Uttrykkene folkeavstemning og referendum brukes om hverandre, og betyr at alle med stemmerett tar stilling til ett bestemt politisk spørsmål. Det norske demokratiet er indirekte og representativt; gjennom valg utpeker folket politikere som deretter fatter beslutninger på folkets vegne. Bruk av folkeavstemninger gir innslag av direkte demokrati.

Nasjonale folkeavstemninger brukes sjelden her til lands, men Stortinget kan bestemme at en sak er så viktig at den bør legges frem for folket gjennom en folkeavstemning.

Lytter til folket 

Det står ingenting om folkeavstemninger i Grunnloven, og avstemningene er derfor ikke bindende. De er kun rådgivende, og det betyr at politikerne ikke er nødt til å ta hensyn til avstemningsresultatet. Det er allikevel tradisjon for å lytte til folket og ta hensyn til flertallets standpunkt.

Det er uenighet blant politikerne om hvordan folkets råd skal tolkes. Noen stortingsrepresentanter mener at det for eksempel må være et ja-flertall i alle landets fylker ved en ny avstemning om EU-medlemskap, før de eventuelt selv stemmer ja i Stortinget. Andre mener det er nok at det blir et ja-flertall i folket.

Det har flere ganger vært foreslått å omtale folkeavstemninger i Grunnloven, men hittil har ikke dette fått gjennomslag i Stortinget.

Seks politiske spørsmål

I det forrige århundret ble det holdt seks folkeavstemninger i Norge.

Unionsoppløsning og styreform

I 1905 ble det holdt to folkeavstemninger, begge om konstitusjonelle spørsmål.

Folket ble først spurt om man var enig i oppløsningen av unionen med Sverige. Bare 184 personer stemte imot; 368 208 stemte for.

Kvinner hadde ikke stemmerett i 1905, men det ble samlet inn hele 244 765 underskrifter fra kvinner som støttet unionsoppløsningen. Les mer om kvinner, valg og Stortinget. 

Senere samme år, den 13. november, ble folket spurt om de var enig i forespørselen til prins Carl av Danmark om å bli Norges konge. I praksis var dette et spørsmål om folket ønsket monarki eller republikk som styreform.

259 563 stemte for å gi prins Carl norsk kongetittel mens 69 264 stemte imot. Prinsen skiftet navn til Haakon VII da han ankom Norge.

Forbudssaken

I mellomkrigstiden var forbud mot brennevin og hetvin et viktig politisk spørsmål. Bakgrunnen for dette var en generell uro i samfunnet etter første verdenskrig, økonomisk krise og dyrtid.

I 1919 svarte 62 prosent av de fremmøtte ja til å innføre forbud mot brennevin og sterk hetvin i Norge. Forbudet holdt i syv år, og i 1926 ble det 56 prosent flertall for å oppheve brennevinsforbudet.

EF/EU-medlemskap

Etter forbudsavstemningen gikk det 46 år før folket igjen ble rådspurt gjennom en folkeavstemning – denne gangen om medlemskap i EF (byttet i 1994 navn til EU). 53,5 prosent stemte imot i 1972. Trygve Bratteli (Arbeiderpartiet) valgte da å gå av som statsminister fordi folket ikke fulgte regjeringens råd i EF-saken.

Den foreløpig siste nasjonale folkeavstemningen i Norge ble holdt 28. november 1994, da europaspørsmålet igjen var gjenstand for folkeavstemning. 52,2 prosent av de fremmøtte stemte igjen nei til norsk medlemskap i EU.

Både i 1972 og i 1994 var det uenighet mellom folket og politikerne; det var flertall i folket mot et forslag som hadde flertall på Stortinget.