Parlamentarismen fikk sitt gjennombrudd i Norge i 1884, men først i februar 2007 ble styresettet grunnlovsfestet. Da kom sentrale parlamentariske prinsipper inn i Grunnloven. Eksempler er:

• Regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget.
• Regjeringens plikt til å søke avskjed etter mistillitsvotum.

Før 2007 bygget parlamentarismen på sedvane. Konstitusjonell sedvanerett er regler som til stadighet har vært fulgt, slik at de etter hvert er blitt oppfattet som rettslig forpliktende.

Les om parlamentarismens historie.

Negativ parlamentarisme

I Norge praktiserer vi såkalt negativ parlamentarisme: Regjeringen sitter til den blir felt av Stortinget. Regjeringen kan også selv velge å gå av etter å ha fått redusert støtte etter et stortingsvalg.

Les mer om stortingsvalg. 

Enkelte har tatt til orde for å innføre en ordning med innsettingsvedtak, såkalt investitur. Da må et flertall i parlamentet erklære tillit til regjeringen før den tiltrer. Dette har imidlertid ikke fått gjennomslag.

Mistillitsforslag og kabinettsspørsmål

Både Stortinget og regjeringen har pressmidler som kan benyttes overfor den andre parten. Stortinget kan fremme mistillitsforslag mot regjeringen, mens regjeringen kan stille kabinettsspørsmål overfor Stortinget. Disse politiske virkemidlene benyttes sjelden, men er potensielle pressmidler.

Mistillitsforslag fremmes av og for Stortinget. Dersom det blir vedtatt, innebærer det et mistillitsvotum; en uttalelse der stortingsflertallet uttrykker mistillit til regjeringen eller til en statsråd, som dermed må gå av. Dersom én enkelt statsråd får et mistillitsvotum mot seg, kan regjeringen velge å stille seg solidarisk med denne, i så fall går hele regjeringen av ved tapt votum. Den siste regjeringen som måtte gå av på grunn av mistillit, var Gerhardsen-regjeringen i 1963. Regjeringen ble felt som følge av Kings Bay-ulykken på Svalbard.

Les mer om Kings Bay-saken.

Hvis en regjering stiller kabinettsspørsmål på en sak, betyr det at den vil gå av dersom stortingsvedtaket går imot regjeringen. Sagt på en annen måte prøver regjeringen å presse Stortinget til å vedta regjeringens forslag. Det skjedde sist i 2000, da Bondevik I-regjeringen ble felt på et kabinettsspørsmål om gasskraftutbygging. Kabinettsspørsmålet ble nedstemt og regjeringen måtte derfor gå av.

Se oversikt over mistillitsforslag, kabinettsspørsmål og kritikkforslag (pdf). 

Flertallsparlamentarisme og kontroll

Stoltenberg II-regjeringen hadde flertall på Stortinget. Samarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet holdt i to hele stortingsperioder, og regjeringen satt trygt helt til den gikk av etter valgnederlag i 2013.

En flertallssituasjon innebærer i praksis at regjeringens posisjon styrkes i forhold til Stortinget. Det betyr imidlertid ikke at Stortinget ikke har makt. En av Stortingets viktigste oppgaver er å kontrollere regjeringen, og det skjer uavhengig av om regjeringen har flertall eller ikke.

Stortinget utfører kontroll på mange forskjellige måter og gjennom ulike kontrollorganer:

• kontroll- og konstitusjonskomiteen
• åpne kontrollhøringer
• spørsmål
• riksrett
• eksterne organer
• parlamentariske granskingskommisjoner  

Les mer om kontrollvirksomheten.

Historien viser dessuten at flertallsregjeringer i stor grad lytter til opposisjonen. Selv om Arbeiderpartiet hadde rent flertall på Stortinget fra 1945 til 1961, fikk opposisjonen endret flere av regjeringens forslag. Einar Gerhardsen skrev følgende i boken «I medgang og motgang. Erindringer 1955–65» (Tiden Norsk Forlag 1972, side 60):

«Som regel vil Stortinget, både av politiske og praktiske grunner, i store trekk følge regjeringens opplegg. Dette betyr ikke at Stortinget har liten reell innflytelse. De som tror det, tar feil. Enhver regjering vil... måtte tenke på Stortinget og dets holdning.».

Ikke oppløsningsrett

Mindretallsregjeringer står alltid i fare for å møte motstand i parlamentet, og parlamentet kan komme til å stille mistillitsforslag mot regjeringen.

I de fleste land med parlamentarisk styresett har regjeringen rett til å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg. Dersom det er konflikt mellom regjeringen og parlamentet, kan dette være et virkemiddel regjeringen benytter, med håp om at det nye parlamentet skal gi regjeringen mer støtte.

En annen variant er å la parlamentet, eller regjeringen med samtykke fra parlamentet, ha oppløsningsrett. I Norge har hverken regjeringen eller Stortinget slik oppløsningsrett. Stortingets sammensetning endres kun ved stortingsvalg hvert fjerde år.