Hver stortingsrepresentant representerer både «folket» som helhet - og deler av folket. Disse 27 representerte sine partier og sine valgdistrikter. De representerte også sine alderskohorter og sin yrkes- og erfaringsbakgrunn – og de representerte alle sammen den kvinnelige halvdelen av befolkningen. Folketellingen i 1960 viste at det var 1 801 828 kvinner bosatt i landet. Av disse var 745 266 registrert som husmødre, uten egen inntekt.

Mange av de 27 representantene satt i en rekke perioder. I tillegg til de 27 er det rimelig å inkludere Lulla Einrid Fossland (Ap) fra Rogaland, som rett etter valget i 1969 tok sete etter representanten Peder P. Næsheims død.  Av de til sammen 28 var 21 fra Arbeiderpartiet og tre fra Høyre. Vi fikk også inn første kvinne fra Senterpartiet (i 1955), to kvinner fra Venstre (begge i 1965) og første kvinne fra Kristelig Folkeparti (i 1969).

Blant disse representantene var det flere lærerinner, gårdbrukere og kontordamer, en kontorbestyrer, en fabrikkbestyrinne, en overrettssakfører, en ligningsfullmektig, en revisor, en økonom. Noen hadde kun folkeskolen bak seg, andre hadde lange studier i inn- og utland. Alle ville nok også regnet seg selv som husmødre, noen av dem som heltidsbeskjeftigelse. Mange hadde med seg lang erfaring fra organisasjonsliv og lokalpolitikk – og flere fortsatte samfunnsengasjementet i slike organer også etter stortingstiden. Den eldste av dem var født i 1897, det var Johanne Samuline Pedersen fra Hedmark, som satt på Stortinget fra 1945 til 1953. Den yngste var Astrid Murberg Martinsen fra Vestfold, født i 1932. Hun ble innvalgt i 1969 som 37-åring og satt fram til 1985.

1950- og 60-tallet var tiårene da det norske samfunnet ble gjenreist etter krigen og den norske sosialdemokratiske velferdsstaten vokste fram og ble etablert. Folketrygden ble innført i 1967, en stor milepæl for universelle velferdsordninger. Abortsaken, atomvåpen og Norges forhold til det Europeiske Økonomiske Fellesskap var omdiskuterte saker i perioden.

Likestilling mellom kjønnene var på mange måter ikke satt direkte på dagsorden enda. Da Opplandsrepresentanten Liv Andersen i et intervju i Oppland Arbeiderblad før valget i 1969 ble spurt «Reiser de på tinget som kvinnesakskvinne, fru Andersen?» - svarer «Nei, langt ifra. Selvfølgelig ønsker jeg at kvinnene skal få det aller beste ut av sine muligheter, akkurat som mennene, men kvinnesakskvinne, nei det er jeg ikke.»

Her kan du lese mer om noen av de kvinnene som hadde fast plass på Stortinget i disse to tiårene, blant annet alle de som var første kvinne valgt fra sitt fylke.

Magnhild Hagelia, Aust-Agder

Ved stortingsvalget i 1949 fikk Aust-Agder sin første faste kvinnelige representant, Magnhild Hagelia (1904-1996) fra Arbeiderpartiet. Hagelia var vararepresentant fra 1945 og deretter fast innvalgt i fire perioder fra 1949 til 1965.

Magnhild Hagelia var eldst av åtte søsken på gården Hagelia i Gjerstad. Hun måtte tidlig ta ansvar for hus- og gårdsarbeid, blant annet som gjeterjente. Hun ble etter hvert butikkdame, gikk handelsskole, ble utdannet revisor og arbeidet som forretningsfører for forsyningsnemnda i Gjerstad under krigen, deretter som kommunerevisor og i fylkesrevisjonen. Hun ble politisk aktiv i mellomkrigstida og satt også i kommunestyrer i flere kommuner i fylket (Gjerstad, Fjære, Øyestad og Grimstad) i svært mange år etter krigen.

På Stortinget ønsket ikke Hagelia å begrense seg til skole- og sosialsaker, slik det den gang var en vanlig oppfatning at kvinnelige politikere skulle. Hagelia ønsket å sitte i Stortingets kommunalkomité og gjorde det i åtte år. Gjennom dette hadde hun stor innflytelse, blant annet på utviklingen av fylkeskommunen. Hun var også svært aktiv i boligsaken, blant annet med å bidra til det store behovet for boligbygging etter krigen. Deretter satt hun åtte år i administrasjonskomiteen, som blant annet arbeidet med fastsettelse av lønninger for statsansatte. «Eg fann det helt turvande at det burde vere ei kvinne med på dette. Og kvifor ikkje meg?»

Hagelia var sterkt opptatt av saker der kvinner og sårbare grupper ble utsatt for diskriminering. Dette kunne for eksempel gjelde boligspørsmål, der hun satte spørsmålstegn ved hvorfor enslige kvinner ikke kunne søke om boliglån i Husbanken eller hvorfor voksne kvinner som bodde alene skulle måtte greie seg uten kjøkken.

Den 9. februar 1962 skrev Hagelia stortingshistorie ved å være den første kvinnen som inntok presidentplassen. Da kunne hun også informere om at tiltaleformen overfor presidenten fra nå skulle være enten «Herr President» eller «Ærede/Vyrde President», ikke «Fru/Frøken President». Selv sa hun dette om denne dagen: «Det var ein historisk dag sett ut frå kvinnenes likestilling. Det var kvinnene det galdt. Ikkje meg personleg.» Hun var valgt som varapresident i Lagtinget fra 1961-1965.

«Jeg er glad for å ha fått lov til å være med på å bygge ut landet,» sa Hagelia i 1976. «Da jeg gikk på skolen lærte vi at Norge var et fattig, men vakkert land. Det er langt fram dit vi er kommet i dag og jeg er takknemlig for at jeg har fått yte mitt bidrag.» For dette bidraget ble hun samme år utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Berte Rognerud, Oslo

Berte Rognerud (1907-1997) ble valgt inn fra Oslo Høyre i 1954 og satt på Stortinget i til sammen fem perioder fram til 1973. Rognerud vokste opp på en gård på Toten og hadde blant annet utdanning fra Vinterlandbruksskolen og Statens kvinnelige industriskole. Hun kom fra stillingen som bestyrer ved Oslo arbeidskontors landbruksavdeling, som hun ledet fra 1936. Rognerud hadde et sterkt engasjement for frivillig arbeid, med en rekke sentrale tillitsverv. Hun var blant annet formann for daværende Kommunale Funksjonærers Landsforbund, Norges kvinnelige agronomlag og Høyrekvinnenes landsforbund.

Rognerud var regnet som en av de første «kvinnesakskvinnene» på Stortinget. Hun la til grunn et likestillingsperspektiv i sak etter sak – også i en tid da dette ikke var vanlig. Rognerud satt i Administrasjonskomiteen, Kirke- og undervisningskomiteen og Protokollkomiteen, der hun også var formann fra 1969 til 1973. Internasjonalt var hun delegat både til Den Interparlamentariske Union, Nordisk Råd og FNs generalforsamling.

Berte Rognerud holdt til sammen 745 innlegg i Stortinget gjennom alle disse årene. Disse fordelte seg over en lang rekke temaer, i tråd med hennes brede samfunnsengasjement. Hun etterspurte et nytt kapittel i nasjonalbudsjettet der arbeid som utføres i hjemmene skulle få en økonomisk vurdering. Videre hadde hun innlegg om organisasjonsfrihet, forbigåelse av kvinnelige søkere til offentlige stillinger og skattefradrag for hjelp i hjemmet for utearbeidende kvinner. I abortspørsmålet talte hun til fordel for etablering av en legal mulighet for abort, men mot sosiale indikasjoner som grunnlag for abort. Hun argumenterte for utbygging av tilstrekkelig infrastruktur i bygdene for å motvirke sentralisering og for norsk medlemskap i EEC.

Margith Munkebye, Nordland

Margith Johanne Munkebye (1911-2000) fra Arbeiderpartiet var den første, fast innvalgte kvinnelige stortingsrepresentanten fra Nordland. Hun var innvalgt fra 1958 til 1973, i tillegg var hun fast møtende vararepresentant fra 1955 til 1957.

Munkebye hadde et bredt politisk interessefelt og satt i både Sosialkomiteen, Kommunalkomiteen og Utenriks- og konstitusjonskomiteen. Fra 1965 til 1973 var hun også medlem av Stortingets delegasjon til Europarådet og dets komité for flyktning- og befolkningsspørsmål.

Sosiale spørsmål sto nok hennes hjerte nærmest. Legesituasjonen i utkantene var en gjengangersak. Hun tok også ordet for utbygging av hjem for psykisk utviklingshemmede, for spesialskoler, familievernkontorer og for bedre trygdeordninger. Dette var tiden for den moderne velferdsstatens framvekst i Norge, og Munkebys politiske ståsted gjorde et sterkt offentlig ansvar på dette feltet til en hovedsak for henne.

Munkebye var også i høyeste grad en representant for Nord-Norge. En viktig sak som hun tok opp flere ganger, gjaldt markedsandelene til sementfabrikken Nordland Portland Cementfabrik i Kjøpsvik. Industriutbygging i nord var en kampsak.

Margith Munkebye tok aktivt del i samtidens store politiske spørsmål. I 1960 behandlet Stortinget en egen lov om svangerskapsavbrytelse. Dette saksfeltet hadde inntil da bare vært dekket av straffelovens forbud. Sammen med Aase Lionæs sto Munkebye i fronten for å inkludere sosiale forhold og kvinnenes egne valg som grunnlag for abort. Sosial nød som indikator for abort hadde vært en langvarig kampsak for arbeiderkvinnene. Imidlertid ble dette nedstemt i 1960, da kun arvemessige, etiske og medisinske forhold ble juridisk grunnlag for abort i den vedtatte loven.

Når det gjaldt medlemskap i EEC, var hun blant dem i Arbeiderpartiet som inntok et ja-standpunkt. Bare gjennom medlemskap kunne Norge ta del i den økonomiske og sosiale utviklingen, mente hun. Ja-standpunktet kostet henne til slutt stortingsplassen, men for henne var saken viktigere. «For meg kommer spørsmålet om fred og samarbeid i Europa foran alt annet,» sa hun i et intervju i 1985.

Aase Lionæs, Oslo

Aase Wind Lionæs (1907-1999) fra Arbeiderpartiet var valgt inn som fast representant på Stortinget sammenhengende fra 1958 til 1977. I tillegg møtte hun fast som representant fra januar  1954 til januar 1958 for henholdsvis Rakel Seweriin og Einar Gerhardsen.

Lionæs var første kvinnelige medlem av Stortingets presidentskap. Hun var visepresident i Lagtinget 1965-1973 og visepresident i Odelstinget 1973-1977.  Hun satt i Finans- og tollkomiteen/Finanskomiteen som første kvinne. Deretter satt hun i Utenriks- og konstitusjonskomiteen, og var en rekke ganger medlem av Stortingets gruppe av Den Interparlamentariske Union og delegat til FNs generalforsamling. Alle disse stedene var hun en pioner som kvinne. Hun banet dermed vei for kvinners posisjon både i finans- og utenrikspolitikken.

Av yrke var Lionæs økonom, utdannet cand.oceon og med studier fra London School of Economics.

Likestilling, likeverd og menneskeverd sto sentralt for Aase Lionæs gjennom hele hennes politiske arbeid. Hun jobbet for at Arbeiderpartiets kvinnepolitikk måtte omfatte yrkesaktive kvinners rettigheter. Kvinner måtte være representert i styrende organer, kvinner burde ha allmenn verneplikt og kvinner burde ha rett til å bli prester i statskirken.  Rett til seksualopplysning og avkriminalisering av samboerskap og abort sto også sentralt for henne. Det måtte være kvinnenes egen beslutning og vurderinger som telte mest i avgjørelser om abort, mente hun.

Hennes engasjement på den internasjonale arena dreide seg om menneskerettigheter, koloniavvikling, utviklingshjelp og antiapartheidarbeid. Hun var for NATO-samarbeid og europeisk integrasjon.

Aase Lionæs var medlem av Nobelkomiteen 1948-1968, deriblant formann i årene 1968-1977.  Hun hadde dessuten en lang rekke andre verv, slik som formann i Redd Barna, formann i Den norske Helsingforskomiteen og formann i Hovedstyret for Folketrygdfondet. Hun var også medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre fra mellomkrigstida og helt frem til midt på 1950-tallet, og formann i Arbeiderpartiets Kvinnesekretariat 1945 til 1953.

Sunniva Hakestad Møller, Rogaland

Sunniva Hakestad Møller (1907-1995) var den første fast innvalgte kvinnelige stortingsrepresentanten fra Rogaland. Hun var innvalgt på Stortinget for Arbeiderpartiet i 12 år, fra 1958 til 1969. Møller var første kvinnelige medlem i sjøfarts- og fiskerikomiteen, der hun satt i hele sin stortingstid. Møller var husmor og lokalpolitiker, men hadde også yrkesbakgrunn som ekspeditrise, fra sylære og som arbeider og bestyrinne ved en hermetikkfabrikk.

Møller var aktiv deltaker i debatten i både utenrikssaker, fiskeri- og sjøfartssaker og arbeidslivssaker. Som komiteens ordfører i saken om endringer i sjømannsloven i 1958 pekte hun blant annet på sjømannens rett til sykepleie og kvinnelige sjøfolks rettigheter under svangerskap. I debatt om sysselsettingstiltak samme år pekte hun på at det alltid har vist seg at kvinner blir rammet av ledighet, og at det dermed var en mangel at dette ikke kom fram i innstillingen som lå til behandling – «Vi burde være kommet så langt i dag at også dette var tatt med,» sier hun.

Møller brakte kystbefolkningens røst inn i Stortingsdebattene, for eksempel ved å belyse avhengigheten av svingninger i fisket eller ved å etterspørre muligheten for honnørrabatter på ferjer i de store delene av landet der jernbanen ikke finnes. Hun bidro med perspektiver fra Sør-Norge i spørsmål om havner og fiskerier, der fokus ofte lå på Nord-Norge.

I et av hennes siste år på Stortinget sto saken om krigspensjon på dagsorden. Møller løftet frem krigsseilernes rettigheter og lange kamp for rettferdigehet. Hun pekte på de 34 000 sjømenn som ved krigens utbrudd var de første som kom i kamp for Norges frihet, og minnet om at svært mange av dem hadde slitt med skader og belastninger etter krigen. I denne striden hadde også koner og enker stått, særlig der de mentale belastningene har tatt overhånd.

Karen Grønn-Hagen, Hedmark

Karen Grønn-Hagen fra Tynset i Hedmark (1903-1982) møtte som fast representant for Senterpartiet fra 1955, da hun overtok etter Einar Frogners død, og i perioden 1961-1965.

Hun var familie- og forbrukerminister i John Lyngs kortvarige borgerlige regjering i 1963. Grønn-Hagen var den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Senterpartiet og landets fjerde kvinnelige statsråd etter Kirsten Hansteen, Aslaug Aasland og Rakel Seweriin.

På Stortinget satt hun i Samferdselskomiteen, Sosialkomiteen og Administrasjonskomiteen. Grønn-Hagen hadde artium og husmorskole og hadde arbeidet som budeie og lærervikar før hun var husmor og bonde fra 1929. Hun satt i Tynset kommunestyre i mange år, og var også varaordfører i to år.

Grønn-Hagen tok ordet i Stortinget i et bredt omfang av saker, både sosiale spørsmål, lokale samferdselsspørsmål, utdanningsspørsmål og utenrikssaker. Hun hadde innlegg til støtte for boikott av sørafrikanske varer, støtte til norsk utviklingshjelp og til fleksibel overgangsstønad for enslige mødre og enker.

I debatten om regjeringen Lyngs regjeringserklæring 20. september 1963 hadde hun ordet som statsråd. Her utfordret hun bildet av at det skulle ha vært Arbeiderpartiet alene som hadde stått for alle sosiale framskritt siden krigen. Samtidig pekte hun på at det var grupper som falt utenfor Arbeiderpartiets reformer, for eksempel alle husmødrene som ikke var omfattet av retten til ferie. 

Margit Tøsdal, Hordaland

I 1961 fikk Hordaland sin første kvinne på Stortinget, innvalgt på fast plass. Det var Margit Tøsdal (1918-1993) fra Arbeiderpartiet. Hun hadde allerede en periode bak seg som vararepresentant og satt deretter tre perioder på Stortinget (1961-65 og 1973-81). Hun satt både i Justiskomiteen, Landbrukskomiteen og Utenriks- og forsvarskomiteen, og var Norges andre kvinnelige lagtingspresident i 1977-81.

Tøsdals brede engasjement satte spor både på og utenfor Stortinget. Det går flere røde tråder gjennom Tøsdals politiske virke. Det internasjonale engasjementet, rettet mot samarbeid, rettferdig fordeling, fredsarbeid og bistand var én slik rød tråd. Når det gjaldt Norges forhold til europeisk samarbeid slo hun fast at nasjonal isolasjon var en anakronisme. Veien gikk gjennom internasjonale forpliktelser

Likestilling var en annen tråd; det omfattet likestilling mellom kjønn, men også for andre grupper, særlig var hun opptatt av funksjonshemmedes rettigheter. I saken om odels- og åsetesloven i 1973 erklærte hun at hun med glede så hvordan den nye loven innebar større rettferdighet, «ut frå eit likestillingskrav bygd på eit medmenneskeleg rettferdsyn.» Særlig tenkte hun da på innføringen av lik odelsrett for kvinner og menn, lik rett for adopterte barn og mellom barn født innenfor og utenfor ekteskap. «Påstanden om at jordbruksyrket skulle vera eit maskulint yrke, kan eg ikkje gå med på. Det held ikkje no lenger. For kven har vel slite meir på våre tusen småbruk enn konene som vart att heime når mannen hadde attåtyrke?» 

Tøsdal var utdannet lærerinne, og arbeidet ved skolen i Os fra 1957 til 1981. I årene 1966-1973 var hun også daglig leder av trelast- og byggefirmaet Odd Tøsdal AS. Hun satt i Os kommunestyre fra 1952-1959 og hadde utallige lokale og nasjonale offentlige verv gjennom årene.

Liv Andersen, Oppland

Arbeiderpartirepresentanten Liv Andersen (1919-1997) var Opplands første fast innvalgte kvinnelige stortingsrepresentant. Hun satt på Stortinget i 16 år, fra 1969 til 1985. Liv Andersen fylte sitt politiske virke med et stort engasjement for et bredt omfang av saker, blant annet skolesaker, Rikskringkastingen, skogbruks- og samferdselssaker,  ernærings- og forbrukersaker.

Liv Andersen satt i både Kirke- og undervisningskomitéen, Finanskomiteen og Forbruker- og administrasjonskomiteen. Hun var første kvinne som varapresident i Stortinget (1977-1981) og fra 1981-1985 var hun visepresident i Lagtinget.

Hennes første innlegg i 1969 var i finansdebatten der hun valgte hun å sette søkelys på forholdene for småbarn i førskolealder og løftet denne saken inn i et overordnet samfunnsperspektiv. Andersen pekte på at av landets 400 000 barn under 6 år, hadde bare litt over to prosent plass i en daginstitusjon. Hun etterlyste en lov for daginstitusjoner for barn, en klarlegging av ansvar for utbygging og drift, økt statlig ansvar for utbygging og utdanning av kvalifisert personell. Og hun krevde et barneperspektiv, med vekt på leke- og tumleplasser ved all planlegging av bomiljøer.

Når Liv Andersen holdt sine siste innlegg i Stortinget våren 1985 var det allerede fire år siden landets første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland etablerte sin første regjering.

I sitt siste innlegg drøftet Andersen ulike sider ved åpningstidsloven. Hun pekte på at det i varehandelen var ansatt nesten 185 000 personer, hvorav 80-90 prosent var kvinner. Mange av disse var enslige mødre som måtte hente barn i barnehager. Andersen etterlyste derfor en samordnet politikk for åpningstider og arbeidstider og tidsrammene for skoler, serviceinstitusjoner, kulturtilbud og kommunikasjonsnettet.

Bergfrid Fjose, Hordaland

Bergfrid Fjose (1915-2004) var første kvinne valgt inn på Stortinget fra Kristelig Folkeparti. Hun representerte Hordaland på Stortinget i åtte år fra 1969 til 1977. Den første perioden var hun medlem av Protokollkomiteen, deretter var hun formann i Administrasjonskomiteen.  Fjose var sosialminister i Lars Korvalds regjering fra 18. oktober 1972 til 16. oktober 1973. Som sosialminister fikk hun igjennom forbud mot reklame for tobakk og alkohol og en stortingsmelding om edruskapspolitikk.

Fjose sto for tradisjonelle KrF-saker som målsak, avholdssak og motstand mot abort. I tillegg var kampen mot atomvåpen og kampen mot norsk medlemskap i EEC viktig for henne.

Fjose var lærer. Under andre verdenskrig flyktet hun til Sverige og jobbet som lærer ved det norske gymnasium i Uppsala. Hun satt i kommunestyrene i flere vestlandskommuner, Kvam, Årdal og Fana. I tillegg hadde hun en rekke tillitsverv, både nasjonalt og lokalt.

Annemarie Lorentzen, Finnmark

Finnmarks første kvinnelige stortingsrepresentant var Annemarie Lorentzen (1921-2008) fra Arbeiderpartiet. Hun var innvalgt på Stortinget 1969–1977. I årene 1973 – 1976 var hun samferdselsminister i Trygve Brattlis andre regjering, deretter forbruker- og administrasjonsminister i 1976–1978 i Oddvar Nordlis regjering. I årene 1978-1985 var hun Norges ambassadør til Island. Lokalt var hun medlem av Hammerfest kommunestyre fra 1951 og Hammerfest formannskap fra 1959 og mange år framover.

Lorentzen var lærer og ansatt på Hammerfest realskole fra 1947. Hun underviste i ulike fag, men hadde spesiell interesse for gymnastikk. Kvinnelige gymnastikklærere var det ikke mange av i hennes tid.

På Stortinget satt Lorentzen i Forsvarskomiteen og Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen. Vi ser spor etter Lorentzen på en lang rekke saksfelt i Stortingets arbeid. Hun deltok naturligvis i Forsvarskomiteens saker, men var også en aktiv og tydelig røst i skolesaker, næringssaker, kultursaker, distriktsutviklingssaker, utenrikssaker osv.– og i samtidas store debatter slik som EEC-saken, abortsaken, likestillingssaker og om de nye oljefunnene.

Spesielt tydelig var hennes lokale forankring. Hun var en tydelig representant for Finnmark og Nord-Norge. Vi kan se hvordan hun løftet perspektivene i trontaledebatten i 1972, etter at Brattelis første regjering hadde gått av som følge av  resultatet i folkeavstemningen om EF. Lorentzen kritiserte regjeringen Korvalds stagnasjon, og understreket handlekraften til Bratteli-regjeringen fra 1971. Nå var det på tide med en ny Nord-Norge-plan, slo Loretzen fast. Der måtte økonomisk vekst være det primære – nå når Norge måtte klare seg uten EECs distriktsmidler.