tilleggsregulering av Store Urar. Det er derfor irrelevant å bruke oppdragsmeldingen som argumentasjonsgrunnlag i forbindelse med hvorvidt det skal kreves konsekvensutredninger med tanke på denne saken.