Ett og et halvt år tidligere hadde Marcus Thrane stiftet den første Arbeiderforeningen i Drammen, med mål om å bedre arbeidsforholdene til norske arbeidere og husmenn. Dette var første gang arbeidere og husmenn organiserte seg i Norge på denne måten, og det fantes heller ikke politiske partier på dette tidspunktet.

Samtidig var det i 1848 revolusjoner flere steder i Europa, hvor den franske Februar-revolusjonen er mest kjent. Samme året ble også det danske eneveldet avskaffet og i 1849 fikk de sin første grunnlov. Thrane var inspirert av disse omveltningene, og det var derfor mange som var skeptiske til Thrane og hans tilhengere.

I løpet av noen få år fikk foreningene omkring 30 000 medlemmer og hadde lokale foreninger over hele landet. Mange av medlemmene hadde ikke stemmerett, og et av de viktigste målene for bevegelsen var innføringen av alminnelig stemmerett for menn. Det er derfor slående at ved valget i 1850 var det omtrent like mange medlemmer i Thranebevegelsen, som det ble avlagt stemmer i Norge.

Petisjonen til kong Oscar 1. i 1850 er det mest kjente virkemiddelet Thranebevegelsen benyttet for å påvirke de som bestemte. Petisjonen inneholdt som nevnt ti krav, og var underskrevet av nesten 13 000 menn. Den inneholdt blant annet krav om en forbedring av husmennenes stilling, forbedre skolevesenet, reform av rettspleien, innføre reell alminnelig verneplikt, og ikke minst: alminnelig stemmerett for alle voksne menn.I petisjonen skrev de at den frihetskampen som førte til den norske Grunnloven i 1814 hadde stanset på halvveien da den største delen av folket ikke fikk stemmerett og var utelukket fra all deltakelse i statslivet. De mente dette var spesielt urettferdig siden det med hensyn til formue eller oppdragelse ikke var noen vesentlig forskjell mellom flertallet av de som kunne stemme og de som ikke fikk stemme.

Petisjonen ble imidlertid avvist av kongen og regjeringen: arbeiderklassen lot seg villede av menn som ledet dem bort fra den «Ordenens, Lovlighedens og Samdrektighedens Vej» som utgjør hele folkets lykke. Utover dette skulle kongen ta hensyn til deres ønsker «som Hans Majestæt maatte finde tjenlige». Året etter var Stortinget samlet, og Thranebevegelsen leverte en ny petisjon i februar. Her gjentok de mange av kravene fra petisjonen i 1850, men de har moderert et punkt: «det faste Haab Almuen nærer om Storthingets beredvillighed til strax at gaae ind paa Udvidelsen af Stemmeretten til Commune-Anliggender». Flertallet av stortingsrepresentantene var ikke positivt innstilte til Marcus Thrane og hans tilhengere, men det var også flere som forsvarte ham og mente Stortinget skulle behandle petisjonen på en ordentlig måte.

I juni samme år hadde sentralstyret i Thranebevegelsen møte i Christiania, og de ønsket å møte Stortinget. De leverte et nytt brev til komiteen som behandlet saken, og i dette skrev de at hvis det ikke ble innført alminnelig stemmerett ville det føre til oppstander. Mange representanter reagerte sterkt det de oppfattet som trusler, mens andre mente at det ikke var grunn til å være «saa tærtepen».

Imidlertid gikk det mot nederlag for Thranebevegelsen, både i Stortinget og ellers. Stortinget avviste etter hvert petisjonen, og i komiteens innstilling kritiserer de «det Tomme og Uholdbare i de umodne Friheds- og Lighedsbegreber». I begynnelsen av juli 1851 ble Marcus Thrane arrestert, sammen med flere ledere i bevegelsen og anklaget for revolusjonær virksomhet. De ble senere urettmessig dømt i Høyesterett, og dette betydde slutten for Arbeiderforeningene.

Forslaget om alminnelig kommunal stemmerett ble imidlertid også fremmet av stortingsrepresentantene Johan Sverdrup og Peder Holst, og viser at tanker om utvidelse av stemmeretten ikke bare var begrenset til en gruppe «oppviglere» ledet av Marcus Thrane.