Blant de mange tusen var også 31 menn og kvinner i Vardø som ble innført i manntallet med anmerkning om stemmerettens suspensjon. De hadde kjøpt mel av fattigvesenet uten å ha betalt kjøpesummen.

Fattighjelp eller ei?

Vinteren 1915 hadde Vardø fattigstyre kjøpt 100 sekker med mel som skulle selges videre til trengende. Ordningen skulle være til hjelp for folk som «muligens ikke hadde penger i den vanskelige tiden før fisket», ifølge fattigforstander Gundersen i Vardø. Sekkene ble utlevert, og det ble tegnet gjeldsbrev til kommunen med betalingsfrist til sankthans.

Den påfølgende høsten skulle det avholdes stortingsvalg. Under et møte i Vardø valgstyre i oktober 1915 kom det frem at ikke alle hadde betalt for melet. Ettersom betalingsfristen for lengst var utløpt, mente flertallet i valgstyret at melet måtte regnes som fattigunderstøttelse. Mennene og deres hustruer ble derfor nektet å stemme i henhold til Grunnloven § 52d. Avgjørelsen ble tatt mot et mindretall som mente at dette ikke kunne regnes som «vanlig fattigunderstøttelse».

Etter møtet tok både fattigforstanderen og formannen i fattigstyret kontakt med Vardø magistrat. Ingen av de to hadde oppfattet melet som fattighjelp, men heller som et ekstra tiltak som kommunen hadde sørget for i disse krisetider.

«Skikket til at volde uklarhet»

Den 19. november 1915 skrev valgstyrets formann brev til Vardø fattigstyre, tilsynelatende frustrert over situasjonen. Skulle melet regnes som fattigunderstøttelse hvis betalingen uteble? Ble dette melet regnet som Fattigvesenets eiendom eller kommunens eiendom? Kunne hvem som helst kjøpe mel på kreditt, eller var det kun et tiltak for de trengende? Ulike skrivelser pekte i ulike retninger, og det hele var «skikket til at volde uklarhet».

Fattigstyret svarte at melet var kjøpt av fattigstyret, av provianteringsrådet og under kommunens garanti. Under utdelingen (salget) hadde man tatt hensyn til både trang og betalingsevne. Altså hadde både fattigunderstøttede og andre fått kjøpe mel. Heller ikke innad i fattigstyret var det enighet om melet kjøpt på kreditt skulle regnes som fattighjelp.

Vardø valgstyres kjennelse oppheves

I desember 1915 sendte Vardø valgstyre brev til Stortingets kontor. Det var brakt på det rene at melet var mottatt fra fattigvesenet. Hensikten med å la folk kjøpe melet var trolig «for at aapne disse folk en utvei til at kunne klare sig over den værste aarstid uten straks at bli fattigunderstøttet.»

I etterpåklokskapens lys bemerket formannen at det ville vært bedre om Fattigvesenet hadde hjulpet folk ved å la dem kjøpe mel direkte fra provianteringsrådet. Da ville man ha sluppet den vanskelige og uklare grenseoppgangen opp mot lovverket som gjaldt stemmerett og fattigunderstøttelse. Nå var man bundet til å suspendere i henhold til Grunnloven § 52d alle de som ikke hadde betalt for melet innen fristen.

Saken tok imidlertid en ny vending da den havnet på fullmaktskomiteens bord. Komiteen la stor vekt på at verken fattigforstanderen eller lederen av fattigstyret regnet kjøp av mel på kreditt som fattigunderstøttelse. Det var heller snakk om et ekstraordinært tiltak på kommunens vegne i disse krisetider. Fattigvesenets folk var simpelthen de som kunne foreta utdelingen på mest kyndig vis. Selve gjeldsbeviset var derimot utstedt til Vardø kommune. Blant kjøperne fantes både folk som hadde mottatt fattigunderstøttelse og folk som ikke hadde det.

Komiteen bestemte derfor at Vardø valgstyres beslutning fra 4. oktober 1915 skulle underkjennes. Ingen skulle miste stemmeretten med mindre de også hadde mottatt annen fattighjelp.

Hva forteller denne saken?

Det ble lagt merke til at ingen av de berørte protesterte eller møtte opp for å tale sin sak. Hvorfor vites ikke. Kanskje opplevde man ikke suspensjonen som dramatisk. Kanskje var man forhindret fra å protestere, de fleste var trolig fiskere som levde av å være på havet. Eller kanskje ville man helst ikke assosieres med Fattigvesenet.

Saken fra Vardø viser hvor vanskelig det kunne være for et valgstyre å bringe alle sakens fakta frem i lyset. Korrespondanse med fattigforstanderen, fattigstyret, Vardø magistrat og Vardø provianteringsråd ga ikke et entydig svar på spørsmålet om det var riktig å suspendere stemmeretten for de berørte. Lovverket var komplisert selv for de som skulle forvalte ordningen.  

Vil du lese mer?

Hele korrespondansen fra Vardø er trykket i stortingsforhandlingene:
Tillegg 3 til innst. S XXX, 1916, innstilling fra fullmaktskomiteen angående stemmerett, forfall og forskjellige spørsmål vedkommende stortingsvalgene i 1915 og de av Stortinget i år besluttede omvalg